Ekstrarettsaken mot Snarum Koboltverk i 1846
Varer som betaling
Den 19. mai 1846 ble en ekstrarett satt på gården Enger i Modum. Noen av Modums mest fornemme handelsmenn hadde klaget inn Snarum Koboltverks ledelse for retten. Grunnen var at verket opplevde en akutt mangel på kontanter til å lønne arbeiderne. Ettersom sedler og mynt var høyst nødvendig for å drive et bergverk, en industrigren som var svært kapitalkrevende, så måtte nødløsninger settes i verk for hindre total stillstand.
Nødløsningen var å utbetale verksarbeidernes lønn i varer. Snarum Koboltverk hadde et stort lager av korn, sukker, kaffe, tekstiler o.l. som kunne utleveres som kompensasjon.
Problemet med dette var at arbeiderne, istedenfor å konsumere varene, begynte å videreselge dem til andre i bygden. Det likte de lokale handelsmennene dårlig. De hadde tross alt fått kongelig privilegiet til å handle varer til Modums innbyggere, det hadde ikke verksarbeiderne. Slikt kunne det bli bråk av.
Handelsmennene Peter N. Nickelsen og Nils Wigersund gikk til det kraftige skrittet å klage inn Snarum Koboltverk for retten. I et skriv til sorenskriveren beskrev de hvordan «flere Værksarbeidere skulle flakke omkring i Modum [og solgte] Caffe, Sukker, Bomuldsgarn m.m. som arbeiderne sier at have maattet tage i Betalning for deres arbeid».[1]
Dette kunne være et brudd på Bergverksloven anno 1842 § 67. Paragrafen sa at verksarbeideren selv skulle bestemme om han (verksarbeidere var på denne tiden alltid en mann) skulle få utbetalt lønnen sin i penger eller varer.[2] Om ledelsen til et bergverk presset arbeiderne sine til å mota varer som betaling mot arbeiderens vilje, så kunne det få konsekvenser.
I dag skal vi se nærmere på avhørene som ble foretatt. Dette fordi de sier noe viktig om bergverksdriften generelt på denne tiden, samt noe om den lokale dynamikken i Modum. Først av alt skal vi ta en titt på landhandlerne Nickelsen og Wigersund.
Kongelig privilegiet til å drive handel
Peter N. Nickelsen fikk kongelig privilegiet til å drive landhandel på gården Stalsberg i Modum i 1831.[3] Nils Wigersund fulgte i 1835 med samme privilegiet på gården Wigersund.[4] Det kan virke fremmed for nåtidens folk at det å starte butikk krevde en spesiell bevilgning, et privilegium, fra kongen, men slik var det. Reglene var strenge, spesielt på landet i den sørlige delen av Norge. Før 1753 hadde det kun vært lov å drive handel i byene, og handelsmannen måtte være byborger.[5] Altså måtte bønder og andre fra distriktene reise inn til byene for å handle. I 1753 ble disse reglene myket opp. Forbudet mot å drive vareutsalg i distriktene i Akershus Stift ble opphevet på følgende betingelser: At personen som bedrev handelen var borger av Christiania (og betalte skatt til byen) og at varene som ble solgt var kjøpt i Christiania.
I starten var det også lagt begrensninger på hvilke varer som kunne selges i landhandleriene. Det var for eksempel forbudt å selge fløyel og silke.[6] Dette forbudet ble satt inn fordi «allmuen» på landet ikke trengte slike luksusvarer. Fristelsen kunne lede de norske bønder til «ufornøden Penge-Spilde».[7]
Den norske bonden ble oppfattet av de høye herrer i det danske byråkratiet som enkle folk med et nobelt og enkelt levesett. De som var kritiske til oppmykningen i 1753 mente at bonden, ved å gi han tilgang til vareutsalg i sitt nærmiljø, ville bli «kræsen og overdaadig» istedenfor idealet som var «haard og tarvelig». Den norske bondestanden ville svekkes, både moralsk og økonomisk, fordi de ikke ville klare å motstå fristelsen av å kjøpe varer istedenfor å lage dem selv. Til syvende og sist ble det hevdet at distriktene i Sør-Norge ville fylles opp av tiggere og «Dagdrivere», fordervet av landhandlerens fristende varer.[8] Det at ordene over uttrykket synspunktet til handelsmennene i Christiania, som ved innføring av nevnte lov fryktet tap av kunder, sier nok sitt.
