Smaltproduksjonen i Sachsen anno 1847

De vakre dalene ved Dresden – En reiseberetning av forskeren Charles Tomlinson.

I denne utgaven av glimt fra arkivet, skal det ikke bli et glimt fra vårt eget arkiv, men snarer skal vi forsøke å gjenfortelle en spennende historie fra tidsskriftet The Pharmaceutical Journal and Transactions, fra 1850-1. I denne utgaven kunne de engelske abonnentene lese artikkelen «The manufacture of smalt», skrevet av forskeren Charles Tomlinson (1808-1897). Tomlinson skrev, foruten nevnte artikkel, mye om værfenomener.1

Tomlinson reiste i 1847 til fjellområdene i det tyske kongedømme Sachsen. Der ønsket han å besøke gruveområdene i det berømte fjellområdet Erzgebirge. En rekke metaller ble utvunnet der, men Tomlinson hadde spesielt sett seg ut koboltdriften. Hva som møtte Tomlinson i de sachsiske fjellene skal vi straks se nærmere på.

Heder og rævskinn – De sachsiske gruvearbeiderne

Før Tomlinson kunne entre gruvene i Sachsen måtte han kjøpe et pass, et såkalt fahrschein, av bergmesteren i Freiberg, der gruvevirksomheten i kongedømme hadde sitt hovedkvarter.2 Deretter gikk Tomlinson under jorden i gruven «Himmelfahrt».

Gruvearbeiderne i Sachsen har noen spesielle skikker, skrev Tomlinson. Gruvearbeiderne utgjorde et slags semimilitært vesen som opptrådde i uniform ved spesielle anledninger, der de blant annet marsjerte i prosesjon til musikk. Alle gruvearbeidere hadde et forkle av lær hengende i beltet over arbeiderens bakpart. Forkle ble alltid brukt av gruvefolkene, på jobb eller hjemme. Den var på mange måter en hedersbetegnelse og signaliserte mannens (det var kun menn som bar dem) status. Om en gruvearbeider begikk en alvorlig forbrytelse, eller på annen måte ble ansett å være uverdig sitt yrke, så ble han, ifølge Tomlinson, fratatt sitt forkle og slik offentlig ydmyket. Slike forklær ble også brukt av norske gruvearbeidere. Her ble de kalt Rævskinn3 og hadde, derav navnet, en mer praktisk og mindre seremoniell rolle i Norge.

De tyske fagfolkene som reiste til Norge for å arbeide ved Blaafarveværket ble ofte lettere sjokkert over hvor udisiplinerte og frie de norske gruvearbeiderne var kontra de sachsiske. Både bergmester Böbert, på Blaafarveværket, og Bergmester Müller, på Snarum Koboltverk, påpekte at arbeiderne var annerledes enn de tyske. Böbert gikk lengst da han kalte norske gruvearbeidere for slendrianer som trengte mer smellkraft i seg for å bli dyktige gruvearbeidere.4

Tomlinson beskrev videre arbeidshverdagen til gruvearbeiderne. Arbeidsdagen var 8 timer under jorden, derav en halv time, ved dagens begynnelse, ble benyttet til «religiøse øvelser, der noen av de vakre lutheranske hymnene danner en sentral del».5 Etter dette bar det ned i gruven.

Etter å ha mottatt sitt utstyr fra sin vennlige guide, der rævskinnet inngikk, begav Tomlinson seg ned i gruven. Nedstigningen gikk på gjørmete stiger med kun et lanternelys som eneste

lyskilde. Nedover gikk det mens Tomlinson følte at luften ble tyngre og fuktigere, lyden fra strømmende vann og maskineri blandet seg med fjern drønning fra detoneringer av krutt. Når Tomlinson endelig kom seg opp igjen sendte han en vennlig tanke til oppfinneren av mekaniske gruveheiser, for det å klatre opp og ned på stiger var «den vanskeligste og mest arbeidskrevende delen av turen».6

