Geschvornerembetet på Koboltgruvene
(Av Lasse Hermansen Bjørnland)
I denne utgaven skal vi se hvordan Blaafarveværket håndterte utskiftning i verkets ledelse. Nærmere bestemt skal vi ta utgangspunkt i ansettelsen av ny geschvorner, altså leder for pukkverk- og gruvedrift, i 1807 og, igjen, i 1810.[1]
Før vi går inn i ansettelsesforløpet skal vi se på hvordan geschvornembetet hadde blitt drevet frem til 1807.
Koboltgruvenes første geschvorne
Blaafarveværkets gruve- og pukkverksdrift var i gang fra verkets begynnelse. For å sammenligne, så stod ikke blåfargeverket ferdig før midten av 1780-tallet. Paul Andersen hadde arbeidet som overstiger på Sølvverket i Kongsberg over flere år før prøvedriften på Skuterud satte i gang.[2] Andersen fikk oppgaven med å holde oppsyn med prøvedriften på Skuterud. Han fungerte som en form for bedriftspoliti, med yrkestittel einfarer, frem til sommeren 1776 da han avanserte til geschvorn.[3]
En geschvorn var øverste ledere av pukk- og gruvedriften. Det var dennes oppgave å lede og delegere arbeidet, samt iverksette nye bestemmelser fra verkets ledelse.
Andersen var ikke så lenge i Blaafarveværkets tjeneste. Allerede sommeren 1778 ble Andersen avløst av en annen overstiger fra Kongsberg, Hans Christopher Røgeberg.[4] Røgeberg ble en stabil leder under den vanskelige anleggelsesperioden. Han ble værende ved sin post frem til sin død sommeren 1806.
Etter hvert som driften gradvis kom på fote, fikk Røgeberg flere verv. Verv som krevde mye av han. Allerede i 1782 søkte Røgeberg om lønnstillegg for å lønne en «dreng», til å ta vare på hesten, og «havrepenger» til hestefor. Han var nemlig avhengig av å eie hest grunnet avstanden mellom hans forskjellige arbeidssteder. Røgeberg forklarte at han måtte være til stede ved de månedlige lønningsdagene på selve blåfargeverket, ukentlig måtte han inspisere pukkverkene på Haugfoss og han måtte daglig reise mellom Skuterud gård, hans bolig, og Koboltgruvene. I tillegg måtte han være til stede på ledermøtene som ble holdt på Fossum gård.[5] Avstanden mellom Skuterud gård og blåfargeverket er 11,8 km, så at det ble mange timer på hesteryggen er det ingen tvil om. Røgebergs søknad ble innvilget fordi hans øverste leder, Berghauptmann, Jørgen Hiort, vedgikk at geschvornembetet på Blaafarveværket bestod av «flere og vigtigere forretninger» enn samme embetet ved Sølvverket.[6]
At Røgeberg hadde flere «forretninger», var absolutt tilfelle. I 1785 fikk han medtilsyn med verkets kasse, og i november 1793 ble han utnevnt til verkets «holzførster», det vil si oppsynsmann for skogene på verkets eiendom.[7]
For alt dette hadde Røgeberg en årlig inntekt på 468 riksdaler og 48 skilling. For Geschvorembetet fikk han årlig 300 riksdaler, 12 bismerpund lys, 20 lakter brenneved, samt 2,5 riksdaler i måneden for å lønne en tjenestegutt og 16 riksdaler i året til hestefor. Han hadde også gratis bolig og bruksrett på halve Skuterud gård og fri bruk av setermarken som tilhørte eiendommen. For tilsyn med verkets kasse og skogeiendommer var årlig 100 riksdaler. I tillegg hadde han 20 riksdaler som diet- og reisegodtgjørelse.[8]
Røgebergs lange fartstid i verkets tjeneste og hans opparbeidelse av verv tyder på at han var godt likt av ledelsen. Blaafarveværkets revisor, David Eberhard Bradt, uttrykket dette i 1781 da han beskrev Røgeberg som verkets «meget flittige, duelige og redelige Gesvorner».[9]
Den «duelige» Geschvorner døde på Skuterud gård natten til 29. juli 1806 59 år gammel. Han ble bisatt 5. august i Snarum kirke.[10]
Geschvorn Poul Sunne
Det var mange søkere på stillingen som Geschvorner på Koboltgruvene i 1807. Av søkerne var det spesielt 3 stykker som ble vurdert som egnede. Disse var Geschvorner på Sølvverket, Poul Sunne, hyttemester på Sølvverket, Johannes Schultz, og tidligere overstiger ved Sølvverket, Helge Gulbrandsen.
