Papir-, tekstil- og stivelsesindustrien – Blåfargeverkenes viktigste kundegrunnlag?
(Av Lasse Hermansen Bjørnland)
Det har lenge vært konsensus at den koboltindustrien som vokste frem fra slutten av 1500-tallet, i form av blåfargeverk, levde av handel med porselen- og glassindustrien.[1] Det at koboltpigmentene også ble brukt i maling, bleking og farging av tekstil og papir er også nevnt i de fleste kilder.[2] Allikevel kan det virke som om denne andre bruken ikke er like vektlagt.
Det kan være flere grunner til dette. Koboltblå glassartikler og blått og hvitt porselen kan ha en stor, estetisk verdi. Disse produkter har en spennende historie og de har alltid hatt en sterk forbindelse til grunnstoffet kobolt. Hvitt papir har ikke samme, klare forbindelse. Dessuten kan det hevdes at den industrielle fremstillingen av hvitt papir og hvite tekstiler ikke har samme appell som blå penselstrøk på en keramisk overflate.
Derfor skal jeg i dag skrive om nettopp denne mer industrielle bruken av koboltblått, og fremheve hvorfor den er en svært viktig del av blåfargeverkshistorien. Kanskje den viktigste?
En nødvendighet for fremstillingen av hvitt papir
Om du noen gang har sittet på et arkiv og lest papirer fra perioden 1785-1850, så har store deler av arkene du har holdt i inneholdt koboltpigmentet smalt. Det er også stor sannsynlighet for at denne smalten kom fra Blaafarveværket i Modum. Dette uavhengig om det du leser er en kirkebok, skrevet på norskprodusert papir, eller et brev fra Vest- eller Sentral-Europa.
Jeg har selv blitt overasket over hvor ofte jeg oppdaget små, nærmest mikroskopiske, blå prikker på de gamle papirene jeg satt og leste. Til slutt ble jeg mindre interessert i å tyde hva som stod på arket. Jeg ble isteden sittende krumbøyd med lupe og godt lys for å finne de små blå prikkene. Og når du leter etter dem, så vil du finne dem.
Det skal sies at jeg lenge har fundert på hvor viktig papir, tekstil og, ikke minst, stivelsesindustrien var for blåfargeverkene i Europa. I kildene jeg gransket kom det mer og mer frem at det spesielt var papirindustrien som var blåfargeverkenes viktigste kunder, ikke stentøysprodusenter og glassverk. Det kan virke som om smalt var en nødvendighet for fremstillingen av hvitt papir. I det som følger vil jeg argumentere for min påstand.
Papirproduksjonens på 17- og 1800-tallet
Før jeg går inn på papirindustriens andel av Blaafarveværkets produksjon, så skal papirproduksjonen på 17- og 1800-tallet forklares mer inngående. Denne foregikk i såkalte papirmøller. Disse måtte plasseres steder der det fantes rikelig med vann, ettersom produksjonens vannforbruk var høyt og vannhjul drev maskinene.[3] Produksjonen var basert på gjenbruk. Råmaterialet var gamle tekstiler av lin eller bomull. Disse ble samlet inn, sortert etter farge og kvalitet. Deretter ble de lagt i vannbad slik at fillene gjæret.
Etter gjæringen ble massen kuttet opp i en hollender. En hollender var et karr med en innebygget kuttemaskin der den gjærede blandingen ble kuttet opp i småbiter.[4] Den finkuttede blandingen ble så vasket og kloret.
Papirmassen ble deretter undersøkt. Om teksturen var riktig, så ble en klump med masse lagt i en ramme. Rammen hadde messingtråder på langs og på tvers. Arbeideren som opererte rammen ristet denne slik at papirmassen fordelte seg jevnt utover. Rammen ble deretter gitt til en annen arbeider som la arket, som hadde dannet seg i rammen, mellom to stykker filt. En tredje arbeider la arkene i stabler. Når stabelen var stor nok ble den presset slik at all væske ble skviset ut. Til slutt ble arkene skilt fra filtet og hengt til tørk. På denne måten kunne erfarne arbeidere produsere 3500 ark pr. dag.[5]
Slik var prosessen ved de fleste papirmøller i den vestlige verden ved inngangen til 1800-tallet. Industrialiseringen skulle imidlertid for alvor gjøre sitt inntog i papirproduksjonen i første halvdel av århundre.
