Blaafarveværkets skoletilbud i siste halvdel av 1800-tallet
Økonomisk krise og kollaps – Blaafarveværket 1848
Året 1848 er forbundet med revolusjoner, autoritære motreaksjoner og hungersnød. På Blaafarveværket ble alt dette følt, men også en eskalerende økonomisk krise. Det syntetiske blå pigmentet syntetisk ultramarint kapret en del av koboltmarkedet. Storbritannia vokste frem som en stor produsent av koboltblått, og satte inn betydelig importskatt på utenlandske varer. På toppen av dette viste det seg vanskelig å omlegge koboltdriften lokalt til å produsere nyutviklede koboltoksider som var renere enn tidligere.
Krisene fikk følger. Høsten 1848 gikk Snarum Koboltverk konkurs. Det ble aldri tatt opp igjen. Blaafarveværket forsøkte å holde hjulene i gang. Dette ved å søke statlige krisepakker og masseoppsigelser. Arbeidsstokken var langt større enn den synkende etterspørselen kunne dekke. Sommeren 1848 var det triste dager for mange hundre mann som måtte returnere hjem med alvorlige miner.
Det var ikke bare arbeiderne i gruve, pukkverk og smelteverk som fikk merke følgende av de dårlige tidene. Da arbeidstokken minket minsket også behovet for de andre tjenestene verket var pliktig å holde. Et av disse var utdanningstilbudet. Verket hadde startet aftenskole på Koboltgruvene på 1820-tallet. Dette fordi arbeidsstokken hadde vært i så stor økning på 1820- og 30-tallet at de to faste skolene på Nymoen og Skuterudflaten ikke klarte å undervise alle de tilflyttende barna. Etter masseoppsigelsene i 1848 var det ikke lenger så mange barn som skulle undervises. Dermed var det ikke lenger behov for å opprettholde undervisningstilbudet på gruvene. Aftenskolen ble vedtatt nedlagt av Blaafarveværkets skolekommisjon.[1]
De som beholdt jobben, måtte tilpasse seg de nye forholdende. Gruvearbeidere som bodde i arbeiderboligene på Skuterudhøyden skulle «anvises Bopæle på Skuterudfladen», om de hadde barn i skolepliktig alder.[2]
Blaafarveværkets ledelse gjorde det klart at Postebroe kun var ansatt ved en «midlertidig» skole. Dermed var Postebroens klage ubegrunnet og oppsigelsen var ikke et brudd på loven om allmueskoler på landet fra 1827.[3]
Saken mellom Blaafarveværket og Postebroe avdekker noe interessant om hvordan verket selv anså sine forpliktelser rundt utdanning. I skoleloven fra 1827 var alle bergverk som hadde over 30 ansatte plikt til å holde egen skole.[4] Verket var kun pliktig å holde en skole, ikke flere. Slik sett hadde Blaafarveværket et godt skoletilbud ettersom de drev tre skoler. Grunnen for dette hadde røtter tilbake til 1780-tallet.
Blaafarveværket hadde siden 1784 holdt to skoler. En ved Nymoen, for barn av verksansatte, og en ved Skuterudflaten, for barn av gruvearbeidere. Den opprinnelige planen var å kun ha en skole, men å bygge den mitt mellom verket og gruvene. Slik sett ville verket oppfylle et minimumskrav, samtidig som vedlikehold av bygning og lærerlønningen ikke ville bli for høy. Verkets ledelse gikk bort fra dette fordi det ble ansett som urimelig å forvente at de av barna, som var ansatte i verkets tjeneste, skulle gå 5 km til skolen etter å ha avsluttet en 12 timers arbeidsdag.[5] Dermed ble det opprettet to skoler.
Slik sett har det alltid vært antatt at begge skoler ble ansett som «faste» skoler. I 1848 beskrev Blaafarveværkets ledelse deres forpliktelser slik, noe som bryter med tidligere oppfattelser:
Dette Lovbud er af Modums Blaafarveværk fyldgjort med Oprettelsen og Vedligeholdelse af den faste Skole paa Nymoen, og at Værket i sin Velmagt har desuden oprettet tvende andre skoler, nemlig paa Skuterudhøiden [Aftenskolen] og Skuterudfladen kan formentlig ikke gjøre det til pligt for samme at vedligeholde disse Skoler, ogsaa efterat Omstændighedene have medført dets betydelige Indskrænkning.
Blaafarveværkets ledelse
I andre tidligere beskrivelser av Blaafarveværket blir Skuterudflaten omtalt som en av to faste skoler,[7] men i denne kilden hevder verkets ledelse, i form av direktør Gustav Benecke, at Skuterudflaten egentlig var midlertidig. Uavhengig av dette, så ble Skuterudflaten skole drevet for Blaafarveværkets regning helt frem til 1900-tallet. Slik sett var den i realiteten en fast skole.
Benecke ønsket nok å understreke for alle parter at Blaafarveværket kun anså Nymoen som sin lovpålagte skole fordi, om verket ville overleve krisen i 1848, så ville dets videre drift bli sterkt innskrenket. Benecke så det nok som en mulighet for å spare driftsutgifter å kunne ha muligheten til å nedlegge Skuterudflaten, så vel som Aftenskolen på gruvene. Dette kom imidlertid ikke til å skje.
Nymoen skole frem til 1898 – Da verksskolen ble tatt igjen av det offentlige
Både Nymoen og Skuterudflaten ble drevet videre av Blaafarveværket. Etter konkursen i 1849 kom først Britiske eiere, Goodhall & Reeves, og så Saksiske eiere, Der Private Sachsiche Blaufarbenwerk-Verein. Så lenge verket var i drift, så var det lovpålagt å holde skole.
