Døden smaker søtt – Arsenikk i drops og konfekt
De skumleste historier er de som er sanne:
I denne utgaven skal vi igjen ta en titt på Blaafarveværkets ubehagelige biprodukt, hvit arsenikk (arsentrioksid (As2O3)). Tidligere har vårt fokus ligget på den mest utstrakte bruken av dette stoffet, nemlig som fargestoff i tapet, men den grønne fargen fant sin vei til andre handelsvarer. Handelsvarer du ikke skulle tro at man selv på 1800-tallet kunne tenke var en god ide å tilsette gift. I dag skal vi nemlig se på arsenikk som tilsetningsstoff i mat og, siden det er allehelgensaften, så vil fokuset ligge på godterier.
Først skal vi ta et lite tilbakeblikk på hva arsenikk er og hvordan den ble fremstilt på Blaafarveværket. Deretter skal dere få høre mer om den overaskende bruken, både bevist og ubevist, av arsenikk som tilsetningsstoff i mat. Hvorfor ble det brukt og hvordan ble det tilsatt? Heng med så skal dere få svar.
Giftens konge – Blaafarveværkets arsenikkproduksjon:
Om du har vært på Blaafarveværket, så har du sikkert sett en liten tårnaktig bygning, oppført i den samme karakteristiske utmurte bindingsverksstilen som resten av verkets bygninger, men bestående av rød mursten. Bygningen er best kjent som «arsenikktårnet», men på 1800-tallet ble slike bygninger referert til som «arsenikkraffinerier» eller, noe mer rett frem, «gifthytter».
Slike gifthytter ble oppført ved bergverk som behandlet malmer som inneholdt grunnstoffet arsen (As). Primært dreide det seg om produsenter av bly (Bp), kobber (Cu), sink (Zn), tinn (Sn), nikkel (Ni) og, ikke minst, kobolt (Co). Koboltmineralene som ble utvunnet fra koboltgruvene i Modum, både koboltitt (CoAsS) og skutteruditt (CoAs3), bestod av store mengder arsen. Arsen i store mengder var ikke ønskelig når koboltmineralene skulle benyttes i fremstilling av blåe pigmenter.
Industrispion og bergassesor, Ole Henckel, opplyste Blaafarveværkets første ledere om dette i 1782: «Arsenik-Glaset er hvidt, og har en Egenskab af udslætte eller absorbere alle [farger]».[1] Henckel skrev videre at noe arsenikk i smelteblandingen kunne være fordelaktig fordi arsenikken fungerte som et rensemiddel i den blå glassblandingen som ble fremstilt. Metaller som fantes naturlig i koboltmineraler, som nikkel og svovel (S), kunne skade blåfargen. Disse hadde en tendens til å forene seg med arsenikken og dannet en metallisk klump, kalt speiss, som lett lot seg fiske ut av smelteblandingen. Slik sett var det gunstig å ha noe arsenikk i den blå glassblandingen, men Henckel advarte at «jo meer Arsenik der er i Beskiktningen, des meer Kobold gaar og dermed ind i Speisen».[2]
Kunsten bak å tilvirke en pen blåfargenyanse ble slik å skille ut mesteparten av arsenikken, men ikke alt. [U]heldigvis var det forholdsvis lett å skille arsen fra koboltmalm. Arsen reagerer lett når det varmes opp. De fleste er kjent med at når et metall varmes opp til et vist punkt, så smelter det (blir flytende). Varmer du det flytende metallet enda mer vil det til slutt nå et kokepunkt der det begynner å fordampe. Arsen sitt kokepunkt er lavere enn dets smeltepunkt, noe som betyr at det går direkte fra fast stoff til damp, altså det sublimerer.