Den første papirmaskinen, den såkalte Fourdriniermaskinen, ble utviklet i Frankrike og presentert helt på tampen av 1790-tallet. Mannen bak patentet var Nicholas Louis Robert. Dessverre for Robert fikk maskinen en lunken mottakelse i Frankrike. Den vakte mer interesse i England der brødrene Fourdrinier videreutviklet denne mens Robert kun satt igjen med småpenger.[6]
Det ble også utviklet andre papirmaskiner i første halvdel av 1800-tallet. Samtidig ble det utviklet nye metoder for å bedre utnytte filler av bomull. Bomullsfiberne egnet seg ikke like godt til papirproduksjon som de av lin, men ettersom lintøy var dyrere og bomullsproduksjonen var i sterk økning, så ble det viktig å utnytte bomullfillene. En ny rammedesign gjorde det mulig å benytte de dårligere bomullsfibrene.[7] Det ble også utviklet papir der stråfibre erstattet deler av tekstilfibrene fra slutten av 1820-tallet, noe som ytterligere kuttet kostnaddene.[8]
Selvfølgelig ble papir laget av tremasse et stort gjennombrudd i 1867,[9] men det ble fortsatt produsert tekstilpapir helt frem til 1890.[10]
Gjennom 1800-tallet steg produksjonen av papir voldsomt. Alle de teknologiske nyvinningene gjorde dette mulig, men det var den voldsomme økningen i etterspørselen som drev den. I 1800 var det 430 papirmøller i England og Wales.[11] I 1835 hadde antallet økt til 750.[12] Mellom 1833-53 økte den engelske papirproduksjonen med 114 %. Den produserte da gjennomsnittlig 66.000 tonn papir årlig til en verdi av 17,760,000 dollar.[13]
Med utgangspunkt i USA hevder Valente at lesekunnskapens spredning i den generelle befolkning akselererte etterspørselen etter lesemateriale. I første omgang lærebøker i lesning, så aviser og bøker mer generelt.[14] Samtidig trengte den fremvoksende industrien mer papir til sitt byråkrati.
Med alt dette i hode spør du deg kanskje hva alt dette har med den samtidige koboltindustrien å gjøre? Det bringer oss til kunsten å «bluing paper».
Smalt til farging og bleking av papir
Etter bleking ble papirmassen behandlet med blå farge for å gi det ferdige papiret en varig, hvit farge med en vag blåtone.[15] Prosessen ble kalt «bluing paper». Denne blåfargen måtte ikke nødvendigvis være laget av kobolt. Det kunne også brukes prøyssisk blå eller indigo, men ingen av disse gav like godt resultat som smalt.
Som jeg skrev over, er smalt et koboltpigment. Ofte ble det referert til som blåfarge, men ettersom det finnes flere typer blå pigmenter laget av kobolt, så er det viktig å skille disse klarere. Smalt er et pulverisert koboltfarget pottaskeglass. Det skiller seg fra pigmentet «Thenards blått», eller faktisk «koboltblått», et koboltaluminat mer egnet som kunstpigment. Det var smalt som utgjorde hovedproduktet til de fleste blåfargeverk ved inngangen til 1800-tallet.
Smalt kunne benyttes til dekor av keramikk, derav stentøy og porselen. Innen inngangen av 1800-tallet ser det imidlertid ut til at europeiske produsenter i mindre grad benyttet smalt fordi fargen det gav var lys og etterspørselen var lav.[16] Blant keramikkprodusenter ble det foretrukket å bruke halvferdige koboltprodukter, som først ble blå når de smeltet sammen med glasuren under keramikkens brenning. Dette gav en mørkere blåtone, samtidig som de halvferdige produktene kostet mindre og, i Storbritannia, var unnlatt importskatt.
Smalt kunne også benyttes som malerfarge, men den grove teksturen og dets ustabilitet over tid ble fremhevet som problematisk.[17]
Dermed stod tekstil-, papir- og stivelseindustrien igjen. Slik det var henger disse industriene sammen. Jeg har valgt å fokusere på papirindustrien, men ettersom papir ble produsert av tekstiler, og tekstiler igjen ble behandlet med smalt, ofte gjennom bruk av stivelse, så henger de alle sammen.
Smalt ble benyttet til «blåning», eller «bluing», i papirfremstilling allerede så tidlig som 1500-tallet, men det ser ut til å ha blitt mer vanlig på 1700-tallet.[18] Formålet var ikke nødvendigvis å lage blått papir, men snarere å lage et varig hvitt papir. Blå farge motvirker gule og brune misfarger som var vanlig når papir ble fremstilt av gamle tekstiler. Ikke alt papir måtte farges eller blekes, men spesielt skrivepapir var det viktig å gi et godt utseende.
