Kvinnehistorie på Blaafarveværket
Bergmannskoner, enker og pikebarn
Bergverkshistorien preges av menn. Bergmesteren, borhauern, hyttemannen eller scheidegutten blir et naturlig fokuspunkt ettersom det var de som bedrev selve bergverksdriften. Det var selvfølgelig noen bergverk som ansatte kvinner i selve bergverksdriften, men Blaafarveværket rapporterte selv at de ikke var et av dem.
Så sent som i 1895 opplyste Blaafarveværkets ledelse at de ikke hadde noen kvinnelige ansatte.[1] Dette var ikke særegent for Blaafarveværket. I 1895 var det kun ansatt 18 kvinner i den norske bergverksnæringen. Sulitjelma var den som sysselsatte flest, hele 11 kvinner over 18 år.[2]
Fokuset blir ofte rettet mot de som arbeidet ved bedriften, mens de som arbeidet i hjemmets private sfære kommer noe i bakgrunnen. Derfor har bergverkets kvinner først de senere år kommet frem i fokus. Dette har blitt gjort ved å se mer inn i den private sfæren, altså hjemmet, der kvinnene oppholdt seg og arbeidet. Tidligere i «glimt fra arkivet» har vi undersøkt forholdende for verkets fattige enker, husmødre og tjenestepiker. Derfor skal vi i dag se på de kvinnene som var mer involvert i verksarbeid og ledelse.
Verkets kvinnelige ansatte
Først skal vi se kvinnen gjennom den «tradisjonelle linsen». Selv om det ble skrevet så sent som i 1895 at det ikke var kvinnelige ansatte, så er ikke det helt riktig. Kvinner tjente ofte penger ved Blaafarveværket. Det som skilte kvinnenes arbeid fra menns var at kvinnene, for det meste, ikke var fast ansatte, men solgte tjenester fra måned til måned.
Flere kvinner tjente ekstra penger på å sanke mose til veggisolasjon, vaske kontorer og laboratorier, eller passe på skadede arbeidere. Et eksempel på dette var enken etter Christian Guldbrandsen, som den 7 bergmåned 1828 fikk «en Gotdgjørelse for at have vaaget over den afdøde Grubearbeider Ellef Christiansen». Godtgjørelsene var på 40 ¼ skilling.[3]
Slik sett fikk kvinner betalt for å utføre sysler som var ansett som «sømmelige» for en kvinne, men det var unntak. Mari Eriksdatter Skretteberg fikk betalt for å kjøre malmtønner fra Koboltgruvene til Skuterud pukkverk vinteren 1837.[4] Hun kjørte 36, 1/8 tønne på fire uker.
Tønnene var tunge. Nesten 400 kg. Kjøring av hest og slede var tøft og tungt. Malmkjøring var ikke en vanlig syssel for en kvinne. Skretteberg er, pr dags datos undersøkelser, den eneste kvinnen som kjørte malm for verket.
Før Blaafarveværket anlagte en bro over Simoa, i 1837, måtte verket betale en sundmann for å føre folk og produkter frem og tilbake over elven. Fra 1780-tallet frem til langt inn på 1800-tallet, så var det sundkone, Anne Brua (noen ganger omtalt som Anna Knudsdatter) som betjente flåten.[5] Dette var også et mannsdominert yrke. Brua ble, i offentlige dokumenter, oppført som sundmann, men om hun skrev dokumentet selv, så undertegnet hun alltid med sundkone.
Som vi ser må det graves en del i gamle papirer for å finne de kvinnene som var involvert i verkets drift i gamle dager. Heldigvis er det ikke slik i dag. Verkets direktør er i dag Tone Sinding Steinsvik. Hun har slik brutt en snart 250 år lang tradisjon. På 17-og 1800-tallet ville det vært utenkelig at en kvinne skulle lede Blaafarveværket. I dag er det utenkelig at det skulle vært noen andre enn Tone.
Med dette vil Blaafarveværket ønske alle kvinner gratulerer med dagen!
Foto: Fra verandaen på Fossum hovedgård 1864, fotograf Gercke.
[1] Tabeller vedkommende Norges Bergværksdrift i Aarene 1894 og 1895. s. 22-23
Lenke: https://www.ssb.no/a/histstat/nos/nos_iii_285.pdf Lest 07.03.2023
[2] Ibid. s. 22-25
[3] RA, Modums Blaafarveværk, G/Gd/Gdd/L0256, 1827-1828, s. 416
Lenke: https://media.digitalarkivet.no/view/60049/416?indexing= Lest 07.03.2023
[4] Modums Blaafarveværk, RA/PA-0157/G/Gd/Gdd/L0263/0001: — / Regning over gruver pukkverk m.v., 1837, s. 47
Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/db20120810620548
[5] Modums Blaafarveværk – RA/PA-0157/F (usikkert hvilke mappe denne er hentet fra)