Dermed var verksarbeidernes oppgave forholdsvis enkel. Etter at koboltmalmen var sprengt ut av gruven, sortert, pukket (knust ned til en sandaktig masse) og vasket fri for lettere bestanddeler, så kunne massen varmes opp. Denne oppvarmingen ble kalt kalsinering og foregikk i såkalte kalsinerhytter, der den koboltholdige sanden ble lagt i en ovn og varmet kraftig opp. Arsenet forlot massen som en illeluktende, hvit røyk. Røyken ble fanget opp i en horisontal pipe, kalt en giftfanger som strakk seg flere titalls meter mot Haugfossen. Etter hvert som røyken ble kald, så gikk den over i fast stoff igjen. Den avsatte seg som sot i pipens rør.
Soten ble feiet ut som et grå-sort pulver bestående av både arsenikk, svovel og små spor av kobolt. Frem til 1840-årene var det i slik tilstand arsenikken ble solgt.
Blaafarveværkets arsenikkraffineri ble først oppført en gang i løpet av 1840-årene, noe som var betegnede for den tiden. Frem til da hadde etterspørselen etter såkalt «hvit arsenikk», altså foredlet arsenikksot, ikke vært den største. Blaafarveværket solgte begrensede mengder uforedlet vare, men primært ble de giftige tønnene stående på lager. I 1846 hadde Blaafarveværket oppført en egen lagerbygning for arsenikk. Dette ble kalt arsenikkhuset og lå, betegnede nok, 75 alen (en alen tilsvarer 62,7 cm) fra «nogen anden Bygning» ved Haugfoss.[3]
Det var imidlertid slik at etterspørselen etter såkalt «hvit arsenikk», altså raffinert arsenikk, var sterkt stigende på 1840-tallet. Denne varen ble brukt som tilsetningsstoff i nesten hva det skulle være. Alt fra medisin, spesielt mot hudsykdommer og astma, skadedyrsmiddel,[4] stearinlys, båtmaling, krøttervask (for å drepe parasitter i ull), og, ikke minst, i grønne pigmenter.[5]
For å fremstille hvit arsenikk måtte den urene arsenikksoten oppvarmes på nytt slik at en ny sublimasjon skjedde. Røyken ble igjen fanget opp og stoffet som avsatte seg var glassaktig og hvit. Dette ble knust til et hvitt pulver.
For å møte etterspørselen på verdensmarkedet anla Blaafarveværket et arsenikkraffineri på 1840-tallet.[6] Alt lå til rette for storstilt produksjon, og et verdensmarked var klar for å ta imot det som da ble kalt «giftens konge».
Ja, endog til Oblater, Konfekt og Pepermyntesager[7] – Arsenikk i mat
For det fleste vil det synes mildt sagt bisart at en så giftig artikkel som arsenikk, der så lite som rundt 300mg kan være dødelig dose for et menneske,[8] ble tilsatt i mat og drikke. Allikevel skjedde det i stor skala på 17-og 1800-tallet. Men, som vi snart skal se, så var det ikke alltid med overlegg.
Hvordan arsenikken endte opp på middagsbordet, i glasset eller i godteposen hadde mange grunner. Jeg vil kun ta for meg de vanligste. Først kommer arsenikk som rensemiddel i hvitvin.[9] På 1700-tallet var det vanlig at såkalte «Wine-coopers», altså menn som hadde oppsyn med vinkjellere, passet på å rense[10] vinen, slik at den fikk en klar farge, da den skulle tappes fra tønnen til flasken. Den tryggeste fremgangsmåten var å tilsette et slags gelatin tilberedt fra en størjes luftblære, men det var langt billigere å blande inn arsenikk.[11]
Dette var kun mulig ved rensing av hvitvin ettersom rødvin ble misfarget av arsenikk. Arsenikken gav hvitvinen en «oljelignende glos».[12] Arsenikken la seg gjerne som et sediment på bunnen av flasken, så om en uheldig bartender snudde flasken på hode før han åpnet den, så kunne de som tok seg et glass være døde før kvelden var omme.
