Skjerping

Kart 1

Drømmen om rikdom – letevirksomhet etter verdifulle bergarter

Skjerping, det vil si leting etter verdifulle malmer, er i den moderne verden blitt en svært sofistikert og kostbar syssel. Kjerneboring, geoskanning fra helikopter og jordprøver er noen av metodene som i dag tas i bruk når nye områder skal undersøkes.[1] Prøvevirksomheten foregår ofte over flere år og krever mye ressurser. I 1972 ble det anslått av Knut Åm at det tok et sted mellom 5-10 år fra en drivverdig malmforekomst blir oppdaget til den kan settes i drift. Åm anslo videre at det tar like lang tid å finne en drivverdig forekomst.[2] Dessuten er det langt fra sikkert at man finner noe som helst.[3]

I århundrene som kom før oss var det mulig å finne malmforekomster på overflaten av fjellet. Gruvedrift ble igangsatt og malmforekomsten tømt. De forekomstene som potensielt finnes i Norge i dag ligger gjerne så dypt i fjellet at det ikke ville vært mulig å finne dem før nå, eller at det ikke ville vært økonomisk gunstig å utvinne dem med gamle metoder.[4] Av Norges mest betydelige bergverk, som Sølvverket på Kongsberg, kobberverket på Røros og Blaafarveværket i Modum, startet alle etter malmfunn gjort på bergoverflater. Funnene var enten resultatet av tilfeldigheter eller målrettet skjerping.

I denne utgaven av glimt fra arkivet skal vi se spesifikt på koboltfunnet i Modum. Hvorfor ble Skuterud eiendom undersøkt? Og hva kan ha avslørt den første koboltforekomsten som senere skulle utgjøre Nordgruvene?

Men først litt bakgrunnsinformasjon.

Fra ønskekvist til kjernebor – skjerpingens historie

En tidlig skriftlige kilden som beskriver skjerping, er verket De Re Metallica av Georgius Agricola (eller som han egentlig het Georg Bauer, noe som ikke klinger like fint). Boken ble utgitt i 1556 og gir en fascinerende innsikt i datidens fagkompetanse på skjerping. Mange av metodene som ble beskrevet kan fortsatt anvendes i dag.

Et sikkert, synlig tegn på verdifull malm var at vegetasjonen som vokste over den ikke ble påvirket av frost. Dette fordi «the veins emit a warm and dry exhalation which hinders the freezing of the moisture».[5] Den «varme vinden» fra malmforekomsten ville også gjøre vegetasjonen lav av vekst og blek av farge. Selv trær som vokste over malmforekomster ville få misfargede blader, spesielt på de øverste greinene.[6]

Dette kan høres merkelig ut for moderne mennesker, men vegetasjonen kan faktisk si oss noe om hva som finnens i grunnen (men kanskje av andre grunner enn «varme vinder» fra malmforekomsten). Vegetasjonen som vokser over en malmforekomst, kan ta opp i seg grunnstoffene fra malmen. Disse kan være giftige for planten og slik «dirigere utviklinga og fordelinga av plantelivet i eit område».[7]

Et annet av Agricolas råd, som fortsatt benyttes i dag, var å undersøke bekker og elver i nærheten av interessante steder.[8] Lignende metoder brukes i dag, for eksempel vasking av elvesand for å avdekke forekomster av tungmetaller.[9]

Det var også tilfelle at man på 1500-tallet tok i bruk metoder man i dag kun ville dra på smilebåndet av. Agricola diskuterer bruken av ønskekvister ved skjerping. Slike kvister ble sagt å indikere malmforekomster ved at de bøyde seg når personen som holdt den stod direkte over malm.[10] Agricola selv hadde liten tiltro til ønskekvisten. Han skrev

Therefor a minor, since we think he ought to be a good and serious man, should not make use of an enchanted twig, because if he is prudent and skilled in the natural signs, he understands that a forked stick is of no use to him, for as I have said before, there are the natural indications of the veins which he can see for himself without the help of twigs. So, if Nature or chance should indicate a locality suitable for mining, the miner should dig his trenches there;[11]

Selv om Agricola forkastet ønskekvisten, så var det ikke alle som var enige. Christian IV av Danmark-Norge skal ha bedt en viss Valentin å komme til Danmark i 1601 for å søke gjennom Danmark med ønskekvist. Ikke overaskende, så kom det lite ut av dette.[12]

Det som bringer oss nærmere koboltfunnet i Modum er skjerpingen etter sølv på Kongsberg. Selve sølvfunnet ble gjort ved en tilfeldighet, men den utvidede skjerpingen rundt sølvfunnet tegner et bilde av en mer geologibasert metode.

