Smeden i smia
Smedene på Blaafarveværket:
En viktig verksarbeider som vi ikke skriver nok om er smeden. For at et bergverk skulle fungere i det daglige, så måtte verket ansette flere, flinke smeder. Disse hadde en lang rekke daglige arbeidsoppgaver som vi i dag skal se litt nærmere på. Vi skal også ta en tur inn i smia, se tilbake på smedens plass i verkets historie, samt gjengi noen fortellinger om smedene på Blaafarveværket og i området rundt.
Først skal vi ta en titt på arbeidsoppgavene og historien.
Den første tiden:
Den første beskrivelsen av smiearbeid på Blaafarveværket skriver seg fra 1773, altså det første året med prøvevirksomhet. For at Witloch, og de andre arbeiderne som ble sendt til Skuterud fra Kongsberg, skulle kunne undersøke funnstedet måtte de ha en smed til å vedlikeholde verktøyet. På området som i dag utgjør Nordgruvene var det bare skog og kratt. Ettersom det pr. da var usikkert hva det ville bli av koboltfunnet, så ble det ikke umiddelbart prioritert å anlegge en smie der oppe.
Bjørn Ivar Berg mener det antagelig var gårdssmia på Skuterud gård som ble benyttet. Fra regnskapene er det dokumentert at det ble betalt for trekull og leie av smie, og den nærmeste smien var nok der.[1] I riktig gamle dager var det nemlig slik at enhver gård i Modum hadde sin egen smie.[2] Behovet for en smie på stedet ble såpass stor at det ble bygget et provisorisk smiested (smieesse) samme år, oppe på Nordgruvene. Denne hadde lånt smieutstyr og nevertak.[3] Da arbeidet ble innstilt for vinteren, i september 1773, ble utstyret (ambolt og smiebelg) levert tilbake til en gårdsmann ved navn Torgeir Kollen, som bodde på Kollen gård på Snarum.[4]
I sommersesongen 1774 dukket den første, permanente smia opp på gruveområdet. Den ble utstyrt med smieutstyr fra Kongsberg.[5] Ut ifra kartet fra 1779 kan vi se at enda en smie ble anlagt på stedet som i dag utgjør Sydgruvene.
Arbeidsoppgavene til smeden ble beskrevet allerede i 1781. Først og fremst var det smedens oppgave å smi borjern til gruvearbeiderne. Eggen på borene ble raskt sløve etter bruk, så smeden måtte stadig kvesse disse. Foruten vedlikehold av bor, så var smedens oppgave å smi annet redskap slik som trengtes i gruvearbeidet, da spesielt beslag til ulike typer bøtter (deriblant kybbel og suppert) og trau, samt krafse- og økseskaft, samt kiilhakker og beslag til trillebårer m.m.[6] Ikke rart Blaafarveværket sysselsatte hele 6 smeder i 1781, derav 1 på Nordgruvene, 2 på Sydgruvene, 1 på Aaserudgruvene (drevet av Blaa. på et koboltfunn en kort periode på 1780-tallet) i Drammen og 2 på selve verket.[7]
Smeden var ikke alene i smia. Sammen med seg hadde han (for, som med det andre arbeidet på gruvene, så var smeden alltid en mann) en oppslager. Oppslageren hjalp smeden med grovarbeidet, deriblant det å slå på borjernene. Ofte kunne en dyktig oppslager avansere til smed.
Gullalderen
I 1838 var det blitt flere. I januar dette året var det samlede antall smeder og oppslagere 20 mann, og det bare på gruvene.[8] Disse var travelt opptatt med å sveise, smi og stålsette. Borjernene ble stålsatt, det samme var det for hammere og slegger.[9] Dette var vanlig arbeid helt til fullstendige stålbor ble vanlig på 1860-tallet.[10] For eksempel ble 6400 berghjern (Navere) «sveiset og smidet» på Mellomgruvene denne måneden. Det ble også smid spikere og hasper til skeidehuset på Sydgruvene, og låser ble reparert.[11]
I alt var det 7 smier på Koboltgruvene rundt 1840-tallet,[12] og 1 nede på verket.[13] I nærheten av disse var kullhuset der brenselet til essen ble hentet.
En interessant opplysning om smiene er at de var oppbevaringssted for brukte borjern om natten. Disse kunne skyves inn gjennom et hull i døren hvis smeden allerede hadde dratt hjem.
