Inspektør Waitz  – Blaafarveværkets første inspektør 

(Av Lasse Hermansen Bjørnland) 

Denne utgaven av glimt fra arkivet vil ta for seg Blaafarveværkets kaotiske anleggelse der fokuset vil ligge spesielt på verkets første inspektør, tyskeren Christopher E. Waitz. Hvem var Waitz? Hvorfor fikk han stillingen som inspektør? Og hvorfor ble han bare i sin stilling i noen få år?

Blåfargeverk og hvitt papir – Koboltindustrien på 1770-tallet

Hr. Waitz reiste fra Altona i 1777, i dagens Hamburg, for å overta stillingen som inspektør både for det nyopprettede Modums Blaafarveværk og Wallø Saltverk. Utnevnelsen av Waitz skulle bli, i Blaafarveværkets henseende, en katastrofe.

Christopher E. Waitz tiltrådde som verksinspektør både ved Blaafarveværket og Wallø Saltverk den 18 juni 1777.[1] Utnevnelsen kan delvis virke merkelig. Jeg sier delvis fordi Waitz utnevnelse som saltverksinspektør hadde sin forklaring. Waitz hadde arbeidet som saltverkskontrollør ved et saltverk i den tyske staten Hessen-Kassel før han kom til Norge.[2] Det virker derimot mindre intuitivt at han ble inspektør ved Blaafarveværket.

Koboltproduksjon og opprettelse, og kompetent drift av et såkalt blåfargeverk, krevde mye kunnskap og erfaring. Kobolt var et vitenskapelig sett nyoppdaget stoff,[3] selv om blåfargeproduksjon av kobolt var en relativt gammel industri. Det var nemlig slik at det å produsere blå farge fra koboltholdige steiner hadde blitt bedrevet i flere tusen år, men det var ingen som hadde noen vitenskapelig forståelse av hva kobolt var før i 1735. Den moderne blåfargeverkindustrien ble opprettet i den tyske staten Sachsen helt på tampen av 1500-tallet. Teknologien som ble anvendt ble strengt bevoktet, men spredte seg gradvis til andre, nærliggende tyske stater som også hadde drivbare koboltmineraliseringer innenfor sine grenser.

Etter hvert som etterspørselen etter koboltprodukter økte, ut over 1700-tallet, økte også teknologispredningen. Sverige startet en begrenset koboltdrift rundt midten av 1700-tallet, samtidig som det også oppstod begrenset drift i Frankrike, Spania, Hessen, Bøhmen, Hartz og Preussen, foruten de desidert største produsentene i Sachsen.

Den økende etterspørselen og spredning av teknologi kom som en følge av industrialisering og masseproduksjon av papir, tekstiler, keramiske artikler (da spesielt det, i Europa, nyoppdagede porselen og steintøy) og glassproduksjon. Porselensindustrien spredte seg raskt fra Meissen til de fleste Europeiske stater i løpet av 1700-tallet. Porselenet skulle gjerne være blått og hvitt. Den økende etterspørselen etter hvitt papir til skriving og bokproduksjon, samt blekemiddel til den industrialiserte tekstilproduksjonen, skapte også en økende etterspørsel etter blått.

Her beskriver jeg to distinkte bruksområder for koboltproduktene som ble produsert ved blåfargeverkene. Den ene var bruken av ferdige, blå koboltpigmenter som nøytraliserer av gule og brune fargetoner i papir og tekstil. Det blå koboltpigmentet smalt, pulverisert blått glass, nøytraliserte misfarginger uten å ta skade av aluminiumsulfatet som også ble tilsatt papirblandingen.  

Safflor, ikke ferdig blå farge, men et koboltråstoff som inneholder koboltoksid (CoO), ble anvendt for underglasurdekor av porselen eller blandet i smelteblandingene for farging av glass. Saffloren er kun et mørkt pulver, men ved tilsetning i en glassaktig substans (en glasur, glassmasse, boraks o.l.) for så å utsettes for høy temperatur, så danner den blå farge.  

Ettersom koboltmineraler gjennomsnittlig inneholder mye annet enn kobolt, samt gjerne kun inneholder noen få prosent ren kobolt, betydde dette at veien frem til blå farge var lang og vanskelig. En vellykket produksjon innebar at mineralene måtte undergå en innviklet raffineringsprosess før det kunne tilsettes i en glassblanding. Kobolten gav glasset en blå farge. Det blå glasset måtte igjennom en rekke pulverisering- og vaskeprosesser før det var å regne som et ferdig, blått pigment.