Bjørn Ivar Berg skriver at:

En stor innsats ble hele tiden nedlagt i leting etter sølv. På dagoverflaten ble kalkspattårer og fahlbånd undersøkt ved avdekking av løsmasse og prøvesprengning av et stort antall skjerp.[13]

Det kommer frem at skjerperne på Kongsberg så etter geologiske formasjoner på fjellets overflate da de lette etter nye sølvforekomster. Formasjoner som skjerperne kjente fra eksisterende sølvgruver i området der de beviselig stod i forbindelse med sølv. En slik formasjon, som vi snart skal komme tilbake til, var falbånd.[14]

Falbånd på bergoverflaten på Koboltgruvene. Bergarten er lagdelt og porøs med et høyt innehold av svovel og jern. Innfelt i falbåndet ligger det sulfider og arsenider som kobolttitt (kobolt, arsen og svovel) og skutteruditt (kobolt og arsen). Fotografert på Skuterudhøyden. Foto Lasse H. Bjørnland

Bergs beskrivelse av letevirksomheten som foregikk på Kongsberg ligner sannsynligvis den som foregikk i Modum. Folk med noe geologisk kunnskap undersøkte bergoverflaten for å se etter interessante formasjoner som kunne si noe om hva som fantes i dypet.

Målrettet skjerping i Modum – Witlochs koboltfunn i 1772

Historien om Ole Knudsen Witloch er godt beskrevet i Bjørn Ivar Bergs avhandling «Koboltfunnet på Modum i 1772, Ole Witloch og den første prøvedriften».[15] Kort fortalt ble husmannssønnen Ole Knudsen (tok navnet Witloch) fra Drolsum forvist fra Sør-Øst-Norge fordi han ble involvert i en sølvtyverisak på Kongsberg. Witloch ble ikke dømt for tyveri. Han ble dømt til forvisning kun fordi han hadde vært mistenkt i saken. Det er godt rettsikkerheten til norske borgere har blitt bedre i våre dager.  

Under avhørene av Witloch og hans påståtte medsammensvorne, ble det hevdet at Witloch hadde skjerpet etter metaller i områdene mellom Kongsberg og Modum i årene før. Det ble hevdet at Witloch «løb omkring og Schurffede» og blant annet fant sølv på Øst-Modum. Det samme sølvet som aktoratet hevdet var stjålet fra Sølvgruvene.[16] I tillegg til sølv skulle Witloch visstnok ha funnet både jern og kobber under sine skjerpeprosjekter. Akkurat sølvet ville ikke Witloch selv vedkjennes seg å ha funnet i sine avhør,[17] men at han hadde funnet jern og kobber virker kildene å bekrefte.[18] Slik kommer det frem at det foregikk en del skjerping i Modumområdet på 1750-tallet.

Med dette som bakteppe er det kanskje ikke så rart at Witloch hadde opparbeidet seg kjennskap til de ulike geologiske formasjoner i Modumtraktene, samt blitt kjent med andre som skjerpet i området. Men, slik Berg beskriver saken, så var det primært Østmarka, Kolbjørnsrud og Fjerdingstad, samt Skinnes- og Ramstadskogen, som ble nevnt som Witlochs foretrukne skjerpeområder.[19] Altså finner vi ingen benevninger av Skuterud eller Snarum i disse kildene. Slik sett kan det virke som om de sistnevnte områdene kanskje ikke kom på Witlochs radar før senere. Da Witloch i 1783 søkte om pensjon skrev han at koboltfunnet hadde krevd mange års arbeid, egeninvestering og flid.[20]

Witloch skulle få godt med tid etter rettsaken til å bedrive sitt virke. Han slapp ut av fengselet på Kongsberg våren 1763 og dukket ikke opp igjen før høsten 1772.

Berg hevder med godt belegg i kildene at koboltfunnet i 1772 «ikke skjedde helt tilfeldig, men etter mange års skjerping i Modum og nabobygdene av Ole Witloch og andre fra bygdesamfunnet».[21] Dette gir kildene godt belegg for, men et spørsmål gjenstår: hvordan og hvorfor fant Witloch veien til Skuterud? Hva trodde Witloch om funnet? Og hva var det som vekket Witlochs interesse?