Smalt inngikk som bestanddel i såkalt blå stivelse. Fra det lille som er skrevet, så gikk man ut ifra ca. 2 % smalt i stivelsen for å gi en passe blå tone.[19] Den ferdige stivelsen ble benyttet til klesvask. Spesielt hvite tekstiler ble behandlet med blå stivelse. Stivelsen ble først løst opp i kokende vann. Når det var ferdigkokt, ble plaggene lagt oppi blandingen. Tekstilene ble deretter vridd opp, og rullet eller strøket. Ikke bare ble plaggene stive, men misfarget tøy ble hvit igjen.[20]
Tilbake i papirmøllen ble smalten tilsatt av samme grunn. Tekstilene fikk en varig, hvitfarge, med et hint av blått, ved tilsetning av smalt. For best resultat ble det stilt høye krav til smaltens fargenyanse og, ikke minst, dens kornstørrelse.
the paper-maker should choose the best, which is also the most finely pulverized.[21]
Det var nemlig ikke uproblematisk å bruke smalt i papir. De tunge pigmentpartiklene kunne fordele seg ujevnt i papirarkene. Når papirmassen ble lagt på rammen og ristet, så samlet smalten seg ofte på siden som ble lagt ned.[22] For å unngå dette kunne smalten tilsettes gjennom bruk av blå stivelse.[23] På den andre siden var smalt upåvirket av syrer, derav alun og soda, noe som gjorde den svært holdbar kontra andre pigmenter.[24] Spesielt alun ble tilsatt i papirmassen som en limingrediens og var derfor vanskelig å fjerne.
Det var viktig å bruke nok smalt. For et tilfredsstillende resultat ble det ansett å måtte anvende ca. 1,5-2 kg smalt pr. 50 kg papirmasse.[25] Dette er blandingsforholdet, men det var ikke alt papir som skulle behandles med smalt. Som et eksempel kan vi se at Eiker papirmølle produserte over 1 million ark i 1834, men det kommer tydelig frem at ikke alle deres produkter ble farget med smalt. Smaltforbruket deres dette året var nemlig kun ca. 100 kg.[26] Dessverre har jeg ikke funnet flere eksempler på årsforbruk ved andre papirmøller.
Med dette i tankene, så er det ikke rart at papirindustrien i Europa og hjemme i Norge, ble en svært viktig kunde av Blaafarveværket i Modum.
Blaafarveværkets oppstart
Blaafarveværkets første tiår var turbulente og lite innbringende. Da produksjonen endelig kom i gang rundt midten av 1780-tallet viste det seg vanskelig å få innpass på det europeiske markedet. I 1785 ble det beordret verkets forvalter, Daniel Bidenckap, å sende prøver av hver eneste smalttype som verket produserte til Bourdeaux, Amsterdam, London, Hamburg og København.[27] Målet var å finne kunder.
Dessverre for Blaafarveværket var ekspedisjonen delvis mislykket. De fineste typene smalt ble tilbakesendt fra Frankrike fordi prisene var for lave, mens smalten som ble sendt til Nederland måtte selges med tap fordi tilbakesendelse var for kostbart.[28]
Da sognepresten i Eiker, Hans Strøm, besøkte Blaafarveværket i 1788 mente han at verkets manglende avsetning kom av at de ikke hadde funnet de rette handelskanaler i Europa, samt at handelsfolk i Danmark og Norge ikke visste om at det ble produsert koboltprodukter innenfor den daværende nasjonens grenser. Han skrev at folk ikke forstod seg på at smalt var det samme stoffet som inngikk i blå stivelse, og at de derfor fortsatte å importere samme, bare av dårligere kvalitet, fra Nederland.[29] Dette er interessant fordi det indikerer at det kanskje ikke var en stor forståelse av den utstrakte bruken av smalt i en potensiell kundegruppe. Dette, sammen med de mange oppstartsproblemene lokalt i Modum, noe som kanskje ikke tillot mye promotering, kan være grunnen til at smaltproduksjonen ikke levde opp til forventningene den første tiden. Kan det også hende at verkets ledelse hadde et større fokus på nasjonal porselen- og glassindustri?
