Livet i sakkerhuset
Sakkerhusene ved norske gruver – Minnesmerker over en svunnen tid
I etterkant av Blaafarveværkets årlige folketelling, i januar 1847, rapporterte bergmester Amund Lammers at det var mange gruvearbeidere som hadde opphold i sakkerhusene på Koboltgruvene.[1] Sakkerhusene, eller «Zechenhuus», fungerte som overnattingsbrakker for de som hadde lang vei til jobb. Noen av husene står på Koboltgruvene enda, om enn som rekonstruksjoner.
Som de fleste andre navn ved norske bergverk, så har navnet sakkerhus tysk opphav. Ordet «sakker» er en fornorskning av det tyske ordet «zeche», som betyr gruve.[2] At navnet er relativt generelt, altså gruvehus, viser til at sakkerhusene opprinnelig ikke ble benyttet som overnattingsbrakker. De ble først brukt som forsamlingshus, stigerkontor, lager og til oppbevaring.[3] Som vi skal se endret bruken seg over tid.
Slike bygninger var vanlige ved de fleste gruveanlegg i Norge. På Kongsberg var det sakkerhus allerede i 1648.[4] Generelle våningshus til opphold, oppbevaring og kontor var viktig å få på plass. Mesteparten av malmfunn ble gjort langt fra by, bygder, veier og gårder. Ettersom det krevde mye arbeidskraft for å drive gruvene måtte eierne bygge opp en sivil infrastruktur rundt malmfunnet. En del av denne infrastrukturen var de dessuten lovpålagt å tilby. Disse fremvoksende gruvesamfunnene bestod som regel av landsbyer av arbeiderboliger, grunnskole, helsestell, veinett, vanntilgang osv. Men disse landsbyene hadde begrenset plass. Det var stort sett uunngåelig at det måtte flere arbeidere til enn det var ledig husrom. Dessuten var det ofte ikke fysisk mulig å anlegge landsbyene på selve gruvefeltet. De ble anlagt på en passende plass så nær gruvene som mulig. Dermed var det stort sett alltid et stykke å gå til jobb uansett om man bodde på verkets eiendom.
Slik ble det at mange menn trasket flere kilometer gjennom skog og mark for å komme seg til de mange gruveanlegg i den norske utmarka. Mulighet for jobb med forholdsvis gode arbeidsforhold og lønn, uten noen større kompetansekrav, gjorde sitt til at mange fattige sjeler var villige til å pendle langt.
Om veien var lang og kronglete, så var det heller ikke nødvendigvis praktisk å reise hjem etter endt arbeidsdag. Skiftet kunne vare opptil 12 timer og arbeidsdagen startet derfor tidlig. Det var nok flere som kun ville rekke å snu i døra før de måtte tilbake igjen. Dessuten så verkseierne at det var lite effektiv bruk av tid og krefter at arbeiderne måtte gå flere kilometer før arbeidet startet.
De i dag som kjenner navnet sakkerhus forbinder det med overnattingsbrakker, men som beskrevet over, så var det ikke overnatting som var opphav til husene. Et godt eksempel er Kongsberg. Det er beregnet at da Sølvverket var på sitt største i 1770-årene stod det rundt 100 sakkerhus på sølvgruvene.[5] Det virker ikke som om disse primært ble benyttet til overnatting, men Bjørn Ivar Berg spekulerer på om sakkerhusene på gruvefeltet Vinoren kan ha hatt denne funksjonen, uten at det kan konkluderes sikkert.[6]
Det var først ved gjenopptagelsen av Kongsberg Sølvverk at det ble bestemt at sakkerhusene skulle benyttes som overnattingsbrakker. Dette for at arbeiderne skulle spare tid og krefter på å slippe å gå den lange veien til og fra gruvefeltet hver dag. Slik forble det helt frem til inntoget til 1900-tallet. Da ble sykkelen mer vanlig i det norske samfunnet, noe som kuttet ned på reisetiden.[7] Sakkerhusene, de som ble stående igjen, ble sakte, men sikkert utdaterte minnesmerker over en svunnen tid.