Søkerne ble grundig vurdert. Berghauptmann Morten Thrane Brunnich gav en skriftlig vurdering på alle tre, noe som er interessant lesning.
Det kommer tydelig frem at Sunne var den mest aktuelle kandidaten. Han hadde arbeidet ved Sølvverket i 50 år, siden han var 8 år gammel. Som en dugelig arbeider hadde han avansert til stiger, overstiger og så til Geschvorner. Brunnich beskrev han som en «nidkjær og flittig Embedsmand».[11] Sunne var også, tross sin høye alder, «Fulde Sinds og Legems Kræfter».[12] Brunnich ser tvert imot ut til å ha ansett Sunnes høye alder som noe positivt. Ikke bare grunnet mannens opparbeidede erfaring, men også
«at Supplicanten, som har en aldrende Hustrue og ingen uopdragne Børn, er meget passende til at Leve paa Skuterud […] som en yngre Mand, da enten havde Børn eller elskede Selskaber, ikke vilde saa ganske finde sig Lykkelig ved»[13]
Johannes Schultz var også ansett å være en god søker. Han hadde vært i Sølvverkets tjeneste siden han var 9 år gammel og hadde steget i gradene, slik som Sunne. Da Sunne hadde endt opp som Geschvorner, så hadde Schultz blitt hyttemester. I tillegg til dette hadde Schultz også studert ved Bergseminaret der han hadde fått gode karakterer.[14] Bergassessor Ole Henckel gav Schultz en god attest, men Brunnich var ikke helt overbevist. Schultz var en dugelig hyttemester, men Brunnich hevdet han hadde dårlig helse. Spesielt om vinteren var han mye borte, og Schultz hadde av disse grunner ikke egnet seg som gruvearbeider.[15] Dessuten hadde Schultz 4 små barn, noe som, tydeligvis, ikke passet så godt med livet på Skuterud.
Den siste søkeren var Helge Gulbrandsen. Han var den eneste av de tre som faktisk hadde erfaring med koboltdrift. Han hadde arbeidet på Koboltgruvene fra 1779-1796. Under sitt opphold i Modum hadde han avansert til stillingen som overstiger. Gulbrandsen hevdet at han i sin tid på Modum hadde opparbeidet seg kunnskaper over driftens natur, samt den lokale regnskapsføring, noe som gjorde han overlegen andre søkere.[16] Han tilbudte seg også å ta stillingen for 50 riksdaler mindre enn stipulert i utlysningen. Brunnich var imidlertid mindre imponert over Gulbrandsen enn de to foregående. Han skrev at Gulbrandsen «under tiden været noget hengivende til Drik» og at han ikke kunne anbefale Gulbrandsen til stillingen.[17]
Sunne ble ansatt, men stillingen han overtok var mindre lukrativ og mer nedstrippet. For det første påtok ikke verket seg lengre å vedlikeholde Skuterud gård og dets driftshus.[18] Dette ble den utnevnte Geschvorner pliktig at gjøre «paa egen Bekostning».[19] Han mistet også både tillegget for å lønne en tjenestegutt, samt tillegget for hestefor.
Et av tilleggsembetene til Røgeberg ble overført til Sunne. Han skulle fortsatt ha holtzførster-embetet for 50 riksdaler årlig lønn, og 20 riksdaler ekstra istedenfor diet- og reisepenger. Dette fordi Blaafarveværkets hyttemester Jacob Luth Klem overtok ansvaret for deltagelse på befaringer i verkets skog, samt tilsyn ved elvehengslene. For dette fikk Klem et daglig tillegg av 1 riksdaler og 48 skilling,[20] noe som kom godt med for Klem som hadde 6 små barn som skulle forsørges.