Blaafarveværkets ledelse hadde tidlig kontakt med dansk porselensindustri og den norske glassindustrien. Allerede 31. mai 1777 ble det beordret at 100 norske pund, ca. 49,8 kg, koboltslig (pukket, vasket og kalsinert koboltmalm) skulle sendes til porselensfabrikken i København.[30] Slik det var, så gav det ikke store inntekter for verket å selge koboltslig ettersom dette var en mindre prosessert vare.[31] Dessuten er koboltens fargeegenskaper så kraftig at 49,8 kg holdt til dekor av svært mange porselensartikler.
Samme var tilfelle med glassverkene. I 1801 ble det bestilt 200 norske pund (99,6 kg) av norsk glassindustri, men heller ikke glassverkene ønsket smalt. De skulle også kun ha koboltslig. Smalt kunne benyttes til dekormaling på det ferdige glasset, men hvis hele glassmassen skulle farges, så holdt det å blande inn koboltslig i smelteblandingen. Fra bestillinger gjort senere vet vi at for eksempel Gjøvik glassverk kun trengte 24,6kg koboltslig for ett års produksjon.[32] Dette fordi det kun trengs noen få kg koboltoksid for å gi blå farge til 1 tonn med glassmasse.
Slik gjenstår spørsmålet: smalt var Blaafarveværkets hovedsatsning, men det ser ikke ut til å ha vært produktet som ble kjøpt av disse industrigrenene vi ofte har hørt at var verkets hovedkunder. Når oppdaget Blaafarveværket papirindustrien?
Fra de første bestillinger til stor fortjeneste
Da bergassessor (for ikke å si industrispion) Ole Henckel hadde utspionert de hessiske blåfargeverkene i 1781 reiste han til Nederland for å finne ut hvem som kjøpte varene deres. Nederlenderne hadde spesialisert seg på å videreselge hessisk, bøhmisk og sachsisk koboltprodukter til europeiske kunder, og var på 1780-tallet et av de viktigste landene i kobolthandelen.
Henckel fikk ikke vite mye, men på spørsmålet om hva nederlenderne selv brukte smalt til, så fikk han vite følgende:
meget deraf brugtes til Blegerierne, en stor Deel til Vaskning, og dernæst en Mængde deraf ved de mange i Holland værende Papir-Møllerne[33]
Slik må Blaafarveværkets ledelse ha vært oppmerksom på de økonomiske mulighetene som lå i disse industrigrener. Dette var nok også en av grunnene til at Blaafarveværkets ledelse valgte ut Amsterdam som eksportsted.
Allikevel var det først i 1790 at det finnes en konkret bestilling fra en dansk-norsk papirmølle.[34] Det var Jerusalem papirmølle i Christiania som gjorde bestilling på 49,8kg smalt. Mengden var beskjeden, men det var en begynnelse. Dessuten var dette ferdig smalt, noe som ble solgt til en høyere pris.[35]
I 1795 finner vi et eksempel på en mer typisk bestilling. Da kjøpte «kjøbmand Ris» ca. 6 tonn smalt til «sine Papir Fabriker».[36] Dette gav en inntekt av 128 riksdaler, altså 42.108kr i dagens valuta.[37]
Om vi nå spoler frem til Blaafarveværkets glansperiode, på 1830-tallet, så kan vi gjøre en delvis beregning på hvor stor andel av verkets smaltprodukter som ble solgt til britiske papir-, tekstil- og stivelsesprodusenter. Verkets største kunde var det britiske handelshuset Smith, Goodhall & Reeves. Disse drev ikke selv produksjon, men solgte koboltvarene videre. For hele året 1837 ble det, foruten 1 eneste pund smalt av typen «skrivesand», kun solgt smalt av typen «eschel».[38] Denne typen smalt ble markert med en bokstavkode avsluttet med E og var av en spesielt finpulverisert variant. Den finpulveriserte teksturen egnet seg spesielt godt til bleking og farging av tekstil, stivelse og papir. Dermed kan vi anta at hovedandelen av hele 1837s salg gikk til disse industrier.
