Fargemøllen på Blaafarveværket

værket

Ikke bare en koboltgruve, men et blåfargeverk – Oppbygningen av Blaafarveverket

I år er det 250 år siden det ble funnet koboltmalm i Skuterudåsen. Etter noen år med prøvedrift ble det Kongelige Modumske Blaafarveværk stiftet ved en kongelig resolusjon i april 1776.

Det lå i verkets navn (blåfargeverk) at kobolten både skulle hentes ut av gruver, pukkes til sand og foredles til koboltproduktene zaffer og smalt.

Zaffer var et halvfabrikat, det vil si knust, vasket og kalsinert koboltmalm som ble tilsatt knust kvarts. Det var ikke et ferdig blått pigment, men fungerte som et råmateriale for blåfargeproduksjon. Zaffer hadde en lavere pris et ferdig pigment og tollfritt, noe som gjorde det til en ettertraktet vare. Det var primært stentøysprodusenter og glassmakere som kjøpte zaffer.

Smalt var et ferdig blått pigment. Smalten var svært arbeidskrevende å produsere, men prisen for smalt av høy kvalitet var ettertraktet og prisene var forholdsvis høye. For å produsere smalt måtte koboltmalm hentes ut fra gruver, malmen måtte sorteres, pukkes, vaskes, kalsineres, smeltes sammen med knust kvarts og pottaske, det blå glasset måtte stivne, pukkes, males/kvernes, vaskes, sorteres i vannbad, rives (fjerne klumper), siktes, tørkes og pakkes i tønner.

Det krevde store investeringer og mye fagkunnskap for å bygge opp Norges første blåfargeverk opp fra grunnen. Mye kunne, og skulle, gå galt før verket stod ferdig.

Først av alt var det viktig å anlegge blåfargeverket så nært koboltfunnet som mulig. De dårlige veiene i området kunne gjøre driften ulønnsom om blåfargeverket ble anlagt for langt unne gruvene. Haugfoss og området rundt ble kjøpt i 1778 for en stor summ penger av den dansk-norske stat. Plassen lå nesten 1 mil fra gruvene, noe som var forholdsvis langt, men god tilgang på vannkraft og plass trumfet plasser som lå nærmere gruvene.

Anleggelsesarbeidet satte i gang raskt, men inkompetanse i lederskapet og interne stridigheter førte til at arbeidet trakk ut over flere år. I 1784 ble verket inspisert av en nyrekruttert kompetent inspektør. Inspektøren rådet til å trekke alle koboltpigmenter fra markedet, rivning eller ombygging av flere av verksbygningene og ny taksering av alt inventar.[1] Anleggelsen hadde til da kostet staten 200.000 riksdaler, det vil si ca. 68 millioner kroner i dagens valuta.[2]

Det var først fra midten av 1780-tallet at Blaafarveværket startet produksjon av brukbare pigmenter. Fra da og frem til 1890-årene var Blaafarveværket i Modum velkjent for europeiske handels- og vitenskapsmenn.

Fra blå glassklumper til blått pulver – Prosessen i fargemøllen

Et av de tekniske byggverkene som inngikk i et fungerende blåfargeverk var en fargemølle. Smalt var et blått pigmentpulver, men når smalten var ferdig smeltet var den flytende blått glass. Glasset ble helt i en beholder kaldt vann noe som herdet glasset, det vil si, stivnet umiddelbart. Det stivnede glasset krakelerte og sprakk opp i klumper. Klumpene med blått glass ble båret ut av glasshytten og inn i fargemøllen.

I fargemøllen, eller farvemøllen som den het i gamledager, skulle glassklumpene prosesseres til det blåe pigmentpulveret smalt. Først ble klumpene brakt til glasspukkverket. Et glasspukkverk skilte seg fra et vanlig pukkverk ved at de jernskodde stokkene var færre og litt mindre enn et vanlig pukkverk. På Blaafarveværket stod glasspukkverksstokkene (kalt pukkverksstempler) i forbindelse med møllesteinene (møllesteinene kommer vi tilbake til). De ble drevet av vannhjul som stod i sidebygningen. Fra vannhjulet stod det en horisontal aksling. Kraftoverføringen fra vannkraften som drev vannhjulene rundt drev akslingen rundt. Akslingen førte igjen kraften videre slik at møllesteinene gikk rundt samtidig som pukkverksstemplene ble dratt opp og sluppet ned.

