Dassene på Blaafarveværket – Et dypdykk i doens historie

(Av Lasse Hermansen Bjørnland)

«Der er få ting i det ganske folkeliv, som har satt mig så i forundring, ja som i den grad som har vakt min uvillie og motbydelighed, som den sag, jeg går til at skrive om nu».[1] Slik innledet den norske sosiologen, Eilert Sundt, sin beskrivelse av dovanene i norske bygder på 1850-tallet. Siden den tid har temaet blitt mer populært blant skribenter og fagpersoner. I 2019 kom boken «Norske utedoer» skrevet av Thor Gotaas og Roar Vingelsgaard. Etter lanseringen meldte NRK at «Utedoboken selger som hakka møkk».[2]

I lys av dette skal vi i dag ta for oss nettopp doenes historie på Blaafarveværket. Hvordan var de sanitære forholdene på Blaafarveværket? Og hva vet vi egentlig om verksarbeidernes dovaner? I dag skal jeg forsøke å svar på dette.

Jeg kan ikke nægte for at det er ubehageligt – Doene på Blaafarveværket   

Vi vet svært lite om privatlivet til de som arbeidet på Blaafarveværket, og var det en ting som ble regnet som spesielt privat, så var det dovanene til folk. De første tegningene over arbeiderboligkomplekset på Skuterudflaten, fra 1779, viser ingen doer. Dette kan ha mange grunder. Noen ganger ble slike hus kun navngitt i kart som «uthus» eller lignende, det kan være karttegneren ikke fant bryet vært med å tegne dem på, men det kan også være at egne doer ikke ble prioritert i den første tiden. Det var nemlig ikke uvanlig at folk på bygdene kun «gikk bak en vegg».[3] Denne praksisen var mange steder vanlig helt frem mot slutten av 1800-tallet. Noen steder foretrakk folkene å gjøre fra seg i friluft, fremfor den stinkende doen.

I boken «Gamle moinger og andre følk» er det en muntlig historie som er inne på temaet.

Hans Andersen Sandtangen budde ved ælva oppmed Snaromsverket. Som liten var`n ein kveld ute sine egne ærend attmed stueveggen.[4]

Historien fortsetter med at Sandtangen møtte tomten eller nissen bak veggen, noe som resulterte i flere år der tomten stadig kom tilbake for å plage gutten. Det endte med at presten fikk drevet tomten bort. Det er i og for seg ikke så viktig hva tomten og presten gjorde, men det faktum at Sandtangen gikk sine egne «ærend» bak stueveggen.

For et folk som var svært private av seg, så kan man spørre seg hva som kunne skje om to personer møtte hverandre bak veggen. Eilert Sundt skrev at om så skjedde, så skulle de ikke hilse eller snakke med hverandre. På denne måten forble «det sette usett».[5]

Sundt skrev, noe motvillig, om de sanitære forholdene i Norge. Bygden Lom ble trukket frem. I 1852 var det kun 10 doer fordelt på 5000 innbyggere. Sundt mente avføring var så tabu at innbyggerne ikke klarte å få seg til å benytte doer, samt at de ikke brukte avføringen som gjødsel. Den ble liggende igjen der den falt til geitene spiste den. Loms innbyggere så det som best å «ikke at tænke det engang, end sig røre ved det».[6]

Det var ikke snakk om dopapir på denne tiden. Antageligvis benyttet menneskene rundt Blaafarveværket, i likhet med nordmenn flest, mose, høy eller såkalte «dopinner»,[7] uten at kildene gir noe som helst svar på dette. Det forekom ofte at det lå en mosekasse ved siden av norske doer på 1800-tallet, men da, som nå, var ikke tørking noe som ble snakket om.