Det vil kanskje ikke komme som noen overraskelse at sakkerhusene ved norske gruver hadde rykte på seg å være møkkete arnesteder for lus og veggdyr. Et sted der banneordene ljomet mellom tømmerveggene mens kortspillet gikk og brennevinet fløt. For ikke å snakke om et sted der det luktet sure sokker og vond kroppslukt. 1800-tallets mennesker ville nok ha ansett mennesker i 2020-tallet som overdrevent renslige, men det kan være at gruvearbeiderne virket spesielt urenslige ettersom de slet i søle og skitt hele uken, langt fra sine hjem.
Dette er selvfølgelig en blanding av stereotypier, antagelser og anekdoter, men det finnes også en del kilder som beskriver tvilsomme forhold i de mange sakkerhus i Norge, også de på Koboltgruvene. De skal vi se på i denne artikkelen. Vi skal også sammenligne Blaafarveværkets sakkerhus, og livet i dem, med sakkerhusene ved Sølvverket og Snarum Koboltverk.
Ualminnelig store jernovner – Bygningenes konstruksjon og inventar
Først skal vi se på selve sakkerhuskonstruksjonen. Den var nemlig ikke helt lik ved de forskjellige bergverkene. Det som var likt både ved Snarum Koboltverk, Kongsberg Sølvverk og Blaafarveværket var at deres sakkerhus var laftede. Dette var stort sett gjengs for de fleste gruvebygninger, foruten kullhus og krutthus, der kullhus stort sett bare var enkle bindingsverk, mens krutthusene var murt opp.
Taktekke var forskjellig. Blaafarveværket og Kongsberg hadde sakkerhus tekket med takstein, mens Snarum koboltverk utelukkende benyttet tretak.[8] Dette gir mening ettersom Blaafarveværket og Sølvverket var godt etablerte bedrifter som, tidvis, tjente gode penger. Begge hadde også vært statlige bedrifter, noe som gav gode tilskudd i oppstartsfasen. Snarum Koboltverk var et privat foretak fra start som ble bygget opp under, tidvis, vanskelige forhold. Slik kan det være takene måtte bygges på billigst mulig måte.
Størrelsen på sakkerhusene varierte. Det største sakkerhuset på Snarum Koboltverks hovedgruve, Svartfjell, hadde en grunnflate på 146,97 m2.[9] I tillegg hadde nevnte sakkerhus 2 jernovner, 4 dører og 12 fag vinduer. Det var inndelt i tre værelser og hadde en skorstein fra grunnen og to fra loftet. Huset var ikke ansett å ha stor verdi. Det var taksert til ringe 15 spesidaler, men dette var vel og merke rundt sju år etter at verket var konkurs.[10] Sammenlagt hadde Snarum Koboltverk 4 sakkerhus til sine arbeidere.[11] I 1846 hadde verket 225 ansatte, derav 183 arbeidet ved gruvene.[12] Det var få arbeiderboliger på Snarum, noe som kan indikere et større behov for flere sakkerhus selv om arbeidsstokken ikke var stor.
På Sølvverket var det 3 sakkerhus i bruk i 1843. Verket hadde ca. 300 ansatte.[13] I tillegg hevdet verkets ledelse at flere, mindre stuer også fungerte som nattelosji for smedene og stollhauerne.[14] Det har ikke vært mulig å finne grunnflaten på disse, men et senere sakkerhus fra 1851, hadde en bruttoflate på 417 m2.[15] Det ble imidlertid bygget etter at verket ble kritisert for størrelsen på sakkerhusene, dermed er den ikke representativ for 1840-tallet.
På Blaafarveværket var det i 1846 fem sakkerhus i bruk.[16] Det største av disse, sakkerhuset på Mellomgruvene, hadde et flateinnhold på 194,88 m2. Dette bygget hadde 7 værelser, med 2 piper og 5 jernovner (derav 1 ble beskrevet som ualminnelig stor). Det var 20 fag vinduer, 10 dører, trapp og gang som forbandt først og andre etasje. Den var verdsatt til 800 spesidaler.[17] Blaafarveværket hadde på denne tiden 738 ansatte, derav 124 bodde utenfor Modum.[18] Denne oversikten gir nok allikevel ikke et fullstendig bilde på situasjonen på Koboltgruvene. Bergmester Amund Lammers hevdet at
Nogle Personer som opholde Sig i Zechenhusene næsten hele Aaret igjennom ere regnede til Skuterud.[19]
Bergmester Amund Lammers
Slik var det nok flere som ikke bodde i Modum som ble regnet som moinger i verkets telling.