En mer liberalistisk ideologi kom inn med grunnloven i 1814. Der ble det oppmuntret til liberalisering av næringsfriheten.[9] Store ord og visjoner fører ikke alltid til politisk handling, så noen merkbar liberalisering skjedde ikke over natten. Snarer var det et konservativt etterslep fra unionstiden som fikk forrang i de første årene etter 1814.
Først i 1842 ble det myket opp kraftig. Landhandleren måtte fortsatt ha kongelig privilegiet, men han (nok en gang, alltid en mann) måtte ikke ha byborgerskap for å få nevnte privilegiet.[10] Dessuten ble alle begrensninger på hvilke varer som kunne selges opphevet. Dette uten at den norske bonden ble ruinert fordi han valgte å drapere seg i tilgjengeliggjort silke og sateng.
Før vi forlater temaet, så er det verdt å merke seg at selv om loven rundt varehandel på landet ble liberalisert, så ble det opprettholdt at landhandleren måtte ha et kongelig privilegium for å drive vareutsalg. Slik sett var det teknisk sett ulovlig for verksarbeiderne i Modum å selge sukker, kaffe og tekstiler lokalt. Nickelsen og Wigersund var nok glade for oppmykningen i handelspolitikken, men de hadde lite til overs for ulovlig salg av varer i deres distrikt.
Peter N. Nickelsen var opprinnelig fra Drammen. Han slo seg opp som landhandler og brennevinsprodusent ved Stalsberg i Modum. På hans handelsgård vanket mange betydningsfulle personer, derav både verkslege Heinrich Arnold Thaulow og Thorvald Meyer, en av Christianias rikeste menn.[11]
Nils Wigersund slo seg opp på 1820-tallet. Han arvet sin fars eiendom i 1823 og fikk kongelig privilegium til å drive sundstedet.[12] Han var også aktiv i tømmerhandelen, samt leiet ut sine folk til å frakte malm for Blaafarveværket. Første bergmåned 1839 kjørte Wigersunds folk 1330 malmtønner noe Wigersund fikk utbetalt 221 Spesidaler og 80 skilling for.[13] Den måneden var Wigersund den som stod for mest frakt av alle malmkjørerne.
Både Wigersund og Nickelsen var viktige personer i bygden. Det var imidlertid også tyskeren Friedrich Roscher, direktøren ved Snarum Koboltverk.
Snarum Koboltverk
I 1846 var det fortsatt stor aktivitet ved Snarum Koboltverk. Til sammen hadde verket 225 mann i arbeid sommeren 1846 og utsiktene for fremtiden var vurdert som gode.[14] Det skulle snart endre seg.
I dag er det vanlig at de som vet noe om koboltpigmenter tenker at disse gikk inn i porselen og glassindustrien, noe som også er sant. Men den viktigste kundegruppen til verdens blåfargeverk var, innen 1830-40-tallet, papir-tekstil- og stivelseindustrien. Den vakre blå fargen ble i større grad benyttet til å farge og bleke papirark i store papirmøller enn til å dekorere eller male med.
Papir og tekstilindustrien var i voldsom vekst, noe som økte etterspørselen etter koboltpigmentet smalt (ferdig blått pigment). Smalt ble nemlig ikke påvirket av syrene i den gjærede papirmassen.[15] Ved å tilsette blå farge ble gule og brune fargenyanser i papiret nøytralisert noe som gav varig, hvitt papir. Ettersom det primært ble benyttet gamle tekstilfiller for å lage papir (frem til 1860-tallet), var misfarging et stort problem. Slik sett ble smalt en nødvendighet for alle papirmøller. Det vil si, inntil det syntetiske pigmentet syntetisk ultramarint kom på markedet.
En kunstig utfordrer
Syntetisk ultramarint ble utviklet på 1820-tallet. Dette skjedde fordi foreningen for utvikling av nasjonal industri i Paris utlovet en dusør til den som kunne utvikle en lettprodusert, billig og varig blå farge som ikke inneholdt kobolt eller lapis lazuli (naturlig ultramarin).
Det var to som hevdet å være førstemann til å utvikle kunstig eller syntetisk ultramarin. Franskmannen Jean Baptiste Guimet og tyskeren Christian Gmelin hevdet i 1828 å ha utviklet en syntetisk blåfarge, men det var Guimet som fikk prisen.[16]
Etter at syntetisk ultramarint var oppfunnet, ble det lagt til rette for å produsere pigmentet. Spesielt i de tyske statene og i Frankrike ble fabrikker anlagt for å masseprodusere det nye produktet.