Om ting forble «usett» var en ting, men ubehagelig lukt var nok konstant tilstedte i arbeiderboligkompleksene rundt Blaafarveværket og Koboltgruvene. Allikevel skulle det ta nesten 50 år fra anleggelsen av verket før problemstillingen dukker opp i Blaafarveværkets arkiv. Det var først i 1825 at gruvearbeiderne som bodde på Skuterudflaten, arbeiderboligkomplekset nær Koboltgruvene, søkte verkets ledelse om materialer «til 2 ả 3 smaae Priveter [utedo], da de selv vil gjöre Arbeidet».[8] Blaafarveværkets hyttemester, Poulsen, støtter arbeidernes ansøkning, noe han begrunner på følgende måte:

Jeg kan ikke nægte at det er ubehageligt, ikke allene for Beboerne, men endog for enhver anden der har Anledning til at komme til [Skuterud]Fladen eller gaae der igjennem, af Grunde som nok indsees; at see denne Mangel[9]

Hyttemester Poulsen

Privetene, eller doene, som det ble søkt om materialer til, skulle oppføres som små bygninger i bindingsverk. Om ansøkningen ble innvilget vites ikke, men vi vet at det frem mot 1850 ble bygget en rekke «priveter» rundt arbeiderboligkompleksene som tilhørte Blaafarveværket,[10] og at det var arbeiderne selv som bygget disse.

Det er ikke overaskende at Poulsen støttet arbeidernes ansøkning. I 1825 hadde arbeidsstokken økt betydelig. Den økte etterspørselen i Storbritannia etter koboltpigment fra Modum hadde åpnet for utvidelse av gruvedriften. Fra 1822-1825 økte arbeidsstokken fra 104-222 mann,[11] som igjen hadde med seg koner og barn. Økningen fortsatte i årene som fulgte. Ved utgangen av året 1839 var det registrert 1187 arbeidere.[12] Hyttemester Poulsen forstod nok at gode sanitære forhold var viktig for å opprettholde moral og helse blant den økende befolkningen.     

Selv om det kan se ut til at de sanitære forhold kom i fokus mot midten av 1800-tallet, så forble smittsomme sykdommer utbredt blant arbeidsstokken på Blaafarveværket.[13] På 1860-tallet var det verkslegens vurdering at dette stort sett kom av dårlig kosthold, nesten utelukkende saltet kjøtt, surmelk, «tungtfordøyelig» potet og svart kaffe. Verkslege Heinrich Arnold Thaulow vektla spesielt overvåkenhet når det gjaldt drikkevannskildene som ble benyttet. Det kan se ut som om det ikke alltid ble ofret nok tanke om hvor doene ble oppført. Verkslegen manet derfor at drikkevannet måtte komme fra kilder som ikke hadde tilsig fra «Gjødselbinge eller Vandhuus». Verkslege, Heinrich Arnold Thaulow, skrev i 1867 at «Ødeleggende Farsotter og mange snigende Sygdomme have deres Oprindelse fra Sligt Madvand».[14]  

Sykes avføring ble sett på som spesielt farlig. Om en person led av en smittsom sykdom måtte vedkommens «Udtømmelser kastes i en Grube og gjøres uskadelige efter Lægens Anordning». Folk som ble sengeliggende brukte som oftest en nattpotte, noe som krevde at en annen person fikk den ubehagelige jobben med å tømme denne.[15]

Dass, Priveter, Vannhus – Kjært barn har mange navn

Før vi går videre kan det være greit med en liten forklaring av de forskjellige navn doen har fått gjennom tiden. Jeg bruker ordet do, ettersom det er det vanlige navnet i dag. På 1800-tallets Blaafarveværk hadde doen flere navn, blant annet «dass», «priveter» og «vannhus». Ordet dass kommer av det tyske ordet for utedo «das Häuschen», det lille huset. Ifølge Arngeir Berg og Rune Ottosens bok, Med hjertet i døra, så var doen et så tabubelagt sted at nordmenn kun klarte å uttale det tyske uttrykkets bestemte artikkel «das», som betyr «det» på norsk. Det å anerkjenne at det var et hus ble for mye.[16]

Ordet vannhus defineres, i Norsk akademisk ordbok, som «Klosett (opprinnelig bygget over rennende vann)», mens ordet priveter referer til at det som foregikk i huset var skilt fra offentligheten.