Da glasset var pukket til gryn på størrelse med erter ble de lagt mellom møllesteinene. Steinene var formet som et hjul, med flate sider. Den øverste steinen, løperen, gikk rundt mens bunnsteinen stod i ro. Under løperen var det hugget ut spor, det vil si lange renner som gikk fra midten ut til sidene. Disse sporene kuttet og kvernet glassklumpene til pulver. Rennen ledet også det ferdigmalte pulveret ut mot siden.

Pulveret ble deretter vasket. Vaskingen skjedde for å skille ut grove partikler, avfallsstoffer og for å sortere pigmentpartiklene etter kornstørrelse. De groveste partiklene ble malt på nytt, deretter ble det resterende fordelt i grov (skrivesand), mellom-grov (Colour) og finmalt (Eschel). Deretter delte hyttemesteren, altså øverste leder på smelteverket, pigmentene etter fargekvalitet (fordelt etter fargekvalitet fra lys til mørk blå). Merket O (ordiner) og M (middels) var mindre gode, mens F (fin) var best. Desto flere Fer desto bedre.

I fargemøllen fortsatte arbeidet etter at pigmentene var inndelt i kvaliteter. Først skulle fargen Rives, det vil si å fjerne alle klumper. Pulveret hadde en tendens til å klumpe seg og klumpene måtte knuses. Fargen ble helt ut over en lang benk og knusningen ble gjort av en arbeider utstyrt med en stokk kalt et rivetre.

Deretter ble fargen tørket i et varmt hus kalt tørkestue. Etter at fargen var tør ble den tatt tilbake til fargemøllen der den ble siktet gjennom en messingsikt.

Den ferdigsiktede fargen var endelig blitt smalt. Denne ble pakket i tønner og fraktet til havnen i Drammen.                

Feilkonstruksjon, brann og arbeidsmiljø – Fargemøllen frem til i dag

Blaafarveværkets første fargemølle stod ferdig i 1781. Denne var imidlertid feilkonstruert og hadde alvorlige mangler. Fargemøllen ble faktisk beskrevet som «hovedfeilen» ved fabrikkanlegget slik det stod i 1784.[3] Grunnen under bygningen hevet seg når frosten kom om vinteren, noe som tyder på at grunnen ikke var godt nok bearbeidet i forkant av bygningsarbeidet. Da bygningen hevet seg førte det til at møllesteinene låste seg og «staar saa fast som en Muur» i vinterhalvåret.[4] Dessuten var bygningen anlagt så dypt ned i grunnen at dagslyset ikke kom inn. I en tid før elektrisk lys var dette et stort problem.

Hva som skjedde med møllen etter dette er uvisst. Neste gang kildene nevner møllen var ved den skjebnesvangre natten til 12 januar 1793. Da brant møllen og det tilhørende hjulhuset ned til grunnen.[5] Dette førte til at produksjonen stoppet opp i lengre tid. Først året etter var driften i full gang igjen.

Arbeidsmiljøet for arbeiderne i fargemøllen kunne også være farlig. I et miljø med mange maskiner kunne ulykker forekomme, noe som skjedde 2. oktober 1805. Mølleren, Niels Andersen Garaas, satt fast sin venstre arm i møllehjulet.[6] Armen ble «således forknust» at den måtte amputeres.[7]

Blaafarveværkets daværende forvalter, Daniel Gunther Biedenkap, skrev at Garaas ikke lenger var arbeidsfør. De fleste arbeidere som ble uføre ble satt til å gjøre enklere oppgaver på verket. En av disse oppgavene var å arbeide som vekter. Vekteren holdt vakt på verket om natten og vekket arbeiderne i arbeiderboligene om morgenen. Garaas sin helse ble imidlertid som så dårlig etter amputasjonen at han ikke klarte å arbeide som vekter.