Det var klart fra starten at syntetisk ultramarin kunne brukes til å male med, men det var først på begynnelsen av 1830-tallet at pigmentet ble prøvd ut til å farge og bleke papir.[17] Pr gram var smalt billigere enn den syntetiske fargen, men syntetisk ultramarin var langt mer effektiv enn smalt. Den gav et jevnt farget papir og det trengtes langt mindre ultramarin enn smalt for å farge samme mengde.[18]
I første halvdel av 1800-tallet gikk ting litt saktere enn i dag. Produksjonen ble startet opp, problemer ble oppdaget og gradvis utbedret, og produksjonen ble slik optimalisert og spredt til flere land. Det tok med andre ord litt tid før syntetisk ultramarint virkelig traff markedet, men rundt midten av 1840-tallet var krisen (for koboltprodusenter) et faktum.
Kontantmangel på Snarum
Alt dette leder opp til 19. mai 1846. Ekstraretten som ble satt på Enger gård kan kanskje kobles opp til hendelsene som foregikk på de europeiske markedene. Snarum Koboltverk var Blaafarveværkets «lillebror». Verket hadde et stort potensial, men det krevde fortsatt store investeringer for å oppskalere driften til nivået til «storebroren». Dette selv etter over 20 år med drift. Generelt var bergverksbedrifter vanskelig å få til å lønne seg fordi anleggelse, konjunkturer, infrastrukturproblematikk, vedlikehold og råvaremangel var svært utfordrende. Det var mange som tapte enorme summer på lovende prosjekter eller gikk konkurs i spekulasjoner i bergverksindustrien.
Det var planlagt å investere 30.000 spesidaler for å bygge ut smalt og koboltoksidproduksjonen på Snarum.[19] Tanken var at denne investeringen ville betale seg selv, men allerede i 1846 ble det tydelig at etterspørselen etter koboltprodukter var synkende. Det var ikke lenger snakk om en midlertidig svingning i markedet. Snarer en kollaps. Nevnte investering ville ikke betale seg slik prisene kom til å synke mot slutten av 1840-tallet.
Var det bare dårlige konjunkturer?
Det er imidlertid alltid viktig å se på andre muligheter til verkets kontantmangel. Kunne det også ha med fraktproblemer? Alle kontanter måtte fraktes fra Christiania med hest og kjerre. Dessuten krevde bergverksdrift store mengder kontanter. Kontanter som ikke bare skulle gå til lønninger.
Vi vet at fraktrutene fra Christiania til Modum var lange, dårlig utbyggede og, potensielt, farlige. Blaafarveværkets ledelse hadde klaget til staten i 1839 på dette, uten at noe ble gjort.[20] Verket trengte 10.000 spesidaler i kontant i måneden for å ha nok til lønninger og andre utgifter. 10.000 spesidaler tilsvarer i dag ca. 3,6 millioner kroner.[21]
Selvfølgelig skal man heller ikke utelukke at verkets ledelse kan ha prioritert annerledes. Ettersom det var verket selv som bestemte korrelasjonen mellom verdien på varene relativt til arbeiderens lønn, så kunne det være mulig å tjene på at arbeideren tok ut lønn i varer. Var det det som foregikk?
Under ekstrarettsaken på Enger kom det frem at Snarum Koboltverk kan ha betalt ut lønninger i form av varer, ikke kontanter, over lengre tid. Dette ifølge den 29 år gamle stollhauer Knud Ellefsen Braaten. Han hadde arbeidet med å brenne stoll på gruvene i Snarum, litt av og på, siden 1844. Han uttalte under avhør at han antok å ha tjent noe rundt 150 spesidaler på disse årene. Han beregnet også at 130 spesidaler av disse hadde blitt utbetalt i varer, ikke kontanter. Knud hadde tapt betydelig på dette, men kunne ikke, grunnet hans fattige kår, nekte å ta imot varene ved de anledninger verket ikke hadde kontanter.[22]
Om man skal tro Braatens utsagn, så hadde det vært normen, snarer enn unntaket, at Snarum Koboltverk utbetalte lønn i varer. Ikke fordi arbeiderne ønsket dette, men fordi verket hevdet de ikke hadde kontanter.