For å underbygge dette ytterligere har jeg tatt for meg et utvalg av Smith, Goodhall & Reeves kunder. Som et eksempel finner vi firmaet Venables, Wilson & Tyler som kjøper to tønner smalt i februar 1837. Den ene av typen 3FE og den andre av typen 4FE.[39] Dette firmaet solgte kontorrekvisiter og produserte papir.[40] Et annet firma som ofte dukker opp er J. B. Hunt, Fourdrinier and Co. (sannsynligvis i slekt med brødrene som var med å utvikle papirmaskinen med samme navn). Dette firmaet drev et trykkeri, bokbinding og salg av kontorrekvisitter.[41]
Det skal imidlertid sies at det også finnes andre produsenter som kjøper disse fargen. Firmaet Lewis Berger & Son kjøpte i juli samme år en del smalt av typen eschel, men dette firmaet er opplyst å være pigmentprodusenter.[42] Dermed kan vi ikke si med sikkerhet at all smalt av typen eschel solgt av Smith, Goodhall & Reeves gikk til papir, tekstil og stivelse. Noe av denne smalten ble også brukt for andre formål, men sannsynligvis ikke i like store mengder.
En hendelse som også viser hvor viktig kunder produsentene av stivelse, tekstil og papir var for koboltindustrien er følgende av introduksjonen av et nytt, blått pigment.
Folk vil ikke ha noe annet enn ultramarinblått
I 1828 ble syntetisk ultramarint presentert for offentligheten for første gang. Denne ble fremstilt ved å varme opp kull, svovel, kaolin, kvarts og soda.[43] Resultatet ble en dyp blåfarge med langt bedre dekkevne enn smalt.
De første årene etter offentliggjøringen førte ikke til noen voldsom endring i etterspørselen etter smalt, men i 1832 ble det publisert en beskrivelse av hvordan franske papirprodusenter hadde begynt utprøvning av syntetisk ultramarint i sin papirproduksjon.[44] Ultramarint viste seg langt mer effektivt enn smalt. De franske produsentene fant ut at de kunne farge samme mengde papirmasse med 1 pund ultramarint der de tidligere hadde trengt 10 pund smalt.[45]
De skulle senere vise seg at ultramarint hadde en stor svakhet. Pigmentet ble ødelagt av alun, mens smalt forble upåvirket av samme.[46] Denne svakheten ble utbedret ved endringer i produksjonen, spesielt endringer i tørkeprosessen gjorde at ultramarinen ble mindre preget av alun.[47] Slik begynte ultramarint å kapre en stadig større andel av papir-, tekstil- og stivelsesmarkedet ut over de påfølgende tiår. Samtidig fortsatte samme produsenter å benytte smalt, men i langt mindre målestokk enn tidligere. Følgende for den europeiske koboltindustrien var brutal.
I de første årene av 1850-tallet forstod en sachsisk gruvestiger, Johan Maximillian Graff, alvoret da han deltok på en befaring av et lager med kobolt- og vismutmalm. Inspektøren som ledet befaringen så på malmlageret og sa:
Kjære stiger Graff, hadde det bare vært sølv! Det er slutt med kobolt, folk vil ikke ha annet enn ultramarinblått.[48]
Til en viss grad hadde forvalteren rett. Selv om smalt fortsatt ble benyttet i papirindustrien, så sank etterspørslene betraktelig. Faktisk er uttalelsen til den sachsiske forvalteren svært beskrivende for situasjonen. Ultramarint konkurrerte ikke med koboltprodukter i glass- og keramisk industri. Syntetisk ultramarint tålte ikke høy temperatur og egnet seg ikke verken til å farge glass eller keramikkdekor. Sitatet knytter seg fullt og helt til tap av de markedene der smalt konkurrerte med ultramarint, altså tekstil-, tekstil- og stivelsesindustrien. Som jeg skrev over var smalt, ikke koboltkonsentrat eller koboltoksid, hovedproduktene til blåfargeverkene. Da etterspørselen etter smalt sank, så var ikke lenger koboltindustrien, slik den til da hadde fungert, levedyktig lenger.
