Julen som var

(Av Lasse Hermansen Bjørnland)

Om tomten, julefeiring og arbeidsfri

I riktig gamle dager var julehøytiden ganske annerledes enn den er i dag. Det var nok ikke like mange pakker (om det var pakker i det hele tatt), det var dårlig med ribbe og selve julekvelden kunne være langt skumlere enn nå. Samtidig var julen en tid der arbeiderne på Blaafarveværket fikk noen etterlengtede fridager, noe som må ha vært kjærkomment.

I dag skal vi ta en titt på hvordan julefeiringen foregikk, fridagene og, til og med, hvordan nissen/tomten så ut.

Julekvelden både over og under bakken

Det var travelt på gårdene og i arbeiderboligene ved Blaafarveværket i ukene før jul. Nye klesplagg skulle lages, mat skulle forberedes og rom skulle vaskes. Det var selvfølgelig også viktig at brennevin og øl skulle anskaffes og brygges. Slik sett kan vi si at julestria var like mye et faktum på 1800-tallet som det er i dag. Antageligvis var det primært kvinner og de barna som ikke var i arbeid som stod for det meste av forberedelsene.

I Sigdal, der flere av Blaafarveværkets gruvearbeidere bodde, ble det sagt at «Nettopp ved juletider var så mange slags makter på ferde».[1] Det var nemlig ikke bare blant menneskene at det var mye stress før jul. Også blant de underjordiske var det mye som skulle forberedes. De skulle gjøre de samme forberedelser som menneskene skulle, men hadde ofte mindre å rutte med. Derfor var det vanlig at sigdølingene opplevde at de underjordiske stjal fra dem i førjulstiden. Spesielt juleølet var utsatt.[2]

Slike oppfattelser gjenspeilet datidens tro på at juletiden var en periode med mer overnaturlig aktivitet enn vanlig var. Både de underjordiske, tomten, eller nissen, og «varmen» ble det gitt gaver til. Nissen skulle ha mat på julekvelden. Om ikke, så ble det bråk. Varmen, eller ilden, skulle også ha et offer i julen. Dette for å sikre gård og grunn mot brann. Litt brennevin ble slengt i peisen og alle matrester som falt på gulvet skulle sopes sammen på tredje juledag og, samme som brennevinet, legges i peisen.[3]

Slik var det også med korn. Det siste kornet som ble høstet inn skulle settes opp på gården og gitt til fuglene. Dette også som et slag offer for å sikre neste års kornhøst. Kom spurven først, så betydde det lykke. Var det skjæra som var først på, så var det et mindre heldig tegn.[4]

Julebukken kom også tuslende på julenatta. 1800-tallets julebukk var ingen ansamling med folk som sang sanger, men et mer skremmende vesen. Bukken kom i flere skikkelser i julen. Julebukkgang var en mer tradisjonell julebukk, der folk kledde seg ut og dro fra gård til gård for å få øl og annet godt.[5] Samtidig kunne det skje at julegeita kom en tur innom dansefester i romjulen. Dette var, slik den ble beskrevet, en ganske spesiell tradisjon der to menn stakk et geitehode på en stang, trakk en skinnfell over seg og stanget alle av dansegulvet. Da alle hadde forlatt gulvet trakk paret av seg skinnfellen og ble med på festen.[6]

Vi var innom nissen i stad, men det er viktig å understreke at det ikke dreide seg om en moderne julenisse. Det var ingen rød frakk, reinsdyr, gaver eller latter. Nissen, haugtussen eller tomten var mere som en tradisjonell fjøsnisse. Det ser ofte ut til at tomten overlappet med de underjordiske i benevnelse og lynne. Han krevde mat på julekvelden ellers ble det bråk. Nissen var ualminnelig sterk og kunne bruke styrken til ugagn. I Modum ble det fortalt at en nisse som bodde på et lokalt sagbruk, stoppet hele produksjonen ved å egenhendig stoppe hjulakslingen for hånd.[7]

Nissen var kledd i knebukser, en blå trøye og rød topplue. Han var liten av vekst og bodde som regel under bakken. Ellers oppholdt de seg i gamle linstabbur eller gamle kvernhus. Om man gikk forbi om kvelden kunne nissen høres da det ble spilt musikk, danset og regler ble fortalt.[8]

Hvor sint kunne nissen bli? Vel, det ble sagt i Modum at en nisse hadde løftet en stor stein med lillefingeren og kastet den etter et brudefølge på Skretteberg. Heldigvis rakk ikke steinen frem, men ble liggende på Saastad.[9] Saastad var eiendommen der Middagskollen gruver ligger.

Nissene gjorde ikke bare pek mot gårdsfolk. De sloss ofte seg imellom å. det ble sagt at nissen på bergmestergården Aslaksby ofte var i slagsmål med nissen på Bøen. De mange slagsmål ble fremprovosert av at de stjal høy fra hverandre.[10]

Mat og fest

Frem til julen 1838 var det tradisjon at høytiden startet med drikkedagen noen få dager før julekvelden. I 1829 ble drikkedagen holdt på lille julaften slik at arbeiderne slapp å møte til arbeid kl. 05.00 dagen derpå.[11] Det var ofte slik at julaften, 1. og 2. juledag var fri. Det var i 1829-30 ikke flere fridager i julen. Nyttårsaften og første nyttårsdag gikk som normale arbeidsdager på Blaafarveværket.[12] Men det var forskjell på folk. Tømmerarbeiderne på verket fikk i 1833 kun fri 1. og 2. juledag. Det står heller ikke oppført at de deltok på drikkedagen.[13]

I 1838 bestemte Bergmester Karl Friedrich Bøbert at drikkedagen ikke kunne avholdes på samme måte som tidligere. Året før hadde to arbeidere sovnet ute og fryst i hjel.[14] Arbeiderne skulle allikevel få et fritt skift, samt få utdelt en dram da de kom om morgenen.[15] Fra den tid av ble drikkedagen flyttet til feiringen av St. Hans på sommeren.