Da det gjaldt tilsyn med verkets kasse, så ble dette embetet overtatt av hyttemester Alexander Michler mot et årlig tilskudd av 50 riksdaler.[21] Michler bodde ved verket der verkets kasse ble oppbevart, noe som gjorde det lettere å åpne kassen for å gjøre betalinger. Det var nemlig slik at den som hadde medtilsyn med kassen måtte være tilstede når kassen skulle åpnes, noe som betydde at det måtte sendes ekspressbud til Skuterud gård hver gang en nyankommen last med varer skulle betales for. Budet måtte reise 1 mil i en retning, så måtte Geschvorne gjøre seg klar, sale opp hesten, og så reise 1 mil ned til verket. Dette kun for å se at betalingen foregikk som den skulle.
Geschvorner Helge Gulbrandsen
Geschvorner Poul Sunne ble imidlertid ikke værende lenge ved sin post. Han døde allerede i 1810. Dermed ble stillingen utlyst på ny. Flere søknader ble sendt, derav flere som søkte i 1807. Vi skal ikke gå inn på alle søkerne her, men det er interessant å merke seg at den Berghauptmann Brunnich så seg ut denne gangen var den minst aktuelle fra forrige søkerrunde.
Brunnichs vurdering var nemlig at den 59 år gamle Helge Gulbrandsen var mest aktuell. Den samme som Brunnich kun 3 år tidligere hadde vurdert som en uaktuell, og lettere alkoholisert, søker. Hva hadde endret seg?
I sin vurdering av Gulbrandsen nevner ikke Brunnich alkohol. Istedenfor roset Brunnich Gulbrandsen for sin «Flittighed og Overvaagenhed i hans Tjeneste».[22] Gulbrandsens høye alder ble det ikke tatt hensyn til (i likhet med Sunne). I helseattesten hans ble det opplyst om at han hadde «en Fuldkomment god og særdeles sterk Helbred».[23] Brunnich vedkjente seg at Gulbrandsen led av «en liden Mangel på Hørselhen, men ikke paa Synet».[24] Dessuten var Gulbrandsen kroppslig sett fullt fungerende og han fungerte «utrættelig» i sine arbeidsoppgaver på Kongsberg.[25]
For den nette sum av 370 riksdaler årlig ble Hans Gulbrandsen ansatt som Geschvorner på Koboltgruvene den 18 mai 1810.[26]
Epilog
Geschvorner Gulbrandsen hadde nok helsen i orden. Han ble værende ved sin post i mange år og rakk å se Blaafarveværket gå fra en statlig bedrift til et privat foretak. Han ble ikke erstattet av Wegner og Benecke da de tok over i 1822, men fortsatte i sin stilling frem til 1825. Dette året gikk den 75 år gamle Geschvorne av med pensjon.[27] I et av hans siste brev til direktør Wegner takket Gulbrandsen for at han fikk beholde bruksrett over den jorden han tidligere hadde benyttet. Han skrev at «min Livs Tiid kan vel ikke blive Lang nu er ieg 75 Aaar gammel».[28]
Gulbrandsen fikk rett i det. Han døde på Skuterud gård 76 år gammel den 10 mars 1826.[29]En gammel embetsmann takket for seg.
[1] Gjennom Blaafarveværkets historie har lederen for gruve- og pukkverksdrift hatt tre forskjellige stillingstitler: Geschvorner (1776-1827), Bergmester (1827-1857) og Bergforvalter (1857-1898). Stillingsbeskrivelse har stort sett vært den samme, foruten perioden 1827-1850, da geschvorneren var tittelen på nestlederen under bergmester.
[2] Berg, Koboltfunnet på Modum i 1772, skrift nr. 51, Norsk Bergverksmuseums Skriftserie, 30
Lenke:
https://www.nb.no/items/add8a5c85d6b7bf18a12056035cdcb0e?page=31&searchText=R%C3%B8geberg (27.09.2023)
[3] Ibid
[4] Ibid.