Hjelm, vernebriller og olivenolje – HMS og arsenikk

Når koboltmalmen var ferdig pukket i pukkverkene ble den fraktet til kalsinering. Her ble den knuste malmen befridd for arsen og svovel. Når koboltmalmen ble varmet opp reagerte arsen med oksygen, dannet arsenikk og fordampet ut av malmen. Arsenikkdampen sev ut av ovnsrommet og inn i en horisontal pipe med svak stigning. Slike piper ble kalt giftfang. Etter hvert som arsenikkdampen ble avkjølt avsatte den seg i giftfanget. Arsenikksoten ble feiet ut med jevne mellomrom og solgt. Så langt var teknikken identisk med den som ble benyttet i Modum, men de videre sikkerhetsrutinene i Sachsen, eller HMS om du vil, skilte seg mye fra Blaafarveværkets.

Koboltmalmen ble, ifølge Tomlinson, kun kalsinert i vinterhalvåret. Dette fordi: «snøen beskytter vegetasjonen mot arsenikkrøyk, og den lave temperaturen gjør at mer av arsenikkrøyken avsetter seg inne i pipen».7 Slik kan vi se at de sachsiske blåfargeverkene hadde mer omtanke for nærmiljøet enn sine norske kollegaer. På Blaafarveværket foregikk kalsinering året rundt. I sommermånedene ble gresset rundt giftfangets utløp farget hvitt av arsenikksot når kalsineringen var i gang. Samme gress ble slått og gitt som dyrefor. Det skal imidlertid sies at man ventet til det hadde regnet før gresset ble slått slik at soten ble vasket av.8

De sachsiske arbeiderne som fikk den ubehagelige oppgaven å feie ut og samle opp arsenikksoten gikk kledd i en spesiell drakt. Denne satt stramt på kroppen slik at soten ikke skulle komme inn noe sted. Arbeideren var også utstyrt med hjelm, vernebriller og et munnbind av linstoff. Under munnbindet ble det plassert en våt svamp som dekket munn og nese. Dessuten gikk personen på en spesiell diet i perioden hvor arbeidet foregikk. Han spiste grønnsaker med smør, avholdt seg fra fermenterte drikker og drakk olivenolje i store mengder. Antageligvis ble det trodd at fettet beskyttet mot innvendig skade.

På Blaafarveværket vet vi mindre om hvordan arbeiderne som feiet ut arsenikksoten gikk kledd, eller om de hadde noe beskyttelsesutstyr. Det vi vet er at de allerede i 1780-årene ble anbefalt å spise smør og svinefett for å motvirke forgiftning. Det ble imidlertid hevdet i en artikkel fra 1861 at arbeiderne på Blaafarveværket spiste sin mat med «Hendærne hvide af Arsenik».9 Artikkelen påstod videre at dette ikke hadde noen negativ virkning på arbeidernes helse.

Fra grått til blått – Beskrivelse av smelteprosessen

Knust og renset kvarts, pottaske og kalsinert koboltmalm ble lagt lagvis i et 1 meter dypt trau av tre. Deretter ble den lagene blandet med en spade. Blandingen ble lagt i smeltedigler, puttet

i en glassmelteovn og smeltet sammen på høy varme. Etter 8 timer hadde blandingen smeltet sammen og, ved omrøring med en øse av jern, begynte blandingen å feste seg til øsen. Når smelteren trakk ut øsen kunne han se at det hang igjen tråder av blått glass. Når dette skjedde kunne smelteren være trygg på at blandingen var klar til å helle ut.

Før blandingen kunne helles ut, så måtte smelteren fjerne urenheter i smelteblandingen. På overflaten av glassblandingen ble det alltid dannet mer eller mindre mengder av glassgalle. Glassgalle var urenheter fra pottasken som dannet et skum på overflaten av glassblandingen. Dette hvite porøse skummet måtte fjernes før prosessen kunne fortsette.