Av dette kan vi se at det største antallet sakkerhus, samt det største enkeltstående sakkerhuset målt i flateinnhold (på 1840-tallet), stod på Koboltgruvene. Det vi også kan lese av disse funnene er at det var trangest om plassen på Koboltgruvene, mens arbeiderne på Snarum Koboltverk hadde det mest romslig.
I Lammers sitat kommer det frem et viktig punkt. At en del gruvearbeidere oppholdt seg i sakkerhusene nesten hele året. De var altså å regne som fastboende i et hus som kun var innredet for å huse pendlere gjennom uken. Dette leder oss inn på neste punkt: hvordan var dagliglivet i sakkerhuset?
Muggen melk, dårlig luft og veggdyr – Dagliglivet i sakkerhusene på Sølvverket
Det var på Kongsberg at sakkerhusenes bruk til overnatting ble institusjonalisert. Da driften ble tatt opp igjen for statens regning, i 1816, ble det bestemt at arbeiderne skulle sove ved gruvene og «føre deres egen Huusholdning de 5 første Dage om Ugen».[20] Slik skulle arbeiderne spare krefter på dagpendling, men viktigere var det at arbeidstiden kunne utvides fra 4 til 9 timer.[21] Det ble videre bestemt at det skulle bygges nye sakkerhus til dette formålet.
Ettersom Kongsberg Sølvverk var en statlig bedrift, så er det ikke overaskende at det var der offentlighetens interesse, i den grad den var svært opptatt av gruvedrift, rettet seg. I 1846 ble det trykket et anonymt innlegg i Morgenbladet som tok for arbeidsforholdene til sølvverkets gruvearbeidere, da spesifikt de som overnattet i sakkerhusene. Renholdet var, ifølge innlegget, særs kritikkverdig:
Hvad Reenholdelsen af Zechenhusene angaar, er denne saagodsom aldeles upaaagtet, da Gulvene vaskes blot een Gang i Aarets Løb […] Da der saaledes maa samle sig en stor Mængde Ureenlighed og Smuds i Arbeiderens Senge, paa Tag og Vægge, er det ikke at undres over, at der her myldrer af en Mængde Utøi.[22]
Anonymt innlegg i morgenbladet, 1846
Sølvverkets direksjon påstod derimot at sakkerhusene ikke utmerket seg negativt kontra andre hus i så måte. De hevdet at lopper og veggdyr «ofte nok vide at finde Veien endog til komfortable huse».[23]
Det ble også trukket frem at det var for liten plass i sakkerhusene. Arbeiderne oppbevarte sine eiendeler i kister på gulvet, noe som tok opp mye plass på gulvet. Derfor sov arbeiderne i liggebenker av tre som var hengt opp under taket. Å sove oppunder taket ble varmt fordi det ble fyret hardt i jernovnen, samtidig som mange mennesker på ett sted «fordervet» inneklimaet.[24] Mange av arbeiderne måtte opp i løpet av natten for så å legge seg på kisten istedenfor.
Selve natteleie var heller ikke mye å skryte av. Da arbeideren kom til trebenken var han ofte så utmattet at han kun tok av seg sko og kittel, la trøyen under hodet, for så å «legge sig til hvile paa det haarde Træ».[25] Det harde leie hadde dog sin grunn. Sølvverkets direksjon hevdet at dyner og madrasser ikke var mulig i sakkerhusene. Dette fordi det ville vært urimelig å kreve at arbeiderne skulle gjøre «behørig Toillete» før de gikk til sengs. Sengestedet ville, hevdet direksjonen, «snart […] være saaledes tilsnavsede, at endog den mindst Kræsne turde foretrække at ligge paa den». Dessuten ville det koste alt for mye å holde i stand og vaske sengesteder til så mange.[26]
Gruvearbeidernes måltid bestod primært av byggmelsgrøt, melk, kaffe, brød, poteter, kjøtt eller sild. Dette høres kanskje ikke så ille ut, men melken ble ofte fordervet etter å ha tilbragt en uke i sakkerhuset.[27]
Kortspill, bannskap og husker – Livet i sakkerhusene på Blaafarveværket
Blaafarveværkets første sakkerhus ble oppført allerede i 1775.[28] Ett år før verket ble stiftet. Sannsynligvis ble ikke dette brukt til overnatting for pendlere, men det er kjent at en familie hadde permanent opphold i «Zakenhuuset ved de Nordre Scherper» i 1791.[29] Dessuten er det mulig Ole Witloch, mannen som først oppdaget kobolten på Skuterud, kan ha oppholdt seg i sakkerhuset vinteren 1775. Han fikk i februar det året innvilget lønn i vinterhalvåret for å holde oppsyn med skjerpene og bygningene.[30] Ettersom det kun var sakkerhuset som var egnet til beboelse på den tiden, så er det mulig at han bodde der deler av vinterhalvåret. Når det er sagt, så er det uvisst hvor Witloch oppholdt seg før han fikk innvilget opphold på Skuterudflaten.