Etter sin ankomst til Norge, mens Waitz oppholdt seg på Wallø, påstod han at han fullt ut forstod seg på oppbygningen og driften av et blåfargeverk.[4] Det virket som om Waitz primært interesserte seg for stillingen i Modum selv om han var ansatt ved begge verk. Slik ble det at Waitz ganske raskt ble værende i Modum.

En mangel på kunnskap – Waitz første tid i Modum

Waitz skulle raskt vise seg å ikke inneha de kunnskapene han hevdet. Det han imidlertid må ha hatt nok av var en kraftig personlighet. En personlighet som ikke gjorde det lett å innrømme feil, samt gjorde det vanskelig å samarbeide med andre. Dette gav seg utslag i en rekke krangler som fikk den svært prestisjerike Carsten Anker, som satt i øverste ledelse til å uttale at oppførselen og kranglingen blant verkets betjenter var en skam for bedriften.[5]

Slik kom Waitz raskt i konflikt med verkets øvrige ledelse og dets arbeidere, samtidig som han foretok seg en del merkelige valg. Blant annet foreslo Waitz å opprette et svært kostbart pukkverk ved Embretsfoss istedenfor å anlegge dem i nærheten av Blaafarveværket, ved Haugfoss.[6] Forslaget avslører en mangel på forståelse, både av pukkverksdrift og av økonomi.

Waitz hadde tilsvarende lite kunnskap om kobolt og gruvedrift. Han beordret blant annet drift på en svovelforekomst fordi Waitz trodde det var kobolt. Han ledet også oppføring av noen ovner som viste seg å være fullstendig ubrukelige.[7]

En ting var dårlige forslag og feilaktig gruvedrift. Forslagene til Waitz ble blankt avfeiet av resten av ledelsen og feilene i gruvedriften ble raskt rettet opp. Spesielt berghauptmann Jørgen Hiort fungerte som en kompetent fagperson som kunne etterse Waitz sine befalinger. Til Hiorts store irritasjon klarte han ikke alltid å holde styr på Waitz. Da det første anleggsarbeidet på blåfargeverket ved Sand skulle starte, så valgte Waitz å anlegge verkets kraftlinje, altså vannkanalen fra fossen til hjulhuset, på et annet sted enn det hadde blitt enighet om i forkant. Da Hiort oppdaget feilen var det for sent å endre.[8]

Det var imidlertid ikke alle lederne som holdt ut den konstante motgangen. Den sachsiske fargemesteren, Johan Wolfgang Trautevetter, som hadde blitt ulovlig rekruttert i Sachsen, forlot sin post og reiste tilbake til Sachsen i 1780. Da skjedde det noe svært spesielt. Waitz ble forfremmet til med-direktør og fikk ansvar for å produsere de første lokalt produserte fargeprøvene.

Vi kan stoppe opp litt her. Det kan virke merkelig at en lite kompetent person, etter å ha vist sin mangel på kompetanse, ble forfremmet. Dette har muligens en forklaring. Waitz var nemlig nevø av en av lederne ved Hasserode blåfargeverk i Hartz.[9] Familien Waitz hadde drevet Hasserode siden onkelens mor, en «Fru von Waitz», kjøpte verket en gang tidligere på 1700-tallet.[10] Dessuten hadde Waitz blitt ansatt av selveste Heinrich Carl von Schimmelmann, en av de mest innflytelsesrike i de dansk-norske kongeriket. Han fungerte som finansminister mellom 1772-1782 og var en av arkitektene bak det norske koboltprosjektet.[11]

Schimmelmanns involvering var på papiret en gode ettersom han hadde mange kontakter i den lukkede tyske staten Sachsen. Det var der de mest kompetente fagpersonene i kobolt- og porselensindustrien befant seg. Dessverre for Blaafarveværket virket ikke utnevnelsen av Waitz som om den var basert på faglig kompetanse. Berghauptmann Hiort hadde også mindre innflytelse den første tiden fordi Blaafarveværkets styring ble lagt under overskattedireksjonen, ikke bergverksdirektoratet (under rentekammeret).

Til syvende og sist var det et forsøk på å kontrollere Waitz sin inkompetanse som førte til hans forfremmelse som meddirektør.

Imidlertid haabede man, at han som Medlem af en Direction skulle kunne blive nyttigere end som Inspektør[12]

Dessverre for Blaafarveværket hjalp det ikke.

Spikeren i kisten – Waitz sin siste tid

Da Schimmelmann døde høsten 1782 mistet Waitz en forsvarer. Samtidig fikk bergverksdirektoratet mer makt i Blaafarveværkets drift. Den berømmelige «spikeren i kista» for meddirektør Waitz ble skjedde da han påtok seg å produsere verkets første fargeprøver.