[5] Rentekammeret, Renteskriverkontorene, RA/EA-3115/M/Mf/Mfa/L0004: Resolusjonsprotokoll med register (merket RK 54.4), 1782
Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/rk20120907611177
[6] Rentekammeret, Renteskriverkontorene, RA/EA-3115/M/Mf/Mfa/L0004: Resolusjonsprotokoll med register (merket RK 54.4), 1782
Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/rk20120907611178
[7] Rentekammeret, Renteskriverkontorene, RA/EA-3115/M/Mf/Mfb/L0008: Relasjons- og resolusjonsprotokoll med register (merket RK 54.14), 1807-1808
Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/rk20120907632218
[8] Ibid.
[9] Bradt, David Eberhard. Kort beskrivelse over det Kongelige Modumske blaafarveverk i Buskeruds amt 1781. Trondheim: Utg. NTH-trykk, 1966. s. 19
Lenke: https://www.nb.no/items/de366844ccb8060dd67b77ed4fc7aaf0?page=21&searchText=Blaafarveverk (29.09.2023)
[10] Modum kirkebøker, SAKO/A-234/F/Fa/L0003: Ministerialbok nr. 3, 1783-1819, s. 1090-1091
Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/kb20061220660534
[11] Rentekammeret, Renteskriverkontorene, RA/EA-3115/M/Mf/Mfb/L0008: Relasjons- og resolusjonsprotokoll med register (merket RK 54.14), 1807-1808
Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/rk20120907632219
[12] Ibid.
[13] Ibid.
[14] Ibid.
[15] Rentekammeret, Renteskriverkontorene, RA/EA-3115/M/Mf/Mfb/L0008: Relasjons- og resolusjonsprotokoll med register (merket RK 54.14), 1807-1808
Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/rk20120907632220
[16] Ibid.
[17] Rentekammeret, Renteskriverkontorene, RA/EA-3115/M/Mf/Mfb/L0008: Relasjons- og resolusjonsprotokoll med register (merket RK 54.14), 1807-1808
Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/rk20120907632221
[18] Rentekammeret, Renteskriverkontorene, RA/EA-3115/M/Mf/Mfb/L0008: Relasjons- og resolusjonsprotokoll med register (merket RK 54.14), 1807-1808
Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/rk20120907632228
[19] Ibid.
[20] Ibid.
[21] Rentekammeret, Renteskriverkontorene, RA/EA-3115/M/Mf/Mfb/L0008: Relasjons- og resolusjonsprotokoll med register (merket RK 54.14), 1807-1808
Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/rk20120907632229
[22] Rentekammeret, Renteskriverkontorene, RA/EA-3115/M/Mf/Mfb/L0009: Relasjons- og resolusjonsprotokoll med register (merket RK 54.15), 1809-1810
Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/rk20120907640188
[23] Rentekammeret, Renteskriverkontorene, RA/EA-3115/M/Mf/Mfb/L0009: Relasjons- og resolusjonsprotokoll med register (merket RK 54.15), 1809-1810
Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/rk20120907640190
[24] Ibid.
[25] Rentekammeret, Renteskriverkontorene, RA/EA-3115/M/Mf/Mfb/L0009: Relasjons- og resolusjonsprotokoll med register (merket RK 54.15), 1809-1810
Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/rk20120907640191
[26] Rentekammeret, Renteskriverkontorene, RA/EA-3115/M/Mf/Mfb/L0009: Relasjons- og resolusjonsprotokoll med register (merket RK 54.15), 1809-1810
Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/rk20120907640194
[27] Modums Blaafarveværk, RA/PA-0157/G/Gb/L0095/0001: — / Innkomne brev A – L, 1825-1826, s. 313
Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/db20120823630313
[28] Modums Blaafarveværk, RA/PA-0157/G/Gb/L0095/0001: — / Innkomne brev A – L, 1825-1826, s. 186
Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/db20120823630186
[29] Modum kirkebøker, SAKO/A-234/G/Ga/L0002: Klokkerbok nr. I 2, 1824-1832, s. 263-264
Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/kb20051114010465