Rart er det ikke at drikkedagen ble flyttet. Det kunne raskt gå over styr da opptil 1000 mann (helt ned i 11-års alderen) fikk utdelt brennevin og øl. En voksen arbeider hadde krav på 1 pel brennevin og 1 pott øl, der en dreng hadde krav på halvparten.[16] For oss som ikke er så drevne i gamle måleenheter, så tilsvarte 1 pel 2,4 dl, mens 1 pott tilsvarte 9,6 dl. Det vil si at en 11-åring fort kunne få i seg 1,2 del brennevin og en halvliter øl i løpet av kvelden. Derfor var det at 2-4 mann på hvert gruverevir ble instruert om å holde ro og orden.[17]

At det var trangere i arbeiderboligene enn på direktørboligen på Fossum er det nok liten tvil om. Verkets lengst sittende direktør, Carl Hermann Voigt (direktør fra 1860-1890), husket tilbake på julefeiringene i sitt barndoms Sachsen. Der var det juletre og julegaver. Carl og hans bror ble også gitt en julekake som det var konkurranse i å få til å vare lengst mulig.[18] Skal tro om det ikke var et juletre på Fossum, Ny-Fossum og Aslaksby å.

Noe juletre ellers i bygden ble nok ikke vanlig før inn på 1900-tallet.[19] Ellers var det nok en tid preget av religion. Barna fikk fri fra skolen og, ofte, nye klær, men bortsett fra det, så var det nok ikke fokuset primært rettet mot de små i huset. I Sigdal var det ofte slik at kona eller husbonden tok frem bibelen og leste juleevangeliet, samt at noen salmer ble sunget.[20] Ikke spesielt barnevennlig, ei heller kristelig, var det at da salmen var over ble det skjenket store mengder brennevin og maltøl til husets mannlige beboere. En som husket tilbake til barndommen erindret at faren og tjenesteguttene sovnet ved borde fordi de var så fulle.[21]

Fri

Noe som må ha vært kjærkomment for mange slitne arbeidere var fri fra jobb. Sedvane var helt fri, eller halv dag, på julaften, og fri 1. og 2. juledag. Ovnene på verket fikk brenne ut og kjølne. Gruvegangene fikk stå i fred og vannet ble ledet bort fra vannhjul i pukkverk og fargemølle slik at larmen stilnet. Julefreden senket seg over det ellers så larmende og røykfulle industriområdet.

I de hundre hjem i boligfeltene på Nymoen og Skuterudflaten var det også roligere. Grisene var slaktet og far i huset var hjemme. Folk gikk ikke så mye ut, men ble inne etter at julen var ringet inn. Best å unngå de underjordiske som var ute på tokt. Slitne hender fikk velfortjent hvile.

Med det så gjenstår det bare for meg å ønske dere alle en riktig god jul fra alle her på Blaafarveværket.

---

[1] Mørch, Andreas. Sigdal og Eggedal. 5: Bygdehistorien (Drammen: Sigdal og Eggedal historielag, 1965) s. 1247

[2] Ibid.

[3] Ibid. s. 1252

[4] Ibid. s. 1249

[5] Mørch, op.cit. s. 1254

[6] Ibid.

[7] Samuelsen, Jakob Andr. Og Hunstadbråten, Kai. Gamle moinger og andre følk: tradisjoner frå Modom (Lokalhistorisk forlag, 1991) s. 154

[8] Ibid.

[9] Ibid. 159

[10] Ibid. s. 153-4

[11] Modums Blaafarveværk, RA/PA-0157/G/Ge/L0320/0001: — / Berigt over arbeiderne ved farveverket, 1829-1831, s. 201

Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/db20120815650727

[12] Modums Blaafarveværk, RA/PA-0157/G/Ge/L0320/0001: — / Berigt over arbeiderne ved farveverket, 1829-1831, s. 205

Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/db20120815650731

[13] Modums Blaafarveværk, RA/PA-0157/G/Ge/L0358/0001: — / Ukeberigt for tømmermennene, 1829-1833, s. 426

Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/db20120817620953

[14] Modums Blaafarveværk, RA/PA-0157/G/Gb/L0089/0001: — / Kopibok, ført av Bøbert, 1837-1840, s. 105

Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/db20120822681227

[15] Ibid.

[16] Modums Blaafarveværk, RA/PA-0157/G/Gb/L0089/0001: — / Kopibok, ført av Bøbert, 1837-1840, s. 158

Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/db20120822681280

[17] Ibid.

[18] Voigt, Carl Hermann. «Nogle notiser om mit liv» Gamle Modum Årsskrift for Modum Historielag 1990 5. årgang, s. 31

[19] Mørch, op.cit. s. 841

[20] Ibid. s. 1251

[21] Ibid.