Arbeidsfolk som ble uføre i verkets tjeneste hadde krav på pensjon og fortsatt opphold i Blaafarveværkets arbeiderboliger. Pensjonen var imidlertid ikke stor å snakke om. Halv lønn resten av livet. I Garaas sitt tilfelle betydde dette 3 riksdaler, det vil si ca. 550 kr i måneden.[8]

Garaas var ung, 25 år, og hadde kone og små barn. Derfor foreslo forvalter Biedenkap at Garaas måtte få sin fulle lønn i pensjon, det vil si 6 riksdaler i måneden. Christian 7 godkjente Garaas full lønn resten av livet.[9]

Foruten Garaas ulykke er det ikke kjent om flere arbeidsulykker i fargemøllen, noe som er utrolig med tanke på at det på det meste årlig ble pukket, malt, vasket, revet og siktet opp mot 189 tonn smalt på det meste.[10]

Fargemøllen var et viktig teknisk bygg. Derfor var det strengt forbudt for uvedkommende å entre den. Et eksempel på dette skjedde i februar 1852 da tre arbeidere ble bøtelagt for «[å] la en fjellbonde gå inn i møllen uten å vise han ut igjen».[11]

Ut over siste halvdel av 1800-tallet ble smaltproduksjonen nedlagt. Blaafarveværket la om driften for å møte konkurransen fra nyutviklede, syntetiske pigmenter. Det nye produktet var «kjemisk rent koboltoksid», der glassmelteovn ble erstattet med dampaparat og kvarts og pottaske ble erstattet med svovelsyre.

Ettersom koboltoksidet ikke trengte å males ble ikke lenger fargemøllen benyttet til dette. Muligens kan bygningen ha blitt benyttet til oppbevaring og lignende.[12]

Akkurat når fargemøllen ble revet er uvisst, men innen Steinsvikfamilien ble oppmerksomme på Blaafarveværket i 1968 var det ingen fargemølle der lenger. Bare grunnmuren og hjulhus stod igjen. Mange år etter ble et glasshus reist over stedet.

Til vårt 250-årsjubileum er glassbygningen pusset opp og nye utstillinger skal inn i bygningen. Om du tar turen i år og besøker bygningen, så kan du tenke på hvordan det kan ha sett ut der når møllesteinene spant og pukkstemplene klang.


[1] RA, Rentekammeret, Renteskriverkontorene, M/Mf/Mfa/L0006: Resolusjonsprotokoll med register (merket RK 54.6), 1784

Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/rk20120907611623

[2] Se omregningskalkulator på Norgesbank: https://www.norges-bank.no/tema/Statistikk/Priskalkulator/

[3] RA, Rentekammeret, Renteskriverkontorene, M/Mf/Mfa/L0006: Resolusjonsprotokoll med register (merket RK 54.6), 1784

Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/rk20120907611615

[4] Ibid.

[5] RA, Rentekammeret, Renteskriverkontorene, M/Mf/Mfb/L0002: Relasjons- og resolusjonsprotokoll med register (merket RK 54.8), 1793-1795

Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/rk20120907620062

[6] RA, Rentekammeret, Renteskriverkontorene, M/Mf/Mfb/L0007: Relasjons- og resolusjonsprotokoll med register (merket RK 54.13), 1805-1806

Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/rk20120907631920

[7] Ibid.

[8] Se utregning på Norgesbank: https://www.norges-bank.no/tema/Statistikk/Priskalkulator/

[9] RA, Rentekammeret, Renteskriverkontorene, M/Mf/Mfb/L0007: Relasjons- og resolusjonsprotokoll med register (merket RK 54.13), 1805-1806

Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/rk20120907631922

[10] Lindeman, Thv.: ”Modums blaafarveverk”. Utg. Blaafarveværket. 1993. s. 84 se arbeidsår 1837-8 centner omregnet til kg.

[11] RA/PA-0157/H/He/L0442: «Mulkterings Bog 23 Februar 1852 til 16 Juli 1855»

[12] Dette er bare spekulasjoner. Mens andre bygninger ble bygget om er det slående at fargemøllen fortsatte å bli taksert som en fargemølle også etter at smaltproduksjonen ble nedlagt.