Så var det, nok en gang, arsenikk som fargestoff. Konditorer har nok alltid benyttet farger for å dekorere kaker og annet godt, men på 1800-tallet fikk fargenyansen forrang for liv og helse. De svært giftige grønnfargene Scheeles- og Schweinfurtgrønt, som primært bestod av en blanding av kobber og arsenikk, ble flittig anvendt som konfekt- og kakepyntfarge.
Dette kunne få fatale følger, noe en svært uheldig mann fra Northamptonshire i England erfarte da han spiste en pudding i et selskap i 1848. Den grønnfargede kakepynten på puddingens topp var nemlig proppfull av Schweinfurtgrønt. Mannen la seg klokken 2000 etter å ha spist noen hundre gram med pudding og ble erklært død kl. 0500 morgenen etter.[13] De to caterene som var ansvarlig for å lage pynten vedgikk at de hadde brukt noe mer schweinfurtgrønt enn de pleide, samt at kjemikeren som solgte dem fargen advarte mot å ikke bruke den i mat. De ble begge dømt til 3 måneders fengsel.[14]
Det var ikke bare grønt, men også gul og rød kakepynt kunne inneholde arsenikk, ja i tillegg til bly.[15] Det var tydelig at iøynefallende farger var viktigere enn kundenes helse.
Den siste formen for arsenikktilsetning i mat var den uaktsomme, altså man tilsatte arsenikk ved en feiltagelse. Dette skjedde ved flere anledninger, men fikk utvilsomt verst følger da det hendte i Bradford i 1858.
Humbug Billys pepermyntedrops[16] – Da gips og arsenikk ble forvekslet
Denne siste delen av min historie skjedde dagen før allehelgensaften 1858. Den ble et tragisk vitnesbyrd over hvordan godterimakere jukset med sine varer og hvordan dårlig merkete beholdere ble forvekslet. Ved historiens slutt lå 21 mennesker døde og flere titalls syke. Flere av dem var barn.
Det var nemlig ikke bare gift som ble benyttet i matvarer. Matproduksjonen på 1800-tallet var nemlig i svært liten grad regulert. Dette åpnet mulighetene for mange uærlige produsenter for å kutte kostnader ved å blande inn billige tilsetningsstoffer for å minske bruken av dyrere ingredienser.
I tilfelle jeg nå skal gå inn i er fra de som produserte sukkertøy. Sukker var dyrt og det ble derfor vanlig, for å øke profitten, å bytte ut en del av sukkeret med gips.[17] Slik det ble, så ble det nesten ikke mulig for ærlige produsenter å lykkes i sukkertøysbransjen fordi det alltid var konkurrenter som tjente mer fordi de jukset.
Gips kunne jo være ille nok, jeg tror ikke er det bra for magen å spise det, men arsenikk var langt verre. Begge varer kunne kjøpes på apoteket og i et skjebnesvangert øyeblikk i 1858 i den engelske byen Bradford ble de forvekslet..
Sukkertøysprodusenten Joseph Neal, sendte sin assistent for å kjøpe gips på et nærliggende apotek. Apotekeren var syk, men sendte sin assistent ned for å hente gipsen. Apotekassistenten gjorde en fatal feil. Han tok feil hvitt pulver. Tønnen med arsenikk var dog merket, men ordet «arsenic» var stemplet på tønnens bunn.[18]
Arsenikken ble blandet inn i peppermyntedropsmassen, noe som misfarget den noe. En lokal innehaver av en godteributikk, William Hardaker (aka Humbug Billy) kjøpte en stor mengde som Billy igjen skulle selge i sin butikk. Salget gikk bra fordi de var nedpriset grunnet en mystisk misfarging.[19]Dette forferdelige resultatet ble tydelig de påfølgende dagene. 21 døde, derav de fleste var barn.