Mens glassgallen var lettere enn glassblandingen og fløt til overflaten, var det andre urenheter som sank til bunnen av den. De tunge urenhetene var metaller som skilte seg fra koboltoksidene. Spesielt viktig var det å fjerne nikkelet. På Blaafarveværket var det lite eller intet nikkel i koboltmalmen, men i Sachsen var det mye nikkel. Det var ikke mulig å fjerne nikkelet før smeltingen, men under smeltingen bandt nikkelen seg, ifølge Tomlinson, til arsenikk og andre metaller og sank til de nederste delene av smeltedigelen. Tomlinson hevder at avfallsmetallene noen ganger kunne se ut som en «ballong i luften». Disse «ballongene» skulle fjernes når smelteren øste det flytende glasset ut av digelene.

Det rensede, flytende og rødglødende blå glasset ble øst over i beholdere med vann. Den raske nedkjølingen fikk glasset til å stivne så raskt at det knakk opp i små biter. Deretter skulle glasset knuses til et pulver. Tomlinson bemerker at han ikke fullt ut forstår hvordan pulveret beholder sin blå farge? Han skriver «hvis du knuser et stykke av gjennomskinnelig blått glass i en morter, så vil den vakre fargen glasset hadde i hel tilstand forsvinne».10 Han hevder videre at stegene i den videre prosessen bidro til at fargen forble blå når det blå glasset ble pulverisert.

De blå glassbitene ble fraktet til et pukkverk der de ble knust. Etter knusningen ble glassanden siktet og kvernet i opptil 6 timer mellom to møllesteiner. Når pulveret er ferdig kvernet, ble pulveret silt og helt i vannbad. Formålet med vannbadet var å skille pulveret etter «partiklenes størrelse».11 De største partiklene veide mer enn de små. Derfor sank de største bitene først. Tomlinson bemerker at separasjonen tok lengere tid om vinteren ettersom det kalde vannet «tettere» enn om sommeren. Alle «urenheter» som fløt opp til overflaten fra pulveret ble skilt ut.

De utskilte pulverpartiklene ble delt opp i «strøsand», som var de største partikkelbitene, «farben», som tilsvarte middelstørrelse og «eschel», som var veldig finkornet. Dette utsorterte blå pulveret ble kalt smalt. Smalten ble deretter tørket i et varmt rom for så å bli delt opp i ulike fargenyanser.

De ulike nyansene av smalt ble pakket i tønner. Tønnen ble merket med fargenyansen og solgt. Mesteparten av smalten ble solgt til Storbritannia.

Her ser vi at de Sachsiske blåfargeverkene skilte seg lite fra det Modumske. Prosessen var relativt lik og kundene stort sett de samme. Tomlinson skriver at «i 1840 ble 118,638 pund smalt importert til Storbritannia. Av disse kom 97,751 pund fra Norge».12

Før vi forlater Tomlinson skal vi kort høre om hans beskrivelser av smaltens bruksområder.

Sedler, skrivepapir, tekstiler og stentøy – Smaltens bruksområder

Tomlinson beskriver flere bruksområder for smalt. I Storbritannia ble de brukt for å motvirke misfarging av tekstil og papir. Til og med britiske sedler ble farget med smalt. Papir farget av smalt hadde, om de ble brent, en blå aske som ofte kunne lukte av hvitløk. Lukten kom fra arsenikkrester som sev ut.

Som en digresjon skal de sies at Tomlinson referer til den kjente svenske kjemikeren, Berzelius, som skal ha beklaget seg over at smaltfarget skrivepapir ofte inneholdt grove smaltpartikkler som brakk, eller ødela skrivepennens spiss.13

I porselensproduksjon ble smalt brukt som en emaljefarge. Smalten tålte den høye temperaturen porselenet ble brent på uten at fargen tok skade. Tomlinson skriver at om porselen eller glass skal dekorers for hånd, skulle påføringen av smalt skje med en kamelhårspensel. Smalten måtte blandes ut i lavendelolje eller terpentin.