Det var allerede bekreftet, både av prøver gjort i utlandet og av tilsvarene prøver gjort av Trautevetter før han dro, at den norske koboltmalmen var av god kvalitet. Allikevel klarte ikke Waitz å fremstille de beste fargekvalitetene. Enda verre var det at Waitz ikke klarte å produsere farger av lavere kvalitet heller. Det viste seg at de lavere kvalitetene Waitz leverte inn ikke tilsvarte de fargekvalitetene Waitz hevdet de hadde. Alle farger skulle merkes med en bokstavkode som skulle matche samme kode i en standardmal som kundene bestilte fra. Waitz sine prøver var for lyse og matchet ikke til sine bokstavkoder.[13]

Slike feil var fatale. Om et blåfargeverk ikke kunne levere riktige fargenyanser, så ville de ikke overleve på det svært konkurranseutsatte koboltmarkedet. Selv Waitz innså dette og anbefalte selv at bergverksdirektoratet burde finne en annen fagperson for fargeproduksjonen.[14]

Slik gikk det også. Da Danmark-Norges nye finansminister Christian Ludvig von Stemann besøkte Sølvverket og Blaafarveværket sommeren 1783 fikk Waitz sparken på følgende vilkår:

• Alt som tilhørte verket, skulle leveres tilbake
• Verkets grunn skulle forlates til oppgitt tid
• Waitz måtte sverge en ed på at han ikke skulle dele noe sensitiv informasjon om verket eller på noen måte foreta seg noe som kunne skade verkets drift eller avsetning.[15]

I tillegg fikk Waitz en generøs fallskjerm. Han ble innvilget såkalte vertpenger, eller en form for sluttpakke, der han ville mota 600 riksdaler i året etter sin avgang.[16] Dette tilsvarte en svært god årslønn, selv om det var et steg ned fra Waitz sin daværende lønn på 1100 riksdaler. Slik sett ordnet det seg for mannen som nesten senket Blaafarveværket før det hadde begynt. Waitz seilte fra Drammen til Flensburg i 1783 og kom aldri igjen.[17] 

Etterspill:

Et interessant aspekt ved Waitz sin tid på Modum som jeg ikke har berørt er hans alvorlige brudd på Blaafarveværkets reglement. Det var nemlig slik at reglementet forbød all ureglementert utførsel av ubehandlet koboltmalm til utlandet.[18] Om slikt forekom, så ville de skyldige straffes i henhold til sølvtyveriloven fra 1736. Der kunne skyldige raskt ende i galgen om vekten på sølvet var tung nok.

Waitz brøt denne loven. Han skal nemlig ha sendt kobolt til sin onkel i Hasserode.[19] Denne skal ha blitt foredlet og videresolgt til russiske og baltiske kjøpere.[20] Et slikt brudd på reglementet ville blitt oppfattet som alvorlig, men ble antagelig ikke oppdaget.

Helt til slutt skal vi ta en titt på verket som Waitz etterlot seg. Han hadde tross alt vært delaktig i dets anleggelse. Dette anlegget ble inspisert av Waitz etterfølger, den langt mer kompetente Georg Christopher Bernstein. Bernstein hadde vært bestyrer ved blåfargeverket i Carlshaven i Hessen i over 30 år før han ble rekruttert av bergassessor, og industrispion, Ole Henckel.

Det som møtte Bernstein da han ankom verket sjokkerte han. Bernstein ble sitert på at «han aldrig havde forestilt sig, at dette Verk havde været saa slett anlagt».[21] I sin forferdelse ytret Bernstein videre at verket var oppført på feil sted og at anlegget i seg selv var oppført helt uten kunnskap og «Hensigt» for riktig koboltproduksjon.[22]

Drastiske investeringer måtte gjøres. Dels fordi de få produktene som var produsert måtte trekkes tilbake, dels fordi store deler av verket måtte rives eller bygges om. Dessuten hadde Waitz oppgitt feilaktige verdier på verkets varelager.[23]

Manglene var mange. Kalsinerhytte med giftfang stod i fare for å kollapse, noe som kunne forgifte hele området. Smeltehytten var så dårlig anlagt at det var, etter Bernsteins egne ord, «har saa mange Feil, at det blev for vidløftig at opregne dem alle».[24] Fargemøllen var anlagt for dypt i grunnen, noe som hindret arbeidslys. Dessuten var grunnen så dårlig preparert at da frosten kom om vinteren, så hevet gulvet seg noe som låste kvernemaskinene.[25]

Det var et ydmykt bergverksdirektorat som henvendte seg til Kong Christian 7. Det siste de skrev om befaringen er verdt å gjengi i sin helhet:

I hvor ubehageligt det er for BergverksDirectoriet nødes det dog til et foreligge Deres Majestet Tilstanden af Blaafarveverket, saaledes, som den nu er. Deraf erfares allernaadigst, at uagtet dette Verk allerede staar Deres Majestet for en Capital af 200.000 Riksdaler er det dog endnu langt fra sin Fuldkommenhed, men man har nu det Haab, at det snart vil komme dertil, da Verkets bestyrelse er anfortroet en Mand, som man tiltroer de Udfordrende Kundskaber til et Blaafarveverks forsvarlig Indretning, samt Ærliehed og Nidkiærhed nok til at udføre, hvad han har forbundet sig til.[26]

Heldigvis for Blaafarveværket, så viste dette seg å stemme.