Det var imidlertid ikke nødvendigvis slik at Snarum Koboltverk brøt loven av den grunn. Om så, måtte det bevises at verkets ledere bevist presset arbeiderne til å ta varer istedenfor kontanter. Det var imidlertid ingen vitner som påstod dette. Av vitnene, både ledere og arbeidere, ble det påstått at verksledelsen aldri utøvet noen form for tvang eller oppfordring fra verkets side, men arbeiderne fikk beskjed om at lønningen måtte utsettes om de skulle ha kontanter.[23]
Verkets bokholder Carl Fredrik Rilmann påstod i sitt vitnemål at arbeideren og kjørefolkene til Snarum Koboltverk ikke «været ytret nogen Utilfredshed» da de ved noen anledninger måtte ta varer kontra kontanter.[24] Videre påstod Rilmann at ingen av de ansatte var så fattige at de led noen nød om lønnen ikke kunne utbetales i kontanter ved noen anledninger.[25]
Vitnemålet til Nils Olsen Diseneie på 55 gir inntrykk av noe annet enn Rilmann. Diseneie hadde arbeidet som gruvearbeider for Snarum Koboltverk i 7 år. Før dette hadde han hatt samme stilling på Blaafarveværket.[26] Han opplyste retten om at de 3 første årene ved Snarum Koboltverk hadde lønnen blitt utbetalt hver måned i kontant. De siste 4 årene hadde det vært verre. Diseneie hevdet at
i de siste Aar er Lønnen bleven Udbetalt til bestemt Tid, da ofte flere Maaneders Løn har været indestaaende. Da contante Penge ikke have været at erholde, har [vitne] som en fattig Mand, der sidder med stor Familie, været nødt til at tage Varer.[27]
Diseneie måtte dessuten selge varene videre med tap. Dette fordi varene fra Snarum Koboltverks magasinbod var priset høyere enn varene hos de lokale landhandlerne.[28]
Snarum Koboltverks bestyrer av utsalg, Ole Olsen, vedkjente seg at verkets priser på kornvarer var høyere enn ved landhandlerne i Modum. Dette fordi «Transportutgiftende» var langt høyere for å få kornvarene fraktet til gruvekontoret på Langerud enn til landhandlerne ellers i Modum.[29] Han hevdet videre at verket ikke tjente noe på denne handelen. De gikk snarer med tap.[30]
Av lederne på verket ble det også hevdet at det ikke ble utøvet noen tvang ovenfor arbeiderne om å ta varer da kontanter ikke var å oppdrive. Både deleier, Friedrich Roscher, og hans sønn, verkets bergmester, Adolph Roscher, forklarte dette for retten. Dessuten ble det opplyst fra Blaafarveværkets Geshvorne (nestleder ved gruvedriften) Friedrich Schmidt at også Blaafarveværkets arbeidere ble gitt ut varer om kontanter ikke var å oppdrive.[31]
Konklusjon
Det ble ingen videre rettsak mot Snarum Koboltverk. Slik det ser ut, selv om dokumentet ikke eksplisitt sier det, så ble nok saken lagt bort fordi det ikke kunne bevises at lederne hadde tvunget arbeiderne til å ta varer mot deres vilje. Dermed hadde det teknisk sett ikke forekommet noe lovbrudd.
Det kommer imidlertid tydelig frem at lederne ikke trengte å utøve noen tvang. Fattigdommen arbeiderne levde i gjorde det umulig for dem å si nei til varer da det var det eneste alternativet. Det er ikke lett å si nei, da det ikke var noe reelt alternativ. Barn og koner måtte ha mat og ettersom forsørgerne ikke fikk noe annet, så måtte de forsøke å ta sukker, kaffe, bygg og lignende og forsøke å selge det videre, kongelig privilegiet eller ikke.
Slik sett kommer maktstrukturen i verkssamfunnet frem: eiere kunne utnytte arbeidernes arbeidskraft uten å gi dem den betalingen de ønsket. Fattigdommen gjorde tvangen for dem slik at lederen selv ikke trengte å bryte noen lov. Diseneie, som vi hørte vitnemålet til tidligere, uttrykket det det kanskje best slik:
have været saa fortrykte, at han ikke har kunnet forlade Verkets Tjeneste, hvortil han ellers paa Grund af de anførte Omstendigheder kunde have fundet sig foranlediget.[32]
[1] Eiker, Modum og Sigdal sorenskriveri, SAKO/A-123/F/Fc/L0009: Ekstrarettsprotokoll – Modum, 1841-1847, s. 261
Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/rg10311211270265 (lest 12.01.2024)
[2] Ibid.