Vanligst i britisk porselensproduksjon var imidlertid at smaltpigmentet ble trykket på porselenet. Trykkemetoden ble, ifølge Tomlinson, utført av kvinner i porselensfabrikkene på følgende måte: Trykket som skulle overføres til porselenets overflate ble inngravert på en kobberplate. Smalten ble blandet med kokt linfrøolje og smurt ut over den inngraverte kobberplaten. Kobberplaten ble deretter varmet opp på en kokeplate og tynt papir ble lagt over. Papiret ble deretter tatt av kobberplaten og ført gjennom en trykkpresse. Papiret fikk slik overført trykkmønsteret og smaltfargen. Det ferdige papiret ble gitt til en kvinne som klippet bort de hvite kantene på papiret, deretter ble papiret gitt videre til en annen kvinne som la papiret på porselensvaren som skulle trykkes. Porselenet var ikke glasert, noe som gjorde at overflaten trakk til seg smaltfargen. Enda en kvinne trykket papiret hardt ned mot porselenet med en ullklut. Porselenet ble deretter satt til tørking, så ble det vasket. Det våte porselenet «slapp» det nedtrykkede papiret, som ble fjernet før porselenet ble glasert og antageligvis brent igjen.

Smalt hadde mange bruksområder, men var i Tomlinsons samtid et produkt som begynte å miste sin viktighet. Tomlinson påpeker at høy toll og syntetiske pigmenter hadde skadet smaltproduksjonen i Europa. Syntetisk ultramarint, et blått pigment som også kunne benyttes som middel mot misfarging i tekstil- og papirindustrien, var billigere og, hevdet flere, gav bedre resultat. Siste halvdel av 1800-tallet ble en vanskelig periode for både Sachsiske og norske blåfargeverk, men etterspørselen fra porselen, keramikk og stentøysprodusenter skulle holde liv i verkene i begge land helt frem til det nye århundre. En av måtene verkene klarte det på var å slå seg sammen, men det, som de sier, er en annen historie.

Kilder:

– Wikipedia, s.v. «Charles Tomlinson» 27.01.2021 https://en.wikipedia.org/wiki/Charles_Tomlinson_(scientist)

– Tomlinson, Charles. «On the manufacture of smalt». The Pharmaceutical Journal and Transactions 1851, volum X (1851): 503-518 https://books.google.no/books?id=J5NMAQAAMAAJ&pg=PA516&dq=Smalts&hl=en&sa=X&ved=2ahUKEwii9Ijq-J_tAhVRpYsKHcVGB-c4MhDoATAAegQIBhAC#v=onepage&q=zaffer&f=false

– Engebretsen, Erik. «Bergmannsdrakt på Kongsberg». Digitaltmuseum. https://digitaltmuseum.no/011085440016/bergmannsdrakten-pa-kongsberg

– Se Bøbert, «Hovedberetninger», og Muller, «Reseantecningar om norske inhämtade år 1843». Blaafarveværkets dokumentasjonssenter

– Sæther, Per. Modum Blaafarveverk, et verkssamfunn i 1830 og 40-årene. Magisteravhandling. Universitetet i Oslo. 1979.

– Faye, Prof. Dr. F. C. «II. Ameldelser og Uddrag: Læren om Lægemidlernes physiologiske Virkninger og therapeutiske Anvendelse af Dr. T.s. Warnacke, Første Afdeling, Kjøbenhavn 1860. s.s. 236. Gyldendalske Boghandling». Norsk Magazin for Lægevidenskaben. Volum 2. Nr. 15. (1861) 346-373 https://www.nb.no/items/95a976e1b67bb27464e7c3ccb94f68f0?page=355&searchText=arsenik