Blaafarveværkets første sakkerhus var ganske ulik de mer tradisjonelle sakkerhusene som ble oppført senere på Koboltgruvene. Bygningen var noe mindre. Da huset ble omtalt i 1847 var grunnflaten kun 65,25 m2.[31] Da dette sakkerhuset stod ferdig i 1775 var det kun innredet som sakkerhus, eller «samlings Huus til Berg Arbeyderne», i deler av bygningen.[32] Det var ikke innredet med de over nevnte «huskene», men kun et stort bord og to benker. Ellers var det låsbare skap og vekter som ble oppbevart i bygningen.[33] Innen 1784 var det oppført et tilsvarende sakkerhus ved Korsåsen på sørgruvene. Dette var likt i utforming og bruk.[34]
Noen av arbeiderne kan ha hatt periodisk opphold i sakkerhusene frem til arbeiderlandsbyen Skuteruflaten ble ferdigstilt tidlig i 1780-årene. En kilde som indikerer dette, er Blaafarveværkets sessionsprotokoll. I 1779-1780 tok verkets ledelse en rekke grep for å hindre drikking blant gruvearbeiderne. Blant annet ble en plakat slått opp på sakkerhuset sommeren 1779 der det stod at arbeiderne ville bli bøtelagte om de ble sett på gruveområdet i beruset tilstand. Boten ble doblet om dette skjedde i helgene eller på helligdager.[35] Arbeiderne hadde fri på søndager, samt helligdager, noe som tyder på at disse muligens bodde på gruveområdet. Dette er selvfølgelig kun en antagelse.
Det forblir uvisst når Blaafarveværket innførte sakkerhusene som overnattingsbrakker. Sannsynligvis skjedde dette på 1820-tallet, da Blaafarveværket var i sterk ekspansjon. Blant annet ble det oppført et nytt sakkerhus på sørgruvene høsten 1826.[36]
Sakkerhusene som ble oppført fra 1820-tallet var annerledes enn de tidligere. De var større, og innredningen var endret. Ut med bord og benker, og inn med større rom, større ildsteder og de berømte huskene.