Blaafarveværket i Modum merket også dette. Verket ble overlevert til skifteretten 13. januar 1849 av disse grunner. Sommeren før hadde verkets eiere foretatt masseoppsigelser for å prøve å redde bedriften uten hell. Sammen med Blaafarveværket gikk også den lokale utfordreren, Snarum Koboltverk, konkurs. I motsetning til Blaafarveværket ble ikke driften på Snarum videreført. Den sosiale nøden til familiene på og rundt verket var dyp. Lignende nød var det også blant arbeiderne i Sachsen.[49]
Det må understrekes at de ikke bare var syntetisk ultramarint som hadde skylden for koboltindustriens ulykke. Det var også andre faktorer som innvirket. Britiske smaltprodusenter hadde startet storstilt produksjon på 1830-tallet. Disse hadde ikke egne koboltkilder, men bela seg på avgiftsfri import av ubehandlet koboltmalm og konsentrat fra eksisterende blåfargeverk på kontinentet. I 1832 ble det innført importtoll på smalt i Storbritannia, noe som fikk store følger for blåfargeverkene ellers i Europa, ettersom Storbritannia inntil da hadde vært største importør.[50] De britiske smaltprodusentene kunne også eksportere sin smalt tollfritt til de fleste land, mens Blaafarveværket måtte betale utførselstoll til den norske stat.[51]
Den tradisjonelle blåfargeindustrien var arbeidskrevende og kostbar, men avsetningen hadde tidvis været svært god. Da Blaafarveværket forstod at konkurransen fra ultramarint gradvis ville fortrenge smalt, så ville omleggingen bli dramatisk med tanke på teknologi og sysselsettingen. Det å fremstille smalt krevde «3 gange saa mange Arbeidere» som det å fremstille koboltoksider og koboltkonsentrat.[52] Dette betydde at koboltverkene som steg opp av asken fra de gamle blåfargeverkene ville bli en ganske annen industri, både mindre i form av arbeidsstokk og mindre i form av det markedet det siktet seg inn mot.
Blåfargeverkenes gullalder var med dette for alltid over.
Konklusjon:
Formålet med denne artikkelen er ikke å konkludere, men snarere å legge frem en hypotese. Hypotesen er at papir-, tekstil- og stivelseindustrien var det viktigste kundegrunnlaget til Europas blåfargeverkenes hovedprodukt smalt.
Først vil jeg fremheve at dette er en hypotese. Det gjenstår mye forskning for å kunne konkludere. Kildene som er undersøkt her er kun et fåtall av de som kan undersøkes. Det vil være helt nødvendig for å komme nærmere et fullstendig svar. En
Av de mest nødvendige ting som bør undersøkes er i hvilken grad eschel-smalt ble benyttet til andre formål en farging og bleking. Som et av funnene i artikkelen viser, så kunne eschel også benyttes til pigmentproduksjon. Dermed kan potensielt en større del av verkets eschelproduksjon ha gått til andre formål en bleking og farging av tekstil og papir.
Når det er sagt, så oppgir kildene at spesielt papirindustrien benyttet store mengder smalt. Mer enn de fleste andre industrigrener, derav keramikk og glass for det meste benyttet langt mindre og langt billigere koboltprodukter i sin produksjon. Dermed mener jeg at de fleste funnene i denne artikkelen styrker min hypotese.
Figur 1 Eksempel på smaltfarget klutepapir, ukjent produsent (foto av Lasse H. Bjørnland)
Figur 2 eksempel på klutepapir farget med syntetisk ultramarint, ukjent produsent (foto av Lasse H. Bjørnland)
[1] Wikipedia: «Cobalt glass»
Lenke: https://en.wikipedia.org/wiki/Cobalt_glass (Lest 07.08.2024)
[2] Store norske leksikon (2005-2007): Modum Blaafarveværk i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 7. august 2024 fra https://snl.no/Modum_Blaafarvev%C3%A6rk
[3] Christiansen, Dan Ch. (1996) Det moderne projekt (Gyldendal: Viborg) s. 545
[4] Ibid.
[5] Neumann, Sonja. (2023). Mechanising Handmade Paper: Traditional and Modern Paper Production in 19th-Century Europe. s. 92
Lenke: https://www.researchgate.net/publication/370087063_Mechanising_Handmade_Paper_Traditional_and_Modern_Paper_Production_in_19th-Century_Europe (08.08.2024)
[6] Christiansen, op.cit. s. 456-8
[7] AJ Valente, «Changes in Print Paper During the 19th Century» (2010). Proceedings of the Charleston
Library Conference. s. 210
Lenke: http://dx.doi.org/10.5703/1288284314836
[8] Ibid.
[9] AJ, Valente, op.cit. s. 213
[10] Ibid.