Fra tabu til resurs – Skiftende syn på doens innhold

Blaafarveværkets interne arkiv omhandler sjeldent verkets sanitære forhold eller arbeidernes privatliv så sant det ikke påvirket arbeidsevnen. Selv ikke da en koleraepidemi truet verksamfunnet, i 1833, ble dovaner eller noe dorelatert nevnt i handlingsplanen som ble utformet.[17]

Det er heller ikke kjent hvem som tømte doen på Blaafarveværket, men det kan være at dette ble gjort av personene som hadde bygget dem. I de store byene var det «nattmannen» som hadde ansvaret for å tømme utedoene. Nattmannen og hans familie ble utstøtt av samfunnet rundt fordi de var i kontakt med avføring. Andre kunne bli «smittet» av nattmannens urenhet om de omgikk nattmannen sosialt eller om de tømte doen selv.[18]

På 1800-tallet skjedde det en holdningsendring rundt synet på avføring. Den ble gradvis sett på som en ressurs, da i form av gjødsel. Blaafarveværkets arbeidere ser ut til å ha delt denne oppfattelsen, og spesielt etter Blaafarveværkets konkurs i 1849 og de dårlige tidene som fulgte, kom dette til uttrykk i et usedvanlig krast brev til Blaafarveværkets engelske ledere i mai 1850:

Samtlige Blaafarveværkets Arbeidere tillader sig ærbødigst at fremkomme Skriftlig med vort Foredrag, for at hindre den Optöy der vil falde ved samtlig personlig möde om vor Ret til den Gjödsel der falder af os ved vor Dass eller Vandhuus paa Værket.[19]

I brevet kommer det frem at Blaafarveværkets Hyttemestere, Herr Roscher, hadde benyttet denne gjødselen tidligere, men når Blaafarveværkets drift hadde begynt å gå dårlig, så besluttet arbeiderne at de selv ville forsøke å selge gjødselen slik at «vi selv ville til fælledes bedste aarlig samle Gjødselens Indtægt til et eller andet nyttig Öyemed».[20] Hyttemesteren fikk imidlertid forkjøpsrett, men han måtte betale på lik linje med andre.

Arbeidernes motiv var å starte opp en lån- og understøttelseskasse for pengene som ble tjent ved salg av gjødsel. Ideen var hentet fra Kongsberg Sølvverk, der noe lignende var gjort av sølvverkets ansatte. Blaafarveværkets arbeidere krevde med dette råderett over egen gjødsel.

Brevet til ledelsen ble avsluttet slik:

Vi med Sandhed kan vove at ytre, at vi selv har kostet dets [doenes] Materialier, og selve er dets Fabricantere, og saaledes ogsaa maae det [gjødselen] være vor sande og retmæssige Eiendom[21]

Blaafarveværkets arbeidere

Synet på doens innhold som noe verdifullt var en gryende trend i Norge på denne tiden. Christiania Pudretfabrik ble stiftet i 1865 og var i så måte Norges første private renovasjonsselskap.[22] Gjennom det såkalte pudrett-systemet ble doenes innhold tilført torvstrø, kalk eller myrjord, noe som desinfiserte og trakk ut fuktighet. Resultatet var «mer verdifull gjødsel» som var lettere å håndtere. Christiania Pudretfabrik tok i så måte over arbeidet til nattmannen. Oslo kommune kjøpte fabrikkens tjenester med å tømme kommunale doer i hovedstaden. Denne formen for renovasjon, samt den nye metoden for tilvirkning av pudret, skulle minske unødig stank og skape mindre grobunn for nye utbrudd av kolera. Renovasjonsbransjen ble etter hvert så innbringende at flere lignende foretak ble stiftet. I 1890-årene kom de første kommunale renholdsverkene.[23]

På denne måten kan vi se at Blaafarveværket fulgte de norske strømningene i sin samtid. Fra å muligens være et nærmest doløst samfunn i oppstarten, på 1770-tallet, ble det oppført en rekke «dasser» frem mot midten av 1800-tallet. Avføringen gikk fra å være noe tabubelagt, som arbeiderne og ledelsen ikke snakket om, til å bli en resurs i form av gjødsel, som arbeiderne krevde sin rett til.    