[3] www.bokhylla.no: Lund, Thure. “Ilen – Sentral gård som forsvant” Gamle Modum Vol 10 (1995) s. 51-53 https://www.nb.no/items/a04db547048347594e6298d06eb4f6b7?page=51&searchText=%22Nickelsen%22 s. 51 (15.01.2024)
[4] www.bokhylla.no: Lund, Thure. «Det begynte for 200 år siden. Han grunnla Vikersund». Gamle Modum Vol. 8 (1993) s. 42-45 https://www.nb.no/items/f7aab13aa15b76f812460e1f6a2024fd?page=43&searchText=%22Niels%20Wigersund%22 (15.01.2024)
[5] www.bokhylla.no: Munch, Peter A. Landhandelen i Norge (Bergen: Halvorsen og Larsen forlag, 1948) s. 45 https://www.nb.no/items/5d8ed3f2e9d5ddd1746461c9bafd63ce?page=47&searchText=Modum (Lest 15.01.2024)
[6] Ibid. s. 50
[7] Ibid. s. 51
[8] Ibid. s. 52
[9] Ibid. s. 61
[10] Ibid. s. 63
[11] Ibid. s. 116
[12] Lund, 1993 op.cit.
[13] Modums Blaafarveværk, RA/PA-0157/G/Gd/Gdd/L0265/0001: — / Regning over gruver pukkverk m.v., 1839, s. 46
Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/db20120810670417 (Lest 15.01.2024)
[14] Schmidhuber, Heinrich (Oversatt av Rainer Hielle). Bericht über das Kobaltwerk Snarum in Norwegen, nach denen, im Monat Juni 1846 daselbst gesammelten Unterlagen (Utg. Universitetet i Trondheim, Norges tekniske høgskole. 1974) s. 14-15
[15] www.google books.com: Watt, Alexander. The art of paper-making (London: J. S. Virtue & Co, 1894) s. 166 https://www.google.no/books/edition/The_Art_of_Paper_making/XzIKAAAAIAAJ?hl=no&gbpv=1&dq=%22smalts%22+Paper&pg=PA166&printsec=frontcover s. 121 Lest 16.01.2024
[16] www. googlebooks.com: The Philosopichal Magazine, or Annals of Chemistry, Mathematics, Astronomy, Natural History, and General Science Vol IV 1828 (London: Richard Taylor, 1828) s. 228-9https://www.google.no/books/edition/The_Philosophical_Magazine/WoIqAAAAYAAJ?hl=no&gbpv=1&dq=%22artificial+ultramarine%22+Guimet&pg=PA228&printsec=frontcover s. 228-229 (Lest 16.01.2024)
[17]www.googlebooks.com: The American Journal of Science and Arts Vol. XXVI, juli 1834 (New Haven: Hezekiall, Howe & Co., 1834) s. 195-196https://www.google.no/books/edition/The_American_Journal_of_Science_and_Arts/wWoWAAAAYAAJ?hl=no&gbpv=1&dq=%22artificial+ultramarine%22+Guimet&pg=RA1-PA195&printsec=frontcover s. 195-196 (Lest 16.01.2024)
[18] Ibid.
[19] Schmidhuber, op.cit. s. 28
[20] Hagen, Ingerid. Blåfargen fra Modum. Storhetstiden. Blaafarveværket 1822-1848 (Modum: Stiftelsen Modums Blaafarveværk, 2022). s. 274-5
[21] www.norgesbank.no: Priskalkulator
Lenke: https://www.norges-bank.no/tema/Statistikk/Priskalkulator/ (lest 19.01.2024)
[22] Eiker, Modum og Sigdal sorenskriveri, SAKO/A-123/F/Fc/L0009: Ekstrarettsprotokoll – Modum, 1841-1847, s. 262
Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/rg10311211270266 (Lest 16.01.2024)
[23] Ibid.
[24] Eiker, Modum og Sigdal sorenskriveri, SAKO/A-123/F/Fc/L0009: Ekstrarettsprotokoll – Modum, 1841-1847, s. 261
Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/rg10311211270265 (Lest 19.01.2024)
[25] Ibid.
[26] Ibid.
[27] Ibid.
[28] Eiker, Modum og Sigdal sorenskriveri, SAKO/A-123/F/Fc/L0009: Ekstrarettsprotokoll – Modum, 1841-1847, s. 261
Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/rg10311211270265 (Lest 19.01.2024)
[29] Eiker, Modum og Sigdal sorenskriveri, SAKO/A-123/F/Fc/L0009: Ekstrarettsprotokoll – Modum, 1841-1847, s. 264
Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/rg10311211270268 (Lest 19.01.2024)
[30] Ibid.
[31] Ibid.
[32] Eiker, Modum og Sigdal sorenskriveri, SAKO/A-123/F/Fc/L0009: Ekstrarettsprotokoll – Modum, 1841-1847, s. 262
Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/rg10311211270266 (19.01.2024)
Bilde: https://lokalhistoriewiki.no/wiki/Fil:Snarum_Koboltv%C3%A6rk_1898.jpg