Falbånd på Skuterud

Ved studier av kart over de første koboltskjerpene, så er det sannsynlig at Witloch fulgte den gamle veien fra Skuterud gård til Skuterud seter. Området der koboltfunnet ble gjort, forvirrende nok markert som «søndre nordre koboltskjerp» på kartet, ligger kort avstand nord for seterveien. Witloch trengte slik ikke å bevege seg langt fra en eksisterende vei for å undersøke plassen.[22] Kanskje gjorde den gode fremkommeligheten stedet interessant?

Den gule linjen som strekker seg gjennom Skuterud gård (i nedre høyre hjørne) og ligger til venstre for søndre nordre koboltskjerper. Riksarkivets kart- og tegningssamling, AV/RA-EA-5930/T/T011/T011a, 1647-1813, s. 1

Vi vet ikke hvorfor Witloch dro til akkurat Skuterud. Han kan ha ligget i dekke hos sine søsken i Modum. Vi vet også at Witloch hadde bedrevet en del skjerping i Modum tidligere, men da primært lengre sørøst. Han hadde tidligere hatt kontakt med en del andre lokale folk som også bedrev skjerping, så kanskje funnet kan ha rot i en tilfeldig observasjon eller lignende gjort på Skuterud av andre? Dette er vel og merke kun spekulasjoner.

Det som er sikkert, er at Witloch oppgav at han hadde observert «falbånd» på Skuterud. Som nevnt over var falbånd kjent fra Kongsberg. Der indikerte falbåndet sølv.

Men la oss stoppe litt. Kan Witlochs skjerping ha vært målrettet etter kobolt? En av de små toppene rundt koboltfunnet ble, fra før koboltfunnet ble gjort, kalt «Rødkollen». Ofte fikk steder navn basert på noe som var synlig karakteristisk ved stedet. Det at toppen het nettopp Rødkollen kan indikere at folk hadde lagt merke til at bergartene på kollen hadde et rødlig preg. Berg lanserer en hypotese om at «Stedsnavnet Rødåsen, Rødkollen eller på dagens kart Raukollen […] der det tidlig kom skjerp, vekker en tanke om at rødfarget fjell med erytrin [oksidert kobolt med en rosarød farge] kan ha vært observert før Witlochs tid».[23] Videre spør Berg om navnet kan ha vært kjent for Witloch og at navnet kan ha «vært et spor for hans malmleting i området».[24]

Det virker slik som om Berg foreslår at Witloch kan ha trukket en sammenheng mellom røde bergarter og muligheten for kobolt. Det er jeg noe usikker på. Om jeg skal driste meg til å lansere min egen hypotese, så tror jeg muligens Witlochs interesse kan ha dreid seg om falbånd, en bergart som også har en rødaktig farge og som er godt synlig i området (se bilde under). Om Witloch hadde sett erytrin i sølvgruvene vites ikke. Det var mulig å finne det der,[25] men jeg er usikker på om Witloch kan ha trukket en parallell mellom rødfarget fjell og kobolt. Hvor godt kjent kobolt var blant vanlige norske bergmenn i 1772 er meg ukjent, så jeg skal ikke si noe bastant om saken.

Bilde av bergrygg i nærheten av Rødkollen skjerp. Foto av Lasse Hermansen Bjørnland.

Den enste indikatoren som sier noe om hva som drev Witloch i sin skjerpevirksomhet er en beskrivelse av sekretæren i Bergverksdirektoriet revisjonskontor, Johan Friedrich Christian Voss, datert 1782. Der skrev Voss at Witlochs letevirksomhet var dels drevet av et «Haab om at finde Sølv», men også Witlochs naturlige trang til å lete.[26]

Det virker plausibelt at det nettopp var jakt på sølv som drev Witloch, og at det var dette som også drev han til Skuterud. Han hadde erfaring fra sølvdrift fra sin tid på Kongsberg, og han kan ha hatt kjennskap til falbånd som sølvindikator. En av falbåndets fordeler er at det var lett å se på overflaten av berget. I 1784 ble falbåndets synlighet beskrevet slik: «vise […] altid i Dagen med en rød Vittring».[27] Slik har vi det fra samtidige kilder at falbånd også var forbundet med rød farge. Falbåndet inneholder mye jern og svovel, noe som gir en karakteristisk rustbrun farge som ofte kan helde mot rød. Falbåndet er også porøst og flakete. Dette gjør det enkelt å kjenne igjen på overflaten av et berg uten å måtte sprenge dype hull. Et eksempel på dette kan ses på bilde nedenfor.

