Kvartsbruddet på Koboltgruvene

kvarts arkivsak

For å kunne drive en bærekraftig koboltdrift på 1700-tallet var det viktigste å ha en jevn tilgang på koboltmalm. Dette var ikke lett og mange blåfargeverk svant gradvis hen etter å ha uttømt de magre koboltressursene som var å oppdrive. Men tilgang på koboltmalm var ikke det eneste kriteriet for å gjøre suksess. Bergassessor, og industrispion, Ole Henckel, vektla at tilgang på de andre råmaterialene som ble benyttet i blåfargeproduksjonen også spilte en stor rolle for å lykkes. Et av disse råmaterialene var kvarts (SiO2)

Ved [blåfargeverks] Anlæggelse sørges for at kunde have god Smelte-Sand i tilstrækelig Mængde, eller i Mangel deraf reen Quartz, som brændt og puket giver uden Tvivl den reneste samt bedste Sand til saadan Smeltning.[1]

Kvarts var viktig fordi den ble smeltet til glass. Glasset ble igjen smeltet sammen med et koboltkonsentrat, bestående av knust, vasket og kalsinert koboltmalm. Koboltoksidet i konsentratet bandt seg til glasset når det ble oppvarmet og lagde det blå stoffet koboltsilikat. Så ingen kvarts, ingen blå farge uansett hvor mye kobolt man måtte ha.

Det var ikke bare kvarts og kobolt som måtte til for å lykkes i koboltindustrien påpekte Henckel, men smeltemiddelet pottaske og ildfast leire til digeler, kunne importeres, mens brenneved og vannkraft var det ofte god tilgang på i Norge.[2] Det var ingen garantier for å finne drivbare kvartsforekomster i nærheten av koboltfunnet i Modum, men det skulle vise seg at det var store mengder kvarts i Skuteruds åser.

Så hvit som alabast

Det ser ut til at kvartsforekomstene på Skuterud ble oppdaget en gang i 1776.[3] 20 tønner utvunnet kvarts ble det året kjørt fra funnstedet ned til Skuterud gård.[4] Hvem som oppdaget kvartsen er ikke beskrevet, men åsen der det ble funnet ble kalt «Kiselsteen Bierget» og «Kiselbierg Braate»[5], noe som indikerer at kvartsforekomsten var kjent fra tidligere. Ordet «kiselsteen» betyr kvarts. Bruddet lå i tilnærmet rett linje østenfor det som i dag utgjør Nordgruvene.[6]

Den nyoppdagede kvartsen ble utvunnet ved kruttsprengning. Blokker ble sprengt ut av fjellet og forekomsten ble drevet som et dagbrudd. Kvartsuttaket ble fraktet fra kvartsbruddet ned til Blaafarveværket. Der ble kvartsen kalsinert.

Oppvarmingen endrer krystallstrukturen til kvartsmineralene. I normaltemperatur er kvarts svært hardt, men ved rundt 600 grader blir det harde mineralet porøst og oppsprukket. De porøse klumpene ble pukket i et kvartspukkverk. Den pulveriserte kvartsen ble vasket og renset for glimmer og jernpartikler. Kvartspukkverket skilte seg fra verkets øvrige pukkverk. Dette fordi kvartspukkverket hadde pukkstempler laget av kvarts, ikke støpejern. Jernet ville forurense den knuste kvartsen og dermed ødelegge fargen. Den ferdige kvartsen ble tatt til smeltehytten.

Blaafarveværkets revisor David Eberhard Bradt besøkte verket i 1781. Da ble kvartsbruddet beskrevet som to brudd. Begge lå nært hverandre og var av ganske lik dimensjon, ca. fire meter brede og fire meter dype. Det var fire mann i arbeid.[7]

En noe mer fargerik beskrivelse finner vi i reiseberetningen til William Coxe, en tidlig engelsk turist, som reiste til Koboltgruvene i 1784. På vei ned fra selve gruveanlegget tok han seg bryet med å beskrive kvartsbruddet:

På vår vei passerte vi den fine kvartsgruva. Som jeg tidligere har nevnt skaffer den et absolutt nødvendig mineral til Blåfargeverket […] Denne kvartsen er så hvit som alabast, og den inneholder lange årer med russisk talk – et slags glimmer – som brukes i mange land som vindusruter istedenfor glass.[8]

Blaafarveværkets kvartsproduksjon

Samme år som Coxe besøkte Blaafarveværket ble det tatt en kraftig oppvask i verkets ledelse. Inkompetente nøkkelpersoner ble avsatt og kompetente kom til. For å skaffe en oversikt over verkets tilstand, dets verdier og produksjon frem til 1784, ble hele bedriften beskrevet og taksert. I denne oversikten finner vi at verket hadde 1465 centner og 19 pund ferdig pukket og brent kvarts på lager.[9] Dette tilsvarer litt i underkant av 73 tonn. 10,4 tonn pukket kvarts, 5,1 tonn tørket og siktet kvarts og 1,4 tonn malt kvarts.[10]

Kvartsen ble ikke ansett å være av god kvalitet. Det ble notert at «Disse 4 Sorter med Kisel er slet scheidet, med Glimmer beblandet, og for grovt malet, saa at den maa males finere førend noe deraf kan forbruges».[11]

Slik sette kommer det frem at kvartsproduksjonen til Blaafarveværket var underlagt en streng kvalitetskontroll. Den kan selvfølgelig ikke sammenlignes med kvalitetskontrollen på koboltmalmen, men den skulle sorteres, renses og pulveriseres etter gitte regler.