[11] www.baph.org.uk: «History of paper making in the UK»
Lenke: https://baph.org.uk/resources/paper-history/history-of-papermaking-in-the-uk/ (08.08.2024)
[12] Munsell, J. (1864) A Chronology of paper and paper-making. Tredje utgave. s. 78
Lenke: https://www.google.no/books/edition/A_Chronology_of_Paper_and_Papermaking/ltoEAAAAYAAJ?hl=no&gbpv=1&dq=%22production+of+paper%22&pg=PA105&printsec=frontcover (08.08.2024)
[13] Ibid. s. 98
[14] AJ, Valente, op.cit. s. 213
[15] Proteaux, A. (1866) Practical guide for the manufacture of paper and boards. Oversatt av Horatio Paine. s. 85
Lenke: https://www.google.no/books/edition/Practical_Guide_for_the_Manufacture_of_P/C89eAAAAcAAJ?hl=no&gbpv=1&dq=%22production+of+paper%22&pg=PA268&printsec=frontcover (08.08.2024)
[16] Modums Blaafarveværk, RA/PA-0157/G/Gb/L0102/0001: — / Innkomne brev M – W, 1828-1829, 276.
Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/db20120823660862 (08.08.2024)
[17] Payne, John. (1820) The art of painting in miniature on ivory. Åttende utgave. s. 3
Lenke: https://www.google.no/books/edition/The_Art_of_Painting_in_Miniature_on_Ivor/KtMm-LoUnuUC?hl=no&gbpv=1&dq=smalts+in+paint&pg=PA3&printsec=frontcover (08.08.2024)
[18] Brückle, Irene. (1993). The historical manufacture of blue-coloured paper. The Paper Conservator. 17. 20-31.
Lenke: https://www.researchgate.net/publication/271942544_The_historical_manufacture_of_blue-coloured_paper (13.08.2024)
[19] Graham, James (1810) «On the making of starch». The philosopichal magazine. Vol. XXIX. s. 168
Lenke: https://www.google.no/books/edition/Philosophical_Magazine/FB5RAAAAYAAJ?hl=no&gbpv=1&dq=smalts+in+starch&pg=PA168&printsec=frontcover (08.08.2024)
[20] Se for eksempel: https://www.sewhistorically.com/how-to-starch-a-victorian-cotton-petticoat/ (08.08.2024)
[21] Proteaux, op.cit. s. 87
[22] Ibid.
[23] Proteaux, op.cit.
[24] Herring, R. (1863) Paper & paper making, ancient & modern. (London: Longman, Green, Longman, Roberts & Green) s. 81
Lenke: https://www.google.no/books/edition/Paper_Paper_Making/O-8-AAAAcAAJ?hl=no&gbpv=1&dq=smalts+paper&pg=PA81&printsec=frontcover (09.08.2024)
[25] Encyclopedia Britannica (1842) «Paper». s. 18
Lenke: https://www.google.no/books/edition/The_Encyclopaedia_Britannica_Or_Dictiona/ZVpBAAAAcAAJ?hl=no&gbpv=1&dq=paper+smalts+pr&pg=PA18&printsec=frontcover (08.08.2024)
[26] Beretninger om Den oeconomiske Tilstand m.m. i Norge ved Udgangen af Aaret 1836 (1836) s. 71
Lenke: https://www.ssb.no/a/histstat/nos/st_23b_1835.pdf (13.08.2024)
[27] Rentekammeret, Renteskriverkontorene, AV/RA-EA-3115/O/Om/Oma/L0003: Kopibok B, 1785-1789, s. 76-77
Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/db60196211000063
[28] Rentekammeret, Renteskriverkontorene, AV/RA-EA-3115/O/Om/Oma/L0003: Kopibok B, 1785-1789, s. 214-215
Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/db60196211000132 og
Rentekammeret, Renteskriverkontorene, AV/RA-EA-3115/O/Om/Oma/L0003: Kopibok B, 1785-1789, s. 222-223
Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/db60196211000136
[29] Strøm, Hans. (1788) «Physisk-Oeconomisk Beskrivelse over Eger-Præstegiæld i Aggershuus-Stift i Norge; tilligemed et geographisk Kort over samme». Samleren. Nr. 76s. 385
Lenke: https://books.google.no/books?id=PaESAAAAYAAJ&pg=PA337&hl=no&source=gbs_toc_r&cad=3#v=onepage&q&f=false (08.08.2024)
[30] Rentekammeret, Renteskriverkontorene, AV/RA-EA-3115/O/Om/Oma/L0001: Kopibok, 1776-1782, s. 6-7
Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/db60196213000008
[31] Rentekammeret, Renteskriverkontorene, AV/RA-EA-3115/O/Om/Oma/L0001: Kopibok, 1776-1782, s. 224-225
Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/db60196213000117
[32] Modums Blaafarveværk, RA/PA-0157/G/Gb/L0121/0001: — / Innkomne brev A – R, 1838-1839, s. 476
Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/db20120824640994
[33] Modums Blaafarveværk, RA/PA-0157/F/Fb/L0038/0001: — / Innberetning fra O. Henckel for september samt november kvartal 1782, 1783. s. 182 § 191. Transkribert utgave fra Blaafarveværkets arkiv og bibliotek.