Lignende hendelser skjedde også i Sverige da en svensk husmor tok feil av hjortetakksalt og arsenikk. 2 personer døde etter å ha spist hennes kake.[20]
Etterord:
Vi kan ikke med noe sikkerhet si om hvit arsenikk fra Blaafarveværket ble benyttet i europeisk matproduksjon. Verkets eget arkiv peker mer i retning av tapetprodusenter, glassverk o.l. Men da arsenikketterspørselen var på sitt største, fra 1850-1870-tallet, så var det tidvis storstilt norsk arsenikkeksport til England. Hele 1499 centner (1 centner tilsvarer 49,8 kg) hvit arsenikk ble eksportert i perioden 1856-60.[21]
På verdensmarkedet tilsvarte ikke Blaafarveværkets produksjon så mye, selv i 1893, da arsenikketterspørselen var dalende, produserte Storbritannia selv 5986 tonn arsenikk.[22] Sannsynligvis var da mesteparten av arsenikken i britisk vin, konfekt og kakepynt, samt den hos apotekeren i Bradford, produsert i Storbritannia, sannsynligvis.
[1] Henckel, Ole, Underdanigst inberetning for September samt November Qvartal 1782, (Stiftelsen Modums Blaafarveværk dokumentasjonssenter) transkribert utgave, s. 33
[2] Henckel, op.cit. s. 34
[3] Modum lensmannskontor, SAKO/A-524/Y/Yc/Ycc/L0001: Branntakstprotokoll Modum nordre, 1846-1871
Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/db50001429300040 (lest 27.10.2023)
[4] Arsenikk ble faktisk ofte referert til som «rottekrutt» på norsk og som «ratsbane» på engelsk.
[5] Disse pigmentene var en blanding av kobber og arsenikk, såkalte kobberarsenitter
[6] Modum lensmannskontor, SAKO/A-524/Y/Yc/Ycc/L0001: Branntakstprotokoll Modum nordre, 1846-1871
Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/db50001429300035
[7] www.bokhylla.no: Dr. Dyrenfurth, «Om forskjellige Giftarter», s. 465-481, Folkevennen (Kristiania : trykt utg.). 1875 Vol. 24, s. 466
Brukslenke: https://www.nb.no/items/c47a2d11070569df7503b1629781dd68?page=475&searchText=arsenik%20konfekt (lest 27.20.2023)
[8] Whorton, James C., The Arsenic Century. How Victorian Britain was Poisoned at Home, Work & Play. (Oxford University Press: New York, 2010) s. 10
[9] Ibid. s. 146-7
[10] En oversettelse av ordet «fining»
[11] Whorton, op.cit. s. 146
[12] Ibid. s. 147
[13] Whorton, op.cit. s. 155
[14] Ibid.
[15] Ibid. s. 154
[16] www.wikipedia.com: 1858 Bradford sweets poisoning
Lenke: https://en.wikipedia.org/wiki/1858_Bradford_sweets_poisoning (Lest 27.08.2023)
[17] Whorton, op.cit. s. 139
[18] Whorton, op.cit. s. 140
[19] Ibid. s. 163
[20] www.bokhylla.no. Tromsø-Tidende, søndag 8. mars 1857.
Lenke: https://www.nb.no/items/5dd8c62b1101cd877b21ab86d77922fd?page=3&searchText=%22arsenik%22%20kage (Lest 27.10.2023)
[21] www.ssb.no: Beretning om Kongeriget Norges Oeconomiske Tilstand i Aarene 1856-60 med Tilhørende tabeller (Christiania: Schibsted, 1863) C.No. 2. s. 30
Lenke: https://www.ssb.no/a/histstat/nos/nos_i_c2_1856-60.pdf (Lest 27.10.2023)
[22] www.googlebooks.com: Parliamentary Papers: Account and Papers 1894. Vol. 47. Mine and Minerals. Mineral statistics of the United Kingdom and Irland, with the Isle of Man, for the year 1894 (Eyre and Spottiswood: London, 1895) s. 5
Lenke: https://www.google.no/books/edition/Parliamentary_Papers/1cFDAQAAMAAJ?hl=no&gbpv=1&dq=British+arsenic+production&pg=RA4-PA135&printsec=frontcover (Lest 27.10.2023)