---

[1] Rentekammeret, Renteskriverkontorene, RA/EA-3115/M/Mf/Mfa/L0004: Resolusjonsprotokoll med register (merket RK 54.4), 1782

Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/rk20120907611126 (Lest 14.11.2023)

[2] Rentekammeret, Renteskriverkontorene, RA/EA-3115/M/Mf/Mfa/L0004: Resolusjonsprotokoll med register (merket RK 54.4), 1782

Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/rk20120907611200 (Lest 14.11.2023)

[3] Kobolt, eller cobolt regulus ble først isolert og beskrevet av den svenske vitenskapsperson Georg Brandt i 1735

[4] Rentekammeret, Renteskriverkontorene, RA/EA-3115/M/Mf/Mfa/L0004: Resolusjonsprotokoll med register (merket RK 54.4), 1782

Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/rk20120907611202 (Lest 14.11.2023)

[5] Hunstadbråten, Kai. Blaafarveværket. (Drammen: Brakar AS, 1997) s. 20

[6] Berg, Bjørn Ivar. Koboltfunnet på Modum i 1772, Ole Witloch og den første prøvedriften. (Norsk bergverksmuseum: Kongsberg, 2021) s. 52-53

[7] Rentekammeret, Renteskriverkontorene, RA/EA-3115/M/Mf/Mfa/L0004: Resolusjonsprotokoll med register (merket RK 54.4), 1782

Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/rk20120907611204 (Lest 17.11.2023)

[8] Ibid.

[9] Christiansen, Dan Ch. Det Moderne Projekt. Teknik & Kultur i Danmark-Norge 1750- (1814)- 1850. (Gyldendal: København, 1996) s. 382

[10] Modums Blaafarveværk, RA/PA-0157/F/Fa/L0038/0001 – Innberetning fra O. Henckel for september samt

november kvartal 1782, § 177

[11] Christiansen, op.cit. s. 382

[12] Rentekammeret, Renteskriverkontorene, RA/EA-3115/M/Mf/Mfa/L0004: Resolusjonsprotokoll med register (merket RK 54.4), 1782

Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/rk20120907611203 (Lest 17.11.2023)

[13] Ibid.

[14] Ibid.

[15] Rentekammeret, Renteskriverkontorene, RA/EA-3115/M/Mf/Mfa/L0005: Resolusjonsprotokoll med register (merket RK 54.5), 1783

Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/rk20120907611364 (Lest 17.11.2023)

[16] Rentekammeret, Renteskriverkontorene, RA/EA-3115/M/Mf/Mfa/L0005: Resolusjonsprotokoll med register (merket RK 54.5), 1783

Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/rk20120907611366 (Lest 17.11.2023)

[17] Ibid.

[18] Lindeman, op.cit. s. 10

[19] Christiansen, op.cit. s. 386

[20] Moen, Eli. «Tysk industrispionasje ved Blåfarveverket rundt 1780». Gamle Modum: årsskrift for Modum historielag. 1988 Vol. 3. s. 4

[21] Rentekammeret, Renteskriverkontorene, RA/EA-3115/M/Mf/Mfa/L0006: Resolusjonsprotokoll med register (merket RK 54.6), 1784

Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/rk20120907611611 (Lest 17.11.2023)

[22] Rentekammeret, Renteskriverkontorene, RA/EA-3115/M/Mf/Mfa/L0006: Resolusjonsprotokoll med register (merket RK 54.6), 1784

Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/rk20120907611611 (Lest 17.11.2023)

[23] Ibid.

[24] Rentekammeret, Renteskriverkontorene, RA/EA-3115/M/Mf/Mfa/L0006: Resolusjonsprotokoll med register (merket RK 54.6), 1784

Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/rk20120907611612 (Lest 17.11.2023)

[25] Ibid.

[26] Rentekammeret, Renteskriverkontorene, RA/EA-3115/M/Mf/Mfa/L0006: Resolusjonsprotokoll med register (merket RK 54.6), 1784

Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/rk20120907611624 (Lest 17.11.2023)