Rødkollen skjerp med tydelig falbånd. Bergsiden er porøs og flakete med pyritt som gir rustfarge. Foto: Lasse Hermansen Bjørnland.
Falbånd på Skuterudhøyden. Foto: Lasse H. Bjørnland

Da Witloch meldte koboltfunnet på Kongsberg forklarte han at han hadde sett falbånd i nærheten av funnstedet. «Man sendte da et par Skierpere med ham for at eftersee Gebürgets Beskaffenhed, i sær da hand forebragte at have seet Fall-Baand i Nærheden derved».[28] Nettopp fordi han hadde sett falbånd i området ble funnet viet ekstra oppmerksomhet av Overbergamtet. Muligens er falbåndet opphav til historien om at Witloch trodde han hadde funnet sølv.[29]

Det skal imidlertid vedkjennes at det er noen opplysninger som kan indikere at Witloch forstod at dette var kobolt, og at han forstod dets potensielle verdi. Koboltprøvene han tok med seg til Kongsberg var kvartsstykker med erytrin.[30] Erytrin har en svært karakteristisk, rosa farge. Fargen kan ikke forveksles med sølv, kobber eller jern. Det at Witloch valgte å ta med prøvene til Kongsberg, stedet han hadde fått sin dom og aktivt måtte bryte loven for å oppsøke, tyder på at Witloch må ha vært sikker i verdien av sitt funn. At han møtte opp på Kongsberg med en indikator på et potensielt sølvfunn, og noe han ikke helt visste hva var, virker slik lite trolig.

Dessuten var det en viss kjennskap til kobolt i Norge før 1772. Noe faglitteratur var skrevet om grunnstoffet og lederne på Overbergamtet var godt kjent med kobolt og dets blå potensial.[31] Dessuten var erytrin kjent fra Sølvgruvene et sted Witloch hadde arbeidet.

Det siste som kan tyde annerledes enn min hypotese er at Witloch ikke drev direkte i falbåndet han hadde observert, men i nærheten av det.[32] Det vil si at hans hovedfunn var erytrin. Det virker å være det som drev han til Kongsberg. Det kommer heller ikke ordentlig frem i kildene om de første prøvene på erytrin også inneholdt nevneverdige mengder kobolttitt. Kobolttitt kan, om man legger godviljen til, ha noen likheter med mineralet sølvglans.

Hva som er den fulle sannheten rundt funnet, vil vi aldri få vite. Det eneste vi vet sikkert er at da prøvedrift ble satt i gang sommeren 1773, så knyttet interessen seg kun til kobolt.

I Buskerud var det ikke bare sølvet og kobolten som var forbundet med falbåndet. Drivverdige forekomster av kobber, nikkel og jern ble også oppdaget i falbåndsonene som strakk seg fra Kongsbergtraktene og helt opp til Ringerike. I beskrivelser fra 1860-tallet blir disse sonene beskrevet som

there occurs a series of parallel zones of rock, having the same strike and dip as the rocks enclosing them, but distinguishable from these by the decomposed appearance and reddish-brown color which they present on the surface.[33]

Dermed var falbånd kjent, ikke bare fra Kongsberg, men også fra andre steder i nærområdene. Uansett hva Witloch trodde han hadde funnet, så er det nok god grunn til å tro at det var falbåndet som gav han et insentiv om å lete på Skuterud eiendom.  

Etterord

Ved hjelp av enkle metoder oppdaget Ole Witloch kobolten i Modum. Om det var stedsnavn, snakk med kjenninger, en tilfeldig vandring langs en setervei eller noe helt annet som drev Witloch til Skuterud vites ikke. Dette vil heller aldri la seg bevise fult ut om ikke nye, og detaljerte, arkiver kan kaste nytt lys på saken i fremtiden.

Jeg liker å tro at det kan ha vært en kombinasjon av flere ting som drev Witloch til kobolten. En ting som er sikkert, er at beskrivelsen av Witloch som en mann med en «Naturlig Lyst til at leede og Schierpe».[34] Godt er det at han, tilfeldig eller målrettet, fant kobolten en høstdag for mange år siden. Resultatet ble et lite stykke verdenshistorie.