Fra de tidligste arkivene kommer det frem at Blaafarveværket utvant kvarts fra flere steder. Det er beskrevet et kvartsbrudd på eiendommen Tanberg som var i belegg i 1779,[12] men bruddet gikk ut av drift i 1781.[13] Etter dette var det kun bruddet på Skuterud som ble drevet. Der fortsatte driften frem til 1828. Det året ble det hevdet at kvartsen «i den senere Tid har været mere Udsat for Graaberg».[14] Den 2 bergmåned 1828 var siste måneden bruddet var i arbeid.[15]

Etter 1828 ser det ut til at Blaafarveværket la ut kvartsdriften på anbud. Både Anders Kollerud og Peder Gregersen ser ut til å ha solgt ferdig brent kvarts til verket.[16] Gregersen henvendte seg også til verket i 1835 for å stadfeste at to menn, antageligvis betalt av Gregersen, kunne erholde rett til å drive på en nyoppdaget kvartsforekomst i Skuterud skog, altså på verkets eiendom.[17]

Slik løste også Blaafarveværket lokale konkurrent, Snarum Koboltverk, sitt kvartsbehov. Det ble opplyst i 1846 at

Kvarts köps av bönderna i omgivningen. De samlar, bränner och sänder till verket. Man betalar 2 mark per centner. Kvartsen skall vara ren, vit och genombränd.[18]

Helsen til kvartsarbeiderne

Det kan være verdt å ta et steg til siden for å spørre seg om arbeiderne som utvant kvartsen var mer utsatt for sykdom enn de øvrige gruvearbeiderne. I den senere tid har det vært økt fokus på tilstanden silikose blant arbeidere som bearbeider kvarts eller kvartsrike bergarter.[19] Silikose oppstår når mennesker utsettes for kvartsstøv over lengre tid. Støvet trekkes inn i lungene og fører til betennelse og arrdannelse i lungene, noe som gjør det vanskelig å puste.[20]

Selv om kvartsarbeidet på Blaafarveværket foregikk utendørs, så vil kvartsstøvet som dannet seg etter kruttsprengningsarbeidet vært betydelig. Ved en overfladisk undersøkning i verksarkivene ser det ikke ut til at det var mer skade og sykdom blant arbeiderne i kvartsbruddet.[21] Som en kuriositet, så kan det opplyses om at en av de faste kvartsbruddarbeiderne i perioden 1823-24, Halvor Hansen Qverne, døde i en alder av 80 år i 1864.[22] En annen av de som periodisk arbeidet i kvartsbruddet, Christen Lagesen, ble hele 98 år gammel.[23] Dette er selvfølgelig kun enkeltpersoner, som ikke gir noe fullstendig bilde av skadene ved kvartsdriften.

Av verkslege Thaulow ble følgende sakt om gruvearbeidernes helse i 1865:

Chroniske Bronciter med Broncitasild er begesom Chroniske […] overordentlige hyppige især bland den ældste stok af Blaafarveværkets Arbeidere.[24]

Kvartsinnholdet i Koboltgruvene var også relativt høyt, men det skal også fremheves at det ikke bare var kvartsstøv som kunne påvirke helsen. Alt ifra arsengasser fra stollbrenningsbål, underjordisk drift uten god ventilasjon og støv fra sprengningen var ikke helsekost. Det ble ikke benyttet masker eller lignende, noe som ikke var vanlig i datidens gruvedrift.

Utfasing av kvarts

I siste halvdel av 1800-tallet minsket kvartsbehovet på Blaafarveværket. Produksjon av det blå pigmentet smalt ble gradvis faset ut. Det var nettopp smalten som bestod av pulverisert blått glass. Det var nettopp til smaltproduksjonen at kvarts var tiltrengt. Da verket begynte å produsere halvfabrikater og koboltoksid var ikke kvarts lenger behøvet. Dermed fikk kvartsbruddene ligge brakke.

Om du i dag tar deg en tur opp til Koboltgruvene kan du finne restene etter det Coxe beskrev som en fin kvartsgruve, like nedenfor Nordgruvene langs de gamle veiene. Den er noe preget av drift under 2. verdenskrig, men den øverste delen av bruddet ligger relativt intakt tilbake.

God tur!  