Bergmester, Karl Friedrich Bøbert, arbeidet målrettet med å effektivisere gruve- og pukkverksdriften på Blaafarveværket i 1830-årene. Smiarbeidet fikk ikke førsteprioritet ettersom det var mye annet å ta tak i, men Bøbert gjennomførte byggingen av lysere og større smier. Dessuten ble essene bedre konstruert, noe som kortet ned tidsbruken og minsket kullforbruket.[14] Dessuten fikk han satt en stopper for «ulovlig rotasjon blant smedene».[15]
Bøbert ønsket også å innføre bestemte takster for smearbeidet, dessuten «å la jern- og stålforbruket betales av de angjeldende arbeidere selv».[16] Slike tiltak ville kreve mye arbeid, samt antageligvis en del motvilje, noe Bøbert anerkjente. Han hadde derfor valgt å prioritere andre, mer fremtredende saker. I sin avsluttende bemerkning, før han sluttet i 1840, skrev han: «imidlertidig fortjener de – jeg gjentar det – en alvorlig overveielse så snart omstendighetene tillater det».[17] Om et slikt arbeidsregimet ble innført vites pr. nå ikke, men selv så sent som i 1864 ser det ut til at smedene fikk betalt pr. dag, ikke pr. tilvirket eller reparert gjenstand.[18]
Inne i smia
En typisk smie i Modum fra rundt århundreskiftet 18-1900 er godt beskrevet. Vel innenfor døren stod essen midt på «den indre langveggen». Smeden drev en belg, som førte luft på essen, ved å dra i et håndtak. Belgpipens tut stod rettet mot undersiden av essen, og selve belgen var i gamle tider laget av saueskinn.
Ved siden av essen stod en bøtte med «herdevann», der varmt jern ble herdet ved å dype de rødglødende jernene ned i vannet slik at de ble harde.
Foran essen stod ambolten. Denne ble brukt som underlag da smeden skulle smi. I enden av ambolten stod det montert ei «tann», et verktøy til kutting, der borjern ble kappet over etter oppvarming.
Det stod også montert en skrustikke og en filebenk til videre bearbeiding og arbeid.[19] Smeden hadde også en del spesialverktøy, deriblant en tang, som kunne benyttes til å trekke vonde tenner, foruten selve smiarbeidet.[20]
Huldra i smia på Døvikkollen
Det var en del overtro knyttet til smeden og smedarbeidet. Fra Modum vet vi at det skjedde rare ting i smia på Døvikkollen på Snarum. Smeden på Snarum Koboltverk fikk nemlig besøk av to huldre da han overnattet der. Han så tydelig kuhalen under stakken.[21]
Historiene vi kjenner går ut på at smeden forelsket seg i den unge av de to huldrene, men de forsvant sporløst.
[1] Berg, Bjørn Ivar: ”Koboltfunnet på Modum i 1772, Ole Witloch og den første prøvedriften”. Utg. Norsk bergverksmuseum. Kongsberg. 2021. s. 24
[2] Samuelsen, Jakob Andr.: ”Gamle moinger og andre følk”. Utg. Lokalhistorisk forlag. 1991. s. 48
[3] Berg. Op.cit. s. 30
[4] Ibid.
[5] Ibid. s. 38
[6] Bradt, David Eberhard: ”Kort beskrivelse over det Kongelige Modumske blaafarveverk i Buskeruds amt 1781”. Utg. NTH-trykk. 1966. s. 28
[7] Ibid. s. 26-27
[8] Modums Blaafarveværk, RA/PA-0157/G/Gd/Gdd/L0264/0001: — / Regning over gruver pukkverk m.v., 1838, s. 1- 54
Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/db20120810670054
[9] Ibid.
[10] Bergverkshistorie.no/20. A. Smeden og smia
Lenke: https://www.bergverkshistorie.no/Read.aspx?Name=20.-A.-SMEDEN-OG-SMIA
[11] Modums Blaafarveværk, RA/PA-0157/G/Gd/Gdd/L0264/0001: — / Regning over gruver pukkverk m.v., 1838, s. 1- 54
Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/db20120810670054
[12] Blaafarveværkets dokumentasjonssentral og bibliotek/348 Grundtegning over de på Skutterud Grund
[13] Modum lensmannskontor, SAKO/A-524/Y/Yc/Ycc/L0001: Branntakstprotokoll Modum nordre, 1846-1871
Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/db50001429300036
[14] Bøbert, Karl Friedrich: Hovedberetninger, Modums Blaafarveværk 1827-1840. Transkribert og oversatt ved Blaafarveværkets Dokumentasjonssenter våren 2003. s. 93
[15] Ibid.
[16] Ibid.
[17] Ibid. s. 94
[18] Modums Blaafarveværk, RA/PA-0157/G/Ge/L0312/0001: — / Journal for Nordgruberne, 1840-1844, s. 88
Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/db20120815620828
[19]Samuelsen, Jakob Andr.: ”Gamle moinger og andre følk”. Utg. Lokalhistorisk forlag. 1991. s. 49-51
[20] Ibid. s. 145
[21] Ibid. s. 166