2022 – Byesteinen fra Sigdal

I tømmerlåven viste vi i 2022 en unik runestein fra Nordre Bye gård i Sigdal, nå en del av samlingen til Kulturhistorisk Museum i Oslo. Byesteinen er sannsynligvis fra 3-500-tallet e.Kr., er 168 cm lang og veier ca. 900 kg. Den var brukt som dørhelle på Bye i flere generasjoner før det ble oppdaget at det dreide seg om en helt unik runestein. Daværende gårdseier kjørte den med hest og kjerre til Kristiania i 1866. Utstillingen ble laget i samarbeid med Vegard Bye. 

Litt bakgrunn om Byesteinen

I 1866 må Peder Hansen Bye, bonden på Nordre Bye i Nedre Sigdal, ha fått god hjelp av karene på garden for å laste opp en 900 kilo tung stein på hestekjerra. Den seinere Venstre-ordføreren og bank-kassereren i Sigdal kjørte da denne steinen den nesten ti mil lange veien til Christiania, til Oldsakssamlingen som da holdt til på det opprinnelige universitetsområdet, midt på Karl Johan. Så Peder H. Bye har antakelig styrt hesten sin ned selveste Karl Johan for å avlevere sin historiske last.  

Folkene på garden var godt kjent med denne steinen. I godt over hundre år hadde den ligget foran stuebygningen, som dørhelle. I et gjenfunnet brev fra 1815, året etter Riksforsamlingen på Eidsvoll, står det om den:

«nu liggende til Dørhelle for Mandens Stuedør, paa hvis ene fremvendende Kant findes en Række af Bogstaver.»

Men steinen er første gang omtalt av sorenskriver G. Falch så tidlig som i 1744. Hans opptegnelser er gjengitt i en avhandling til Det Kgl. Danske Vidensskabers Selskab av Finnur Magnússon (med fordansket navn: Finn Magnusen) fra 1841. Det var Falch som antok at steinen kom fra en nærliggende gravhaug.

«Udj Sigdals Hoved Sogen paa en Gaard kaldet Bye findes Een stor Steen lignende Een Gravsteen, hvilken siges tilforn [tidligere] at have ligget paa en Jord-Houg, Der meenes at have væred et Begravelses Stæd efter forrige Tiders ældgamle Maneer. Paa den Ene Siide af samme Steen er Indhuggen Disse Efterstaaende Linier i Saadan Figur.»

Sophus Bugge, professor i sammenlignende indoeuropeisk språkvitenskap og gammelnorsk ved Universitetet i Christiania, Norges første store runeforsker, undersøkte Bye-steinen og 32 andre urnordiske runeinnskrifter i sitt verk Norges Indskrifter med de ældre Runer (første bind utkom fra 1891 til 1903). Innskriften på Bye-steinen har nok ikke vært lett å tolke. De siste runene er knapt leselige. Sophus Bugge kom fram til denne tolkningen:

«krigerhøvdingen Hror Hrors Søn gjorde denne Stenplade efter Aaleiv Datter (sin).»

I dag følger mange i store trekk tolkningen som den tyske forskeren Wolfgang Krause kom med i en utgivelse av urnordiske innskrifter fra 1966. Oversatt til norsk lyder det: «Jeg eril. Hror, Hrors sønn, bearbeidet denne steinplaten for Åleiv…».

Det antas at runeinnskriften på Bye-steinen stammer fra perioden fra slutten av 300-tallet til midten på 500-tallet, altså det vi omtaler som eldre jernalder, eller også folkevandringstida. Bosettingen på Østlandet på denne tida var konsentrert i et ganske smalt felt rundt Oslofjorden, som også ble nærmest avfolket igjen på 600-tallet grunnet pest, matmangel og kriger. Sigdal må ha ligget helt i utkanten av dette området, hvilket forklarer at Bye-steinen er den eneste kjente runestein med eldre runer som er funnet i Buskerud.  Denne skriftformen, kjent som futhark (den urnordiske, urgermanske eller samgermanske Futharken), hadde 24 tegn og var i bruk fra 200-tallet hos alle germanske folk. I hele Norden er det funnet rundt 50 runesteiner fra denne tida. Den yngre futharken, i bruk fra omkring 700, i vikingtida og i endret form gjennom middelalderen, ble forenklet til 16 tegn. Langt de fleste runeinnskrifter er fra denne tida.

En samtale mellom Ingar Mørkestøl Gundersen (Kulturhistorisk Museum) og Vegard Bye (Initiativtager til utstilling av Byesteinen på Nyfossum sommeren 2022).

Se også

Arbeiderboligen Nymoen Nr. 9

Direktørboligen Nyfossum

Ida Lorentzen-museet

Nymoen Rundt

Nymoen skole

Stabbursbutikken