Arbeiderne på Blaafarveværket hadde, i likhet med gruvearbeiderne på sølvverket, kister som de kunne oppbevare eiendelene sine i sakkerhuset.[37] De sov på de samme trebenken, altså huskene, som hang oppetter taket. I 1963 ble Thea Halvorsen (1879-1975) fra Skuterudhøyden spurt om sakkerhuset. Hun fortalte at
Der var en stor ovn, og karene lå i huskene som hang i tau i taket, med klærne på og et tverrtre til pute. «Dom brukte hvite skjorter, som blei skitne og svarte».[38]
Thea halvorsen, 1963
Det samme problemet som på Kongsberg altså. Arbeiderne, hevdet et annet tidsvitne, sov med klærne på, med jakka under hode, på de harde trehuskene.[39]
At trehuskene var harde, samt ikke de enkleste å manøvrere seg ut av om morgenen, kommer også frem av kildene. I 1834 var ulykken ute:
Igaar faldt Ole H. Comperud i det Øieblik, han vilde staae op om Morgenen, paa en skarp Kant i Zechenhuset og beskadigede sig saa betydeligen indvendig (formodentl. ved at brække nogle Ribben) at han maatte kjöres til Lægen.[40]
Da verkets drift var på sitt største kommer det frem av kildene at det både var mangel på husrom og disiplin på Koboltgruvene. Natten til 25. april 1843 ble to arbeideres nistepakker stjålet. De to, den ene hjemmehørende på Toten, den andre i Valdres, losjerte i scheidehuset på Sørgruvene.[41] Scheidehuset var ikke innredet til overnatting, men var arbeidshus for malmsortering. Dette indikerer at det ikke var nok sakkerhus på Koboltgruvene til å huse alle de tilreisende. Det står videre at de hadde et sengested hver, men det er ikke beskrevet i noen detalj. De kunne ikke låse inn sine eiendeler, noe som tyder på at de ikke hadde oppbevaringssted i bygningen. Arbeiderne opplyste at de ikke var alene i scheidehuset, men at «mange andre Arbeidere laae» der om natten.[42]
De to kom som sagt fra Toten og Valdres, noe som tyder på at de ikke reiste hjem i helgene. Sannsynligvis var disse en av de mange bergmester Lammers hevdet ble oppført som beboere på Skuterud, men som i realiteten var hjemmehørende andre steder.
Nistematen som ble stjålet bestod av ovnsbrød, flatbrød, smør, ost og flesk.[43] Dette tyder på et relativt godt kosthold. Fra andre kilder nevnes også surmelk, kaffe og grøt som vanlig mat og drikke i sakkerhuset.[44]
Det hendte nok også at en tredje «tørstedrikk» ble benyttet, brennevin. Denne i kombinasjon med andre, usømmelige aktiviteter, ble gjenstand for følgende bekjentgjørelse, slått opp på sakkerhusdøren i 1827:
Da det er bragt i Erfaring at endeel af Grubearbeiderne spille Kort og et andet Slags Spil, som de have givet Navn af Lotterie i Zæchenhusene om Aftenen, ja langt ud paa Natten, som tillige medförer Banden, megen Stöie og Allarm, til megen Uleilighed for de mere stille og sædelige Arbeidere, der önske, at have Roe om Natten, for at kunne være skikkede til med Lyst at udrette deres Arbeide om Dagen, og som desuden have skadelige Fölger, saavel i Henseende til Sædeligheden, som til Livets Nödvændigheder, saa maae jeg herved have bekjendtgjort, at denne Uorden ikke taales,[45]
Hvordan det var med veggdyr og lus vites ikke. Det finnes imidlertid en aviskilde som omhandler inneklimaet i sakkerhusene på Koboltgruvene. Den 5. november 1887 ble følgende trykket i Kongsberg Blad:
Af en Flerhed af Værkets Arbeidere anmodet om at indgaa til Sundhedskommissionen med Klage over, at det saakaldte Sakkerhus, hvor en stor Del af Værkets Arbeidere er nødt til at tillave og nyde sin Mad og som tillige benyttes som Natteherberget, tillige om Vinteren bliver benyttet som Optinningsrum for Dynamit, hvilke foruden Farligheden ved en mulig Explosion ogsaa forpester Luften ved Uddunstningerne, saa Huset derved bliver et Pesthul.[46]
Kongsberg blad, 5. november 1887
Det er ikke funnet noe tilsvar til denne artikkelen, ei heller andre kilder som støtter påstanden, men skribenten hevdet at flere av arbeiderne som klaget ble avskjediget av verkets leder.[47] Her skal det sies at dynamitt er følsomt for kulde, og at den består av nitroglyserin og nitroglykol som er giftige å puste inn.[48]
I den siste tiden av gruvedriften ble det oppnevnt en «sakkerhusmann» til hvert av husene. Disse fikk i oppgave å fyre i ildstedene, samt spikke feiselskaft og lignende. Dette var et arbeidstilbud for gamle arbeidere som ikke lenger orket det strenge gruvearbeidet.[49]
Av dette kan vi se at det var liv og rørsle i Koboltgruvenes sakkerhus helt frem til nedleggelsen i 1898. Etter dette ble husene solgt og flyttet, men heldigvis er to sakkerhus rekonstruert og innredet for moderne bruk av Stiftelsen Modums Blaafarveværk – Bygdemuseet Modum. Ut med husker og inn med kjøkken, bord og stoler. Fra gruvedrift til museum.