Under utbedringen av den offentlige skole i Norge, på 1860-tallet, jevnet forskjellen mellom verksskolene og de øvrige skolene i Modum. Samtidig som den offentlige skolen utbedret sine tilbud, så ønsket Blaafarveværkets saksiske eiere at Modum kommune skulle ta over driften av verksskolene. Dette ønsket ikke kommunen, og verket fortsatte skoledriften frem til starten av 1900-tallet.[8]
Skoletilbudet ved Nymoen skole var, pr. 1863, som følger: De var 19 uker og 4 dager lovpålagt skole, samt 25 uker med frivillig skole dette året. Undervisningsuken var 30 timer, med fri lørdager.[9] Undervisningen bestod av bibelhistorie, katekisme, bibelforklaringer, lesing, regning (deriblant desimalbrøk), Norges historie, jordbeskrivelse som omhandlet Skandinavias geografi og norsk.[10] Skolelærer Lars Olsen hadde 90 elever fordelt på den øverste og nederste klasse.[11]
Ti år senere, i 1873, var skoletilbudet forminsket. For den øverste klassen var det kun tilbudt 54 dager obligatorisk, og 54 dager frivillig skole.[12] Sammenlagt hadde de 31 eleven 215 dager med lovlig fravær, og 70 dager ulovlig fravær.[13] Eleven Peder Hansen Nymoen hadde mest fravær. Gjennom året hadde han kun deltatt på 28 ½ dag av den lovpålagte skolen, samt 14 dager av den frivillige. Nymoen var ansatt ved verket og ble konfirmert dette året, noe som kan forklare det høye fraværet.[14] Paulina Andersdatter var flinkest i klassen, og hadde vært til stede alle dager, henholdsvis 54 dager lovpålagt og 54 dager frivillig.[15]
At skoletilbudet ble noe formet av læreren virker rimelig å anta. Hans Jensen Brekke tok over stillingen som verkslærer ved Nymoen i 1872. For skoleåret 1886 ser vi at undervisningen omfattet mye av det samme som i 1863, men var sterkt utvidet innen faget musikk. Elevene skulle blant annet kunne «Kom mai du skjønne milde» og «Ja vi elsker».[16] Det å synge på Nymoen var ikke nytt med Brekke. Hans forløper, Olsen, opprettet et blandet kor på Nymoen i 1862.[17] Brekke var dessuten sønn av lærer ved Skuterudflaten skole, Hans Brekke, som også var kirkesanger.[18]
Det siste skoleåret vi skal se på i dag er 1898, det året der bergverksdriften ble nedlagt. Brekke hadde 53 elever som kun hadde 15 uker obligatorisk skole, samt 3 ukers frivillig skole.[19] Bibelundervisningen var blitt mindre, samt at verdslige fag var utvidet ytterligere med naturfag i tillegg til de tidligere nevnte.[20] De siste månedene av året kunne det høres fra skolebygningen et broket kor som sang «Mellom bakker og berg».[21] Barnesang skulle fortsatt høres enda noen tiår til.
Slik sett ser vi at det gikk fremover i verden selv om Blaafarveværkets bergverksdrift ble avsluttet. Treforedlingsverket ble videreført inn i det 20 århundre, fortsatt under navnet Blaafarveværket. Nymoen skole ble også drevet frem til 1920-årene. Skolelærer Brekke døde i 1906.
[1] AV/SAKO-A-223/J/Ja/L0005 – Fattig- og Skolekommisjon Modums Blåfarveverk – 1848-1884, s. 138
[2] Ibid.
[3] Ibid. og www.fagsider.org: https://www.fagsider.org/kirkehistorie/lover/1827_skole.htm#pp12 (Lest: 05.04.2024)
[4] www.fagsider.org op.cit.
[5] Rentekammeret, Renteskriverkontorene, RA/EA-3115/M/Mf/Mfa/L0005: Resolusjonsprotokoll med register (merket RK 54.5), 1783
Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/rk20120907611405 (Lest 05.04.2024)
[6] AV/SAKO-A-223/J/Ja/L0005 – Fattig- og Skolekommisjon Modums Blåfarveverk – 1848-1884, s. 138
[7] Se blant annet: Hunstadbråten, Kai. Blaafarveværket: Bergverk, mennesker og miljø. (Drammen. Brakar, 1997) s. 104
[8] Hentet fra RA/PA 157, Modums Blaafarveværk, C. Voigt og Bjørnstad, 19.09.1865 Materialet er mikrofilmet, transkribert og tilrettelagt ved Blaafarveværkets Dokumentasjonssenter ved Sverre Følstad og Ole-Petter Gulbrandsen
[9] SAKO-A-233/I/Id/L0001/0002: – Skoleprotokol for Læreren i Nymoen kreds 1863, s. 1
[10] Ibid. s. 3
[11] Ibid. s. 6
[12] Ibid. – Skoleprotokol for Læreren i Nymoen kreds 1873, s. 1
[13] Ibid.
[14] Ibid.
[15] Ibid.
[16] Ibid. -Skoleprotokol for Lærer i Nymoen kreds 1886, s. 2
[17] www.bokhylla.no: Wendelborg, Kristian. «Litt om blandede korsang i Norge», s. 21. Sangerposten: organ for sangere og sangforeninger. 1914 Vol. 5 Nr. 1-12
Lenke: https://www.nb.no/items/bd953f4670164f3b3e44a96a4994643e?page=173&searchText=Blaafarveverket (Lest 12.04.2024)
[18] Tank, Roar. Modums historie: bind 1. (Modum. Sparebanken, 1952) s. 288
[19] SAKO-A-233/I/Id/L0001/0002: – Skoleprotokol for Læreren i Nymoen 1898, s. 2
[20] Ibid.
[21] Ibid.