[34] Rentekammeret, Renteskriverkontorene, AV/RA-EA-3115/O/Om/Oma/L0004: Kopibok C, 1789-1806, s. 56-57
Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/db60207254000031
[35] Ibid.
[36] Rentekammeret, Renteskriverkontorene, AV/RA-EA-3115/O/Om/Oma/L0004: Kopibok C, 1789-1806, s. 226-227
Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/db60207254000118
[37] https://www.norges-bank.no/tema/Statistikk/Priskalkulator/ (09.08.2024)
[38] Smith, Goodhall & Reeves, RA/PA-0586/R/L0003: Dagbok (Daybook) C, 1835-1838, s. 269-370
[39] Smith, Goodhall & Reeves, RA/PA-0586/R/L0003: Dagbok (Daybook) C, 1835-1838
Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/db60133570000141
[40] Montgomery Martin, R. (1843) The British Colonies (London. John Tallis & Co) s. 12
Lenke: https://www.google.no/books/edition/The_British_Colonies/attQAAAAcAAJ?hl=no&gbpv=1&dq=Vanables+Wilson+%26+Tyler&pg=PA166&printsec=frontcover (09.08.2024)
[41] The Publishers Circular (1852) s. 291
Lenke: https://www.google.no/books/edition/The_Publishers_Circular_and_General_Reco/4l8SAAAAIAAJ?hl=no&gbpv=1&dq=J.+B.+Hunt,+Fourdrinier+and+Co.&pg=PA291&printsec=frontcover (09.08.2024)
[42] Smith, Goodhall & Reeves, RA/PA-0586/R/L0003: Dagbok (Daybook) C, 1835-1838
Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/db60133570000161
[43] Store norske leksikon (2005-2007): ultramarin i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 9. august 2024 fra https://snl.no/ultramarin
[44] The repertory of patent inventions: and other discoveries and improvements in arts, manufactures and agriculture (1832) Vol. XIII. s. 34
Lenke: https://www.google.no/books/edition/The_Repertory_of_patent_inventions_forme/2lYEAAAAQAAJ?hl=no&gbpv=1&dq=%22ultramarine%22&pg=PA34&printsec=frontcover (09.08.2024)
[45] Ibid.
[46] Herring, R. (1863) Paper & paper making, ancient & modern. (London: Longman, Green, Longman, Roberts & Green) s. 81
Lenke: https://www.google.no/books/edition/Paper_Paper_Making/O-8-AAAAcAAJ?hl=no&gbpv=1&dq=smalts+paper&pg=PA81&printsec=frontcover (09.08.2024)
[47] Hunt, Robert. (1860) Ures Dictionary of arts, manufacture, and mines. (London: Longman, Green, Longman and Roberts) s. 390-391
Lenke: https://www.google.no/books/edition/Ure_s_Dictionary_of_Arts_Manufactures_an/z0wr9R4OgqsC?hl=no&gbpv=1&dq=artificial+ultramarine+bleached+by+alum&pg=PA390&printsec=frontcover (12.08.2024)
[48] Graff, J.M. (1978) «Erindringer fra 1856 av Johan Maximillian Graff, bergforvalter ved Modum Blaafarveværk. Oversatt av Else zur Løwen». Drammens Museum Årbok, 1976-77. s. 59
[49] Ibid.
[50] Letter of the Secretary of State, transmitting a report on the Commercial Relations of the United States with Foreign Nations for the year ended September 30, 1864, 1865, 398
[51] Stortingsforhandlinger. 1845, Vol. 11 Nr. 4. (1845) p.63-65.
Lenke: https://www.nb.no/items/0589c2ba4ebc1efcb7dda56608dbcd99?page=263&searchText=kobolt (09.08.2024)
[52] Stortingsforhandlinger. 1845, Vol. 11 Nr. 4. (1845) p.63-65.
Lenke: https://www.nb.no/items/0589c2ba4ebc1efcb7dda56608dbcd99?page=263&searchText=kobolt (13.08.2024)