Konklusjon
Du legger kanskje merke til at jeg ikke har diskutert forholdene på Snarum Koboltverk. Det har sin grunn. Arkivet til Snarum er ikke bevart, i alle fall ikke i sin fullstendighet. Dermed kan vi ikke si mye om forholdene i sakkerhusene der.
Det eneste som er kjent er følgende utspill:
eftersom de [arbeiderne] kunde ha sina hem på ett avstånd på 3 – 4 mil. Proviant tar de med sig för hela veckan och sover nattetid i sackerhusen. Dessa kan därigenom liknas både vid lasarett eller kaserner. På morgonen, då arbetstiden börjar, ropar arbetsledaren även för borrhuggarna. Utanför arbetstiden får ingen utan ledarens tillåtelse lämna gruvorna och i slutet av arbetsveckan lämnar varje arbetare gruvan genom att säga till sin ledare: ”Takk for denne uge”.[50]
Sannsynligvis var forholdene like de som var på Koboltgruvene, med et viktig unntak: det var færre arbeidere fordelt på sakkerhusene på Snarum. Dette var nok til arbeidernes fordel.
Det store bilde ser ut til å være at forholdene var relativt like, med noen unntak. Kosthold, natteleie og arbeidsforhold var relativt like. Det som skilte Blaafarveværket ut i negativ forstand er plassmangel.
Til slutt er det grunn til å dvele litt ved sakkerhusenes symbolikk. På mange måter representerte sakkerhusene, kanskje i større grad enn de andre driftshusene, livet ved norske gruvefelt på 1800-tallet.
Bergmanden lider overalt ligesom Sømænd og Soldater visse Besværligheder og Savn, og dertil hører, at han ofte maa undvære Hjemmets Hygge. Enhver menneskekjærlig Bestyrelse vil altid søge at fomilde disse Savn, men det ligger i Tingens Natur, at de aldrig ganske kunne erstattes, og heldigviis taaler disse Stænders haardføre Natur dem ogsaa bedre end Andre.[51]
Effektiviseringen av den norske gruvenæringen, som skjedde ved gjenopptagelsen av Kongsberg Sølvverk i 1816, endret norsk gruvedrift. Sakkerhus var ikke lenger til kontor, samling og oppbevaring, men primært til overnatting. De karakteristiske huskene dukket da opp, og sakkerhusenes transformasjon ble stående for ettertiden i den norske historiske hukommelsen. Sakkerhuset kan kanskje med dette ses som et symbol på den norske bergmannen. Hans hardføre natur ble på nytt prøvet da han i større grad enn tidligere måtte unnvære hjemmets hygge på en hard trebenk med skjorta under hode.
Skrevet av Blaafarveværkets historiker Lasse Hermansen Bjørnland.
Mer fra arkivet her.
[1] Modums Blaafarveværk, AV/RA-PA-0157/G/Gb/L0132/0001: — / Innkomne brev A – Ø, 1847-1848, s. 21
Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/db20120822650021 (Lest: 15.01.2025)
[2] www.lokalhistoriewiki.no: «Sakkerhusene ved Kongsberg Sølvverk».
Lenke: https://lokalhistoriewiki.no/wiki/Sakkerhusene_ved_Kongsberg_s%C3%B8lvverk (Lest: 15.01.2025)
[3] Ibid.
[4] Berg, Bjørn Ivar. Sakkerhusene til sølvverket – og G. A. Bull. (Kongsberg. Norsk Bergverksmuseum. 1994) s. 110-111
Lenke: https://www.nb.no/items/f11d1a2b4c94978172667e9d9040b6fd?page=3&searchText=zechenhus (Lest 20.01.2025)
[5] www.lokalhistoriewiki.no: «Sakkerhusene ved Kongsberg Sølvverk».
Lenke: https://lokalhistoriewiki.no/wiki/Sakkerhusene_ved_Kongsberg_s%C3%B8lvverk (Lest: 15.01.2025)
[6] Berg, Bjørn Ivar. Sakkerhusene til sølvverket – og G. A. Bull. (Kongsberg. Norsk Bergverksmuseum. 1994) s. 110-111
Lenke: https://www.nb.no/items/f11d1a2b4c94978172667e9d9040b6fd?page=3&searchText=zechenhus (Lest 20.01.2025)
[7] Lokalhistoriewiki, op.cit.