Kilder:

• Berg, Arngeir og Ottosen, Rune: Med hjerte i døra: et bidrag til doens historie. Tiden Norske Forlag AS. 1988. s. 25 (01.08.2023)

Hentet fra: https://www.nb.no/items/05c20b99981740f16f63ac5327db757c?page=27&searchText=pudrett

• Moen, Eli. Rift om brødet? Arbeiderne ved Modum Blåfarveverk 1822-1848. Hovedfagsavhandling. Universitetet i Oslo. 1984.
• Samuelsen, Jacob And. Og Hundstadbråten, Kai: Gamle moinger og andre følk: tradisjoner frå Modum. Lokalhistorisk forlag. 1991.
• Sinding Steinsvik, Tone: Koboltgruvene og Blaafarveværket: En del av den store verden. Stiftelsen Modums Blaafarveværk. 2000.
• Sundt, Eilert: Verker i utvalg. 9: Om renligheds-stellet i Norge. Gyldendal Norske Forlag. 1975.
• NRK. «Utedoboka selger som hakka møkk». (01.08.2023). Hentet fra: https://www.nrk.no/kultur/utedobok-selger-som-hakka-mokk-1.14799429
• Modums Blaafarveværk, RA/PA-0157
• Medisinalberetninger, RA/S-1044/F/L0066:
• Modum lensmannskontor, SAKO/A-524/Y/Yc/Ycc/L0001: Branntakstprotokoll Modum nordre, 1846-1871. (01.08.2023)

Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/db50001429300042

---

[1] Sundt, Eilert: Verker i utvalg. 9: Om renligheds-stellet i Norge. Gyldendal Norske Forlag. 1975. s. 219

Hentet fra:  https://www.nb.no/items/76cebf96ba8c51a95b80be4fc8d6b681?page=229&searchText=Modbydlig (31.07.2023)

[2] NRK. «Utedoboka selger som hakka møkk». (01.08.2023). Hentet fra: https://www.nrk.no/kultur/utedobok-selger-som-hakka-mokk-1.14799429

[3] Sundt, op.cit.

[4] Samuelsen, Jacob And. Og Hundstadbråten, Kai: Gamle moinger og andre følk: tradisjoner frå Modum. Lokalhistorisk forlag. 1991. s. 161

[5] Sundt, op.cit. s. 222

[6] Sundt, op.cit. s. 221

[7] Berg, Arngeir og Ottosen, Rune: Med hjerte i døra: et bidrag til doens historie. Tiden Norske Forlag AS. 1988. s. 25 (01.08.2023)

Hentet fra: https://www.nb.no/items/05c20b99981740f16f63ac5327db757c?page=27&searchText=pudrett

[8] Modums Blaafarveværk, RA/PA-0157/G/Gb/L0093/0001: — / Innkomne brev A – L, 1824-1825, s. 17. (01.08.2023)

Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/db20120823620017

[9] Ibid. og Modums Blaafarveværk, RA/PA-0157/G/Gb/L0093/0001: — / Innkomne brev A – L, 1824-1825, s. 18. (01.08.2023)

Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/db20120823620018

[10] Modum lensmannskontor, SAKO/A-524/Y/Yc/Ycc/L0001: Branntakstprotokoll Modum nordre, 1846-1871. (01.08.2023)

Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/db50001429300042 Se nr. 143. b i tellingen: uthus med fem avlukker og fem dører.

[11] Moen, Eli. Rift om brødet? Arbeiderne ved Modum Blåfarveverk 1822-1848. Hovedfagsavhandling. Universitetet i Oslo. 1984. s. 17

[12] Ibid.

[13] Medisinalberetninger, RA/S-1044/F/L0066: Medicinalberetning for Aaret 1867 fra Værkslege Dedichen. Modum.

[14] Medisinalberetninger, RA/S-1044/F/L0066: Instrux, Modums sundhedskommission den 18de December 1867

[15] Ibid.

[16] Arngeir og Ottosen, op.cit. s. 12

[17] Sinding Steinsvik, Tone: Koboltgruvene og Blaafarveværket: En del av den store verden. Stiftelsen Modums Blaafarveværk. 2000. s. 62-64

[18] Arngeir og Ottosen, op.cit. s. 16-17

[19] RA/PA-0157: Bestyrelsen for Modums Blaafarveværk 4. mai 1850. Materialet er mikrofilmet, transkribert og tilrettelagt ved: Blaafarveværkets Dokumentasjonssenter v/ Sverre Følstad og Ole-Petter Gulbrandsen

[20] Ibid.

[21] Ibid.

[22] Arngeir og Ottosen, op.cit. s. 57

[23] Ibid.