Solskinnsmaleren Hans Dahl

Hver sommer byr vi på unike opplevelser i utstillinger med bilder av høyeste kvalitet. Disse er samlet for vårt store publikum, og valgt med kjærlighet og glede. Ingen steder kommer man god kunst så nær som hos oss.

Med utgangspunkt i Blaafarveværkets historie, som tiltrakk seg de unge lovende kunstnerne i 1880-årene, har vi gjennom lang tid vist norsk og nordisk kunst fra gullalderen.

Sommeren 2025 viser vi den største utstillingen noensinne av Hans Dahl (1849-1937). Dahl var født i Hardanger, men levde et langt kunstnerliv i Düsseldorf og Berlin, der han dyrket det vestnorske landskapets strålende prakt.

Hans kunst har for et internasjonalt publikum bidratt til å forme bildet av de høyreiste norske fjell og blinkende fjorder, som danner rammen omkring vennlige menneskers daglige gjøremål.

Toneangivende kunstnere som Erik Werenskiold, Frits Thaulow og Christian Krohg spilte også en betydelig rolle som aktive samfunnsborgere og sørget for at det etter hvert ble levelige kår for billedkunstnere i Norge. Grunnen ble beredt for hva vi i mer enn 100 år har kalt” Gullalderens kunstnere” – blant disse navnene finner vi i tillegg til allerede nevnte Krohg, Werenskiold og Thaulow også Munthe, Backer, Kielland, Kittelsen, Skredsvig, Peterssen osv. Disse dominerer de store museene, omtales behørig i enhver oversikt over norsk kunsthistorie og oppnår de høyeste prisene på kunstauksjoner.

Men hva med de malerne som valgte å bli boende i utlandet, som stilte ut og ble premiert på de mest prestisjetunge utstillinger og jevnlig leverte sine motiver til et kjøpesterkt publikum spredt over den hele verden? Innenfor norsk kunsthistorie vant de i alle fall ingen plass. De har derimot en solid plass innenfor hva vi kan kalle den andre kunsthistorien.

Hans uafladelige repeterende storleende eller storsmilende kåde bondetøser har intet med Norge eller med kunst at gjøre.

JENS THIIS, direktør ved Nasjonalgalleriet 1908–1941, om Hans Dahl


For Dahls vedkommende var Norge et land han i store deler av livet levde på avstand fra, og selv om hyppige besøk i hjemlandet stadig forfrisket hans erindring om landet, så presenterer hans mest kjente motiver først og fremst en forestilling om det norske, fremfor realistiske skildringer av samme.

Det norske motivet forlot aldri hans kunst, og han hevdet med styrke betydningen av dette. Man burde «øse av den rike, hjemlige kilde», fremfor å «efterape det svake i en andens kunst», sa Dahl.

Spørsmålet om norskheten i kunsten var med sannsynlighet et viktig tema i et kunstnerisk klima der nasjonal egenart og selvstendighet var av stor betydning. Ikke bare i det unge Norge, men også i andre nasjoner var den søkingen etter den nasjonale identitetens egenart av stor betydning gjennom hele 1800-tallet.

Hans Dahls bilder er fremkommet i en tid preget av store samfunnsmessige endringer. Det forutsigbare livet som var levet i uminnelige tider, ble erstattet av et mer moderne liv, med mange valgmuligheter og få sikkerhetsnett.

Hos en kunstner som Christian Krohg ble dette uttrykt gjennom hans interesse og omsorg for de unge jentenes skjebne i storbyen, slik vi ser i Albertinebildene, Edvard Munch behandlet storbyens angstfylte tilværelse, som i Aften på Karl Johan, mens Theodor Kittelsen tok publikum inn i en billedverden der naturen fortsatt rommet folkefantasiens skikkelser.

For Hans Dahl ble en svermen omkring livet slik det kanskje aldri var, men burde være hans foretrukne motivkrets. Selv uttalte han nokså enkelt formålet med sine malerier: ”Jeg vil at alle mennesker skal være glade og se glade ut.” I utallige variasjoner malte han gjennom et langt kunstnerliv motiver med mennesker som lever i harmoni med naturen og seg selv.

Det er en sjelden livsnerve som strømmer gjennom Hans Dahls malerier, skapt med et glimt i øyet. Dette er tiden for å gjenoppdage kunst å glede seg med.

Utstillingen «Solskinnsmaleren Hans Dahl» vises på Blaafarveværket 24. mai – 5. oktober 2025.

Skrevet av kurator Sverre Følstad