[8] Modum lensmannskontor, AV/SAKO-A-524/Y/Yc/Ycc/L0001: Branntakstprotokoll Modum nordre, 1846-1871
Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/db50001429300096 (Lest 20.01.2025)
[9] Modum lensmannskontor, AV/SAKO-A-524/Y/Yc/Ycc/L0001: Branntakstprotokoll Modum nordre, 1846-1871
Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/db50001429300095 (Lest 21.01.2025)
[10] Ibid.
[11] Modum lensmannskontor, AV/SAKO-A-524/Y/Yc/Ycc/L0001: Branntakstprotokoll Modum nordre, 1846-1871, s. 93-95
[12] Schmidhuber, Heinrich, Bericht uber das Koboltwerk Snarum in Norwegen, nach denen, im Monat Juni 1846 daselbst gesammelten Unterlagen, oversettelse av Rainer Hielle (Trondheim: Universitetet i Trondheim, 1974) s. 14-15
[13] Morgenbladet, 06.06.1847
Lenke: https://www.nb.no/items/30fa20668cd5b95d58104c7f0ea46fc6?page=0&searchText=zechenhuus (Lest 22.01.2025)
[14] Ibid.
[15] Berg, 1994, op.cit. s. 113
[16] Modum lensmannskontor, AV/SAKO-A-524/Y/Yc/Ycc/L0001: Branntakstprotokoll Modum nordre, 1846-1871
Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/db50001429300048 (Lest 05.02.2025)
[17] Modum lensmannskontor, AV/SAKO-A-524/Y/Yc/Ycc/L0001: Branntakstprotokoll Modum nordre, 1846-1871
Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/db50001429300048 (Lest 24.01.2025)
[18] Modums Blaafarveværk, AV/RA-PA-0157/G/Gb/L0132/0001: — / Innkomne brev A – Ø, 1847-1848, s. 21
Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/db20120822650021 (Lest 22.01.2025)
[19] Ibid.
[20] Stortingsforhandlinger. (Oslo: 1815) s. 17
Lenke: https://www.nb.no/items/a1c0abe28cc7e9912e67779f057b5c1a?page=471&searchText=sakker (lest: 07.02.2025)
[21] Ibid.
[22] Morgenbladet, 26.12.1846
Lenke: https://www.nb.no/items/7ef4fb35890ef11318bf17f0b3fa0eee?page=1&searchText=zechenhuus (Lenke 24.01.2025)
[23] Morgenbladet, 06.06.1847
Lenke: https://www.nb.no/items/30fa20668cd5b95d58104c7f0ea46fc6?page=0&searchText=zechenhuus (Lest 05.01.2025)
[24] Ibid.
[25] Ibid.
[26] Morgenbladet, 06.06.1847
Lenke: https://www.nb.no/items/30fa20668cd5b95d58104c7f0ea46fc6?page=0&searchText=zechenhuus (Lest 05.01.2025)
[27] Ibid.
[28] Berg, Bjørn Ivar. Koboltfunnet på Modum i 1772, Ole Witloch og den første prøvedriften (Kongsberg: Norsk Bergverksmuseum, 2021) s. 43
[29] Eiker, Modum og Sigdal sorenskriveri, AV/SAKO-A-123/H/Hb/Hba/L0017: Skifteprotokoll, 1780-1824, s. 71b-72a
Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/sk20081029620075 (Lest: 06.02.2025)
[30] Berg, 2021, op.cit. s. 61
[31] Modum lensmannskontor, AV/SAKO-A-524/Y/Yc/Ycc/L0001: Branntakstprotokoll Modum nordre, 1846-1871
Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/db50001429300049 (Lest: 06.02.2025)
[32] RA/RK – Bergverksdirektoriet/Kongelige resolusjoner/1784/nr. 32
Bergamts Forretning afholden ved Det Kongelige Cobolt eller Blaae Farvev Værk begynt Den = 2de Augusty og sluttet Den = 23de Aug: nestefter, første bygning under overskriften «Nordre Cobolt Skierper»
[33] Ibid.