[1] Store norske leksikon (2005-2007): malmleting i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 28. oktober 2024 fra https://snl.no/malmleting

[2] Åm, Knut. 1972. Prospektering: en innføring i malmletingsfilosofi og metodikk. Trondheim. 1972. s. 11

Lenke: https://www.nb.no/items/be540f69c526fdd9fbe4dc854bb52c57?page=1&searchText=prospektering (lest 30.10.2024)

[3] Ibid. s. 37

[4] Ibid. s. 25

[5] https://www.gutenberg.org/files/38015/38015-h/38015-h.htm (lest 10.10.2024) s. 38

[6] Ibid. s. 38

[7] Åm, op.cit. s. 62-63

[8] Ibid. s. 33

[9] Store norske leksikon (2005-2007): malmleting i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 28. oktober 2024 fra https://snl.no/malmleting

[10] Store norske leksikon (2005-2007): ønskekvist i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 10. oktober 2024 fra https://snl.no/%C3%B8nskekvist

[11] https://www.gutenberg.org/files/38015/38015-h/38015-h.htm (lest 10.10.2024) s. 41

[12] https://www.bergverkshistorie.no/Read.aspx?Name=skjerping (Lest 10.10.2024)

[13] Berg, Bjørn Ivar. 2002. Gruveteknikk ved Kongsberg Sølvverk 1623-1958. Kongsberg. Norsk Bergverksmuseum. s. 6

Lenke: https://www.nb.no/items/b6a5a836591ba4d6a9ee8535944b6795?page=7 (lest 10.10.2024)

[14] Jeg har valgt å skrive falbånd, men det finnes flere godkjente skrivemåter

[15] Berg, Bjørn Ivar. 2021. Koboltfunnet på Modum i 1772, Ole Witloch og den første prøvedriften. Kongsberg. Norsk Bergverksmuseum.  Lenke: https://www.nb.no/items/add8a5c85d6b7bf18a12056035cdcb0e?page=0&searchText=witloch (Lest 11.10.2024)

[16] Ibid. s. 16

[17] Ibid. s. 17

[18] Ibid.

[19] Ibid.

[20] Ibid. s. 63

[21] Ibid. s. 17

[22] Riksarkivets kart- og tegningssamling, AV/RA-EA-5930/T/T011/T011a, 1647-1813, s. 1

Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/db60086204000001 (lest 16.10.2024)

[23] Berg. 2021. op.cit. s. 66 (lest 18.10.2024)

[24] Ibid.

[25] Se bla a. Heltzen, Chr. E. 1790. Forsøg til Metalles, Stenes og andre Mineraliers lettere Paaskjønnelse. Trondhjem. [s.n.] s. 44

Lenke: https://www.nb.no/items/e0ff0c19ee515d6f9231e15102b2d45f?page=5&searchText=kobolt (lest 30.10.2024)

[26] Rentekammeret, Renteskriverkontorene, AV/RA-EA-3115/M/Mf/Mfa/L0004: Resolusjonsprotokoll med register (merket RK 54.4), 1782

Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/rk20120907611124 (lest 18.10.2024)

[27] Hiort, Jørgen. 1784. «IX Kort Beretning om Horn=Erz og en Deel figureret Sølv, funden i een af Gruberne ved Kongsberg». Nye Samling af det Konglige Norske Videnskabers Selskabs Skrifter første bind. s. 263-269

Lenke: https://www.nb.no/items/3257af66e2630c7d7c9ec4fb24573794?page=299&searchText=%22Fall-Baand%22 (lest 16.10.2024)

[28] Berg. 2021. op.cit. s. 13

[29]  Ibid.

[30] Ibid. s. 23

[31] Ibid.

[32] Ibid. s. 13

[33] Macfarlane, Thomas. 1862. «On the Primitive Formations in Norway and Canada, Part I». The Canadian Naturalist and Geologist, and proceedings of the Natural History Society of Montreal Vol. VII (1862-3) s. 1-20 Lenke: https://www.google.no/books/edition/The_Canadian_Naturalist_and_Geologist/kdw4AAAAMAAJ?hl=no&gbpv=1&dq=Modum+Fahlband&pg=PA7&printsec=frontcover (lest 28.10.2024)

[34] Rentekammeret, Renteskriverkontorene, AV/RA-EA-3115/M/Mf/Mfa/L0004: Resolusjonsprotokoll med register (merket RK 54.4), 1782

Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/rk20120907611124 (lest 18.10.2024)