Blaafarveværkets vafler – en 217 år lang tradisjon
I dag er vafler et av Blaafarveværkets varemerker. De store platene med hjemmelaget jordbærsyltetøy er blitt sommertradisjon for mange. Det er kanskje ikke mange av våre vaffelkunder som tenker på at nettopp vafler har blitt spist på Blaafarveværket omtrent så lenge det har vært et verk der. I dag skal du få høre om dette.
Gesvorner Røgeberg på Skuterud
Gesvorner er en nå utdatert yrkestittel, men da Blaafarveværket ble opprettet var dette mannen som ledet gruve og pukkverksdriften. Det ser ikke ut til at Blaafarveværket begynte å operer med tittelen bergmester før etter at verket ble privatisert.
Christopher Røgeberg ble ansatt tidlig i verkets drift og var nok ansett som en dyktig mann. I november 1781 fikk han innvilget tillegg i lønnen for å kunne ansette en tjenestegutt og kjøpe inn nok havre til å fø en hest. Stillingen som gesvorner på Blaafarveværket betydde at Røgeberg måtte reise over store avstander. Det var over 8 km mellom gruvene og smelteverket, og det var møter, inspeksjoner og obligatorisk tilstedeværelse på lønningsdagen på Fossum.[1]
Røgeberg tilegnet seg flere verv gjennom sine nesten 26 år i tjeneste. Han hadde «medtilsyn» med verkets kasse og han var Blaafarveværkets «Holtzførster», eller som vi sier i dag, skoginspektør. Til sammen hadde han en lønn på 468 riksdaler og 48 skilling da han døde.[2] Til sammenligning hadde verkets skolelærere 100 riksdaler.
I tillegg til lønnen hadde Røgeberg andre goder. Han hadde årlig krav på ca. 70,8 kg med vokslys årlig, samt ca. 48 m3 med brenneved. Røgeberg hadde gratis opphold og bruk av halve Skuterud gård, samt gårdens tilhørende setermark.[3]
Så var det dette med vafler
Nå kan det hende du lurer på hva dette har med vafler å gjøre? Jo, det var nemlig slik at da Røgebergs dødsbo ble taksert, så dukket det opp et vaffeljern på listen.[4]
Det var ikke alle forunt å ha et vaffeljern rundt århundreskifte 17-1800, men etter hvert som det nye århundret skred frem, så dukker vaffeljern oftere opp blant Blaafarveværkets innbyggeres eiendeler.
Et naturlig spørsmål å stille seg er hvordan så disse jernene ut? Og hvordan ble vafler laget på denne tiden?
Vaffeljern var designet for å steke over åpen flamme. Derfor var håndtakene relativt lange slik at den som brukte jernet ikke brant seg på fingrene. Som ordet tilsier, var vaffeljern laget av støpejern. Disse ble produsert ved norske jernverk. Som en interessant kuriositet, så var det rådet folk å gni inn vaffeljernet med fleskesvor etter bruk.[5] Dette for å hindre at jernet rustet.
Hvordan smakte Røgebergs vafler? Det er ikke godt å si ettersom Røgebergs tjenestefolk antageligvis hadde sine egne oppskrifter. Vafler anno 1800 kunne være relativt enkle saker som hadde lite tilfelles med dagens. De enkleste kunne kun inneholde vann og bygg- rug-, eller havremel.
For noe litt mer eksklusivt, så kan vi se på den første (som jeg har klart å finne) publiserte vaffeloppskrift:
Varme Vafler stundom gaaer
Lit i Svang i store Huse;
Dem i kjøkkner man Staaer
For tuslagne Koppe, Kruse.
Men de Vasker, som man nyder
Ved et Bord, men ei fortryder.
Mærk min Pige, pas nu paa,
Disse Vasler laves paa:
En Mark og 1 Pund Meel,
Fire Æg og Skallen reven
Af Citronens tørre Deel,
Saa lidt Kardemom` forskreven,
Alt med lunken Mælk man rører,
Og lidt Gjær man deri fører.-
Massen til tyk Velling gjør,
Lad den staae for sig at hæve,
Saa i Vaffeljernet den slæve,
Naar det først er smurt med Smør.
Steeg og sæt dem paa et Sted,
Som er varmt, men ikke hedt.[6]
Denne oppskriften var nok ikke representativt for vaflene i «vanlige» hjem på denne tiden. Sitroner og kardemomme var ikke vanlig å ha liggende. Selv egg kunne være vanskelige å komme over på Blaafarveværket. Da Nicoline Thaulow, konen til verkslege Heinrich Arnold Thaulow, skulle lage en eplekake til selveste Henrik Wergeland (Thaulows fetter), så kom det frem at hvor omfattende det var å få tak i egg:
Line var læns for Æg og ingen vare at faae for Penge, men jeg tog Leiligheden iagt igaar og da jeg kom til presten Tandberg i Wigersund, bad jeg om Æg til en Kage til Henr. Werg. Og Du skulde see den Glæde hvormed de gave de sidste.[7]
Om verkslege Thaulow synes det var vanskelig å få tak i egg i 1840-årene, så var det nok enda verre i 1806. Høner var ikke så vanlig å holde på den tiden.
I dag kan vi imidlertid skilte med vafler som regelrett bugner av smør, kardemomme m.m. Det skal også sies at våre vafler i dag inneholder egg, og det uten at vi må reise helt til Vikersund for å hente dem.
Kom til oss i sommer å smak selv, så kan du tenke deg at du tar del i en over 217 år lang mattradisjon.
Vi sees!
[1] Rentekammeret, Renteskriverkontorene, RA/EA-3115/M/Mf/Mfa/L0004: Resolusjonsprotokoll med register (merket RK 54.4), 1782
Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/rk20120907611177
[2] Rentekammeret, Renteskriverkontorene, RA/EA-3115/M/Mf/Mfb/L0008: Relasjons- og resolusjonsprotokoll med register (merket RK 54.14), 1807-1808
Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/rk20120907632218
[3] Ibid.
[4] Eiker, Modum og Sigdal sorenskriveri, SAKO/A-123/H/Hb/Hba/L0017: Skifteprotokoll, 1780-1824, s. 105b-106a
Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/sk20081029620109
[5] Winsnes, Hanna: »Lærebog i de forskjellige Grene af Huusholdningen». Utg. Trykt og forlagt af C.A. Wulfsberg. 1846. s. 4
Brukslenke for sidehenvisning: https://www.nb.no/items/9f9a0d95e120befafbd63e7e409d7242?page=13&searchText=vaffeljern
[6] »Norske Huusmoder i sit Kjøkken og Spisekammer, eller Norsk Huusholdningsbog». Utg. Paa Factor P.T. Mallings Forlag. Trykt i Winthers Officin af P.T. Malling. 1833. s. 65
Brukslenke for sidehenvisning: https://www.nb.no/items/c83140f0a5a4c721e748b1cccd0f0339?page=69&searchText=vaffeljern
[7] Amundsen, Leiv: »Brev til Henrik Wergeland». Utg. Cappelen Forlag. Oslo. 1956. s. 312
Brukslenke for sidehenvisning: https://www.nb.no/items/88c0a5a3d7bbc2241671b8ab24ba47cd?page=321