[34] Ibid. første bygning under overskriften «Søndre Cobolt Skierper»
[35] RA/PA-0157/F/Fa/L0001: Autoriseret Protocol til Ventilationer og Beslutninger at inføre ved Kobolt Værkets Betienters anbefalede Samlinger og Møder som eragtes fornødne til Værkets Indretning og Drift, s. 87
[36] Modums Blaafarveværk, AV/RA-PA-0157/G/Gb/L0082/0001: — / Kopibok, ført ved gruvekontoret, 1826-1830, s. 6
Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/db20120822660683 (Lest: 07.02.2025)
[37] Eiker, Modum og Sigdal sorenskriveri, AV/SAKO-A-123/F/Fc/L0009: Ekstrarettsprotokoll – Modum, 1841-1847, s. 198
Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/rg10311211270202 (Lest 05.02.2025)
[38] Hunstadbråten, Kai. «Fra Blaafarveværkets siste år – Tre moinger forteller». Gamle Modum. Vol. 13 1998. s. 52
Lenke: https://www.nb.no/items/264389c5862f4e9a4ad3a7a4eeee1440?page=53&searchText=%22Blaafarvev%C3%A6rkets%20siste%20%C3%A5r%22 (lest: 07.02.2025)
[39] Ibid.
[40] Modums Blaafarveværk, AV/RA-PA-0157/G/Gb/L0088/0001: — / Kopibok, ført av Bøbert, 1832-1834, s. 176
Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/db20120822681107 (Lest: 11.02.2025)
[41] Eiker, Modum og Sigdal sorenskriveri, AV/SAKO-A-123/F/Fc/L0009: Ekstrarettsprotokoll – Modum, 1841-1847, s. 118
Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/rg10311211270122 (Lest 11.02.2025)
[42] Eiker, Modum og Sigdal sorenskriveri, AV/SAKO-A-123/F/Fc/L0009: Ekstrarettsprotokoll – Modum, 1841-1847, s. 118
Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/rg10311211270122 (Lest: 11.02.2025)
[43] Ibid og Eiker, Modum og Sigdal sorenskriveri, AV/SAKO-A-123/F/Fc/L0009: Ekstrarettsprotokoll – Modum, 1841-1847, s. 119
Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/rg10311211270123 (Lest: 11.02.2025)
[44] Hunstadbråten, Kai. «Fra Blaafarveværkets siste år – Tre moinger forteller». Gamle Modum. Vol. 13 1998. s. 52
Lenke: https://www.nb.no/items/264389c5862f4e9a4ad3a7a4eeee1440?page=53&searchText=%22Blaafarvev%C3%A6rkets%20siste%20%C3%A5r%22 (lest: 11.02.2025)
[45] Modums Blaafarveværk, AV/RA-PA-0157/G/Gb/L0082/0001: — / Kopibok, ført ved gruvekontoret, 1826-1830, s. 19
Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/db20120822660696 (Lest: 11.02.2025)
[46] Kongsberg Blad, 05.11.1887.
Lenke: https://www.nb.no/items/342e34736f26aa4a4120ed3c4dda0848?page=1&searchText=Blaafarvev%C3%A6rket (Lest: 12.02.2025)
[47] Ibid.
[48] Kristensen, Tor Erik: dynamitt i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 12. februar 2025 fra https://snl.no/dynamitt (Lest: 12.02.2025)
[49] Stortingsforhandlinger (ib. Utg.). 1898/1899 Vol. 48 Nr. 3. «Udkast til ændrede Lovbestemmelser om Fattigvæsenet ved Bergværker og Brug. (Bilag 1)»
Lenke: https://www.nb.no/items/da2fd1bdee23769c595edf48847f1f2c?page=597&searchText=Blaafarvev%C3%A6rk (Lest: 12.02.2025)
[50]Blaafarveværkets dokumentasjonssenter, H. Müller (1843). Reisebemerkungen über norwegische Bergwerk. Manuskript, Technische Universität Clausthal. Bibliothek. Svensk oversettelse ved Rainer Hielle.
[51] Morgenbladet, 06.06.1847
Lenke: https://www.nb.no/items/30fa20668cd5b95d58104c7f0ea46fc6?page=0&searchText=zechenhuus (Lest 05.01.2025)