[1] Henckel, Ole. Underdanigst inberetning for September samt November Qvartal 1782, alt det, som jeg om Blaae Farve-Verker og deres Drift i Almindelighed har kundet erfare, samt Beskrivelse over de Hessiske og andre Farve-Verker i Særdeleshed tillige med det, jeg om Farvehandelen med mer har kundet udforske. 1783. Hentet fra Blaafarveværkets eget arkiv, RA/PA-0157. Transkribert utgave fra Stiftelsen Modums Blaafarveværks bibliotek og dokumentasjonssenter. s. 5

[2] Ibid. s. 5-6

[3] Berg, Bjørn Ivar. Koboltfunnet på Modum i 1772, Ole Witloch og den første prøvedriften (Norsk bergverksmuseum. Kongsberg, 2021) s. 45 Lenke: https://www.nb.no/items/add8a5c85d6b7bf18a12056035cdcb0e?page=43&searchText=witloch (Lest 10.05.2024)

[4] Ibid.

[5] Riksarkivets kart- og tegningssamling, RA/EA-5930/T/T011/T011a, 1647-1813, s. 1

Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/db60086204000001 (Lest 10.05.2024)

[6] Ibid.

[7] www.bokhylla.no: Bradt, David Eberhard. ”Kort beskrivelse over det Kongelige Modumske blaafarveverk i Buskeruds amt 1781” (NTH-trykk. Trondheim, 1966) s. 23

Lenke: https://www.nb.no/items/de366844ccb8060dd67b77ed4fc7aaf0?page=5&searchText=kvarts (10.05.2024)

[8] www.bokhylla.no: Coxe, William. Reise I Norge 1784. Oversettelse og innledning av Johnny Johnsen. (Oslo. Universitetsforlaget, 1975) s. 54

Lenke: https://www.nb.no/items/aa8888edd681fc882c7514d27c141b25?page=3 (10.05.2024)

[9] Rentekammeret, Renteskriverkontorene, RA/EA-3115/M/Mf/Mfa/L0006: Resolusjonsprotokoll med register (merket RK 54.6), 1784

Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/rk20120907611608 (10.05.2024)

[10] Ibid.

[11] Rentekammeret, Renteskriverkontorene, RA/EA-3115/M/Mf/Mfa/L0006: Resolusjonsprotokoll med register (merket RK 54.6), 1784

Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/rk20120907611609 (Lest 10.05.2024)

[12] RA/PA-0157/F/Fe/L0055 – Driftsrapport for 12 måned 1779

[13] Ibid. Driftsrapporter 1779-1783

[14] Modums Blaafarveværk, RA/PA-0157/G/Gb/L0082/0001: — / Kopibok, ført ved gruvekontoret, 1826-1830, s. 41

Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/db20120822660718 (Lest 13.05.2024)

[15] Modums Blaafarveværk, RA/PA-0157/G/Gd/Gdd/L0256/0001: — / Regning over gruver pukkverk m.v., 1827-1828, s. 271

Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/db20120810640699 (Lest 13.05.2024)

[16] Modums Blaafarveværk, RA/PA-0157/G/Gd/Gda/L0165/0001: — / Hovedbok, 1834-1839, s. 17

Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/db20120807610421 (Lest 13.05.2024)

[17] Modums Blaafarveværk, RA/PA-0157/G/Gb/L0116/0001: — / Innkomne brev G – Y, 1835-1836, s. 96

Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/db20120824620096 (Lest 13.05.2024)

[18] Schmidhuber, Heinrich. Bericht über das Kobaltwerk Snarum in Norwegen, nach denen, im Monat Juni 1846 daselbst gesammelten Unterlagen. Oversatt av Reiner Hielle(NTH. Trykk. Trondheim, 1974) s. 14

[19] NRK. 02.12.2023. «Gutta i den farlige røyken»

Lenke: https://www.nrk.no/vestland/xl/kvartsstovet-som-gjer-folk-sjuke_-norske-anleggsarbeidarar-risikerer-alvorleg_lungesjukdom-1.16567520 (Lest 13.05.2023)

[20] Ibid.

[21] Modums Blaafarveværk, RA/PA-0157/G/Gd/Gdd/L0255/0001: — / Regning over gruver pukkverk m.v., 1823-1826 (undersøkt i regnskapene for 1823 og deler av 1824)

[22] Modum kirkebøker, SAKO/A-234/G/Ga/L0006: Klokkerbok nr. I 6, 1854-1868, s. 416-417

Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/kb20070312610333 (Lest 13.05.2024) Her må det vel og merke sies at Qverne døde av tæring.

[23] Modum kirkebøker, SAKO/A-234/F/Fa/L0010: Ministerialbok nr. 10, 1865-1876, s. 327

Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/kb20061101370502 (Lest 13.05.2024)

[24] RA-S-1044 – Justisdepartementet, Medisinalkontoret M/F/L0065/Buskerud Amt 1862-1865 – Heinrich Arnold Thaulow, Medisinalberetning for Modum 1865