Takk for meg!
Vår historiker Lasse Hermansen Bjørnland har hatt sin siste arbeidsdag på Blaafarveværket. Han har skrevet noen ord for anledningen.
For snart 10 år siden ble jeg kalt inn til et jobbintervju på Blaafarveværket. På den tiden forbandt jeg ikke så mye med det navnet. Jeg hadde noen vage minner om en bondegård og en stor åpen plass med gamle hus, men ellers var det lite. Slik jeg husker det, så tenkte jeg på Blaafarveværket som, for å sitere Kristopher Schau, «jeg forbandt Blaafarveværket med et eller annet sted som foreldra mine hadde lyst til å dra til».[1] Hvor feil jeg skulle ta.
Blaafarveværket skulle vise seg å være noe annet enn hva jeg trodde det var. Det forstod jeg raskt etter at jeg tiltrådde 1. november 2016. Arsenikkproduksjon, blått pigment fra Modum til Kina (via Drammen, Amsterdam og Jakarta), blodigler, amputasjoner, kobolt-DNA og moderne koboltskjerping. Stikkordene er ganske fortellende.
Allikevel er det kanskje noe annet som også har opptatt meg i årene mine her i Modum. Det er noe med landskapet som ligger mellom selve verket og Skuterudflaten. Noe udefinerbart som jeg ikke fullt ut klarer å sette ord på. Jeg har flere ganger sittet på toppen av Sydgruvene, ved stigerens hus, når bjørkeheia på østsiden av Hoggvarden får høstlyset over seg. Samme følelse har jeg fått når morelltrærne på Skuterudhøyden blomstrer om våren, eller når ravnene flyr over stedet der Witloch fant den første kobolten. Det er den udefinerbare følelsen som tar meg når jeg ser disse stedene. Selv om jeg ikke klarer å sette ord på hva følelsen er, så tror jeg at jeg vet hvordan følelsen oppstod. Jeg tror det er på grunn av Tone.
Tone Sinding Steinsvik er like kraftfull som Haugfossen om våren. Det fikk jeg raskt erfare da jeg utslitt dro hjem fra mitt siste jobbintervju før jeg ble tilbudt min nåværende stilling. Jeg antok at intervjuet skulle vare en 30 minutter, men fem timer senere, og tre tapte anrop fra kjæresten, stabbet jeg ut til bilen etter en heisatur av de sjeldne. Tones entusiasme, kunnskap og formidlingsevne (selv kjørende på ulent underlag) slet meg helt ut.
Det er kanskje denne entusiasmen og kraften som kjennetegner Tone, men det er ikke den som har formet meg mest. Det som har formet meg er hvordan Tone har lært meg å se på kunst og landskapet. Legg merke til detaljer og bruk tid. Se på et bilde flere ganger.
En god kollega, Sverre Følstad, skrev at Theodor Kittelsen-museet komplimenterer Koboltgruvene og utgjør sammen et «allkunstverk». Kanskje er det det Blaafarveværket er i dag? Et slags kunstverk. Malerier i kombinasjon med eldgamle åser, krokete furutrær og gamle bygninger. Alt med kobolten som fellesnevner. En milliard år gamle steiner, brent og sprengt ut av fjellet, trukket ned til smelteovnene, smeltet til blått fargestoff som kunne danne vakre blomster på et hvitt porselensfat som ble laget på andre siden av jorden.
Man skal huske på at Blaafarveværket har vært der i 250 år, men det har aldri vært drevet så stabilt som det har siden museet åpnet i 1978. Det har jevnt gått oppover frem til dagen i dag. Det begynner å dra seg mot 50 år. Det klarte aldri Wegner, Bøbert, Bernstein eller Voigt. De måtte sloss mot ustabile konjunkturer, vekslende koboltetterspørsel og holde tritt med en rasende teknologisk utvikling. Steinsvikene fant noe tidløst da de startet. Kultur, gjestfrihet og autentiske opplevelser. Det er ting som ikke går ut på dato, noe Blaafarveværkets besøkstall reflekteres.
Til sist i dag vil jeg sitere en som kanskje uttrykker det jeg selv føler når jeg nå forlater min stilling. Som historiker kan jeg ikke bare ha fokus på nåtiden, så jeg får trekke linjen langt tilbake. Til Jacob Mumsen. Livslegen til Danmark-Norges utenriksminister, Andreas Peter Bernstorff. Mumsen besøkte Blaafarveværket i juni 1788. Da han skulle forlate verket skrev han i sin dagbok noe som reflekterer det jeg føler i skrivende stund:
Rørt av […] den oppriktige vennligheten til disse gode menneskene, med hvilket man lever uten tvang i gjensidig fortrolighet, erindrer jeg meg disse dager, som jeg nøt, fjernt fra kjære venner, blant gode mennesker, fyller meg med takk til den Allmektige, gjennom hvis godhet vi lever, ånder og er.[2]
Takk for meg!
[1] Podkast: Schau, Kristopher. «Hvorfor Blaafarveværket?» Rekommandert. Publisert 15.05.2023
[2] Steinsvik, Tone Sinding. Koboltgruvene og Blaafarveværket: en del av den store verden. (Stiftelsen Modums Blaafarveværk – Bygdemuseet Modum. Vikersund. 2000) s. 92-93
