Drapet på Jens Andersen

Skuterudflaten, ca. 1900.

I boken «Gamle moinger og andre følk: tradisjon frå Modom» kan man høre mange historier som sirkulerte blant moingene i mellomkrigstidens Norge. Flere som hadde levd en stund husket fortsatt hvordan det var når Blaafarveværket var i drift og fortalte om dette til forfatteren, Jakob Samuelsen.  

Brøllop på Flata – Dræpt ved Knivstik 

En av fortellingene som er gjengitt er historien om en bryllupsfest på Skuterudflaten som gikk veldig galt. Samuelsen beskrev hendelsen basert på informasjon fra informantene Amanda- og Anna Gulbrandsen og Kristine- og Nils Lobben. Slik det ble fortalt hadde en gjeng med «glanere» samlet seg utenfor stuen «Sveen», der en bryllupsfest var i gang. Gjengen hadde antageligvis vært fulle og et slagsmål brøt ut. En tydde til kniven og en mann døde.  

Hvem som ble stukket og hvem som døde er litt uklart. Søstrene Gulbrandsen hevdet at en mann ved navn Daniel Persbråten ble stukket, mens søsknene Lobben hevdet det var Daniel som stakk.1 De sistnevnte hevdet videre at Daniels mor dro til Christiania for å be om nåde for sønnen, som da hadde blitt dømt for mordet. Dette skulle ifølge søknene Lobben til at Daniel ble løslatt etter noen år og fikk dra tilbake til Skuterudflaten.  

Her kan det være interessant å gå historien etter i sømmene. Muntlige fortellinger har stort sett alltid et opphav, men detaljer kan gå tapt, ting kan overdramatiseres o.l. Derfor skal vi i dag se nærmere på hva som skjedde på bryllupsfesten den skjebnesvangre dagen.  

Slagsmaal og Drukkenskab – Hva som egentlig skjedde 

Om man tilfeldigvis blar i kirkebøkene fra 1800-tallets Modum, noe jeg ofte gjør, så kan man studere oversikten over døde og begravede. Den 28 februar 1840 ble den 22 år gamle gruvearbeider Jens Andersen fra Braaten begravet i Snarum kirke. Presten hadde anmerket at Andersen hadde blitt «dræpt ved Knivstik af Daniel Olsen Pedersbraaten». Det var tydeligvis ikke mye tvil om hvem som hadde begått drapet, men utenom prestens anmerkning var detaljene sparsomme.   

Den utpekte drapsmann, Daniel Petersbraaten, arbeidet som «gamlesprenger» på Nordgruvene i januarkulden i 1840.4 Daniel hadde et litt dårlig rykte i bygden. Sognepresten sa at Daniel var en «nogenlunde ordentlig» gruvearbeidere, men han skulle være «berygtet som tilbøilig til Slagsmaal og Drukkenskab, og i beskjenket Forfatning have viist sig som en raa og uregjerlig Person».  

Kvelden den 14 februar 1840 hadde Daniel og Jens, sammen med flere andre, samlet seg utenfor huset til en av gruvearbeiderne som holdt bryllupsfest. Det kommer ikke nøyaktig frem, men antageligvis dreier det seg om et hus på Skuterudflaten. Daniel og Jens hadde kjent hverandre i 10 år. De hadde aldri «havt noget Udestaaende med hinanden».  

Slagsmålet startet etter at Jens, uten «Andledning fra Angjældende» grep tak i Daniel. Jens trykket Daniel opp mot et gjerde og kastet han. Kildene sier at Jens var tydeligvis ansett å være veldig sterk. Han anså seg selv for å være i besittelse av «ualmindelige Legemskræfter», noe han gjerne ville vise.  

Etter at Daniel var kastet overende fulgte verbal krangling som igjen førte til et heftig slagsmål. Flere måtte til for å skille Jens og Daniel. Ifølge kildene var det Daniel som hadde fått hardest medfart. «Blodet flød ham af Munden, og det ene Kind var meget rødt og hovent». Det var da, mens situasjonen tilsynelatende roet seg, at Daniel spurte om noen kunne låne han en kniv.  

Merkelig nok synes en av de som stod rundt at det var en god ide å låne Daniel kniven. Personen hevdet at denne trodde Daniel ønsket å «lægge den paa sit Kind». Det var ikke det Daniel hadde i tankene. Vitnene forklarte videre:  

Med denne [kniven] gik han rask ind paa Jens Andersen, og efterat nogle faa Ord vare vexlede, stak han denne, der imidlerhavde lagt sin Haand paa hans Skulder, Kniven ind i Underlivet og tilføiede ham derved et Saar, der i den paa den afholdte Obductionsforretning grundede Conclusion af Lægen er erklæret for absolut lethalt.  

Begge hadde drukket brennevin, men de skal ikke ha virket å være særlig berusede. Daniel hevdet selv at han ikke «sandsede» hva han gjorde etter slagsmålet med Jens.10 Dette motsa vitnene som hevdet at Daniel «det var hans Hensigt at gaae angrebsviis tilverks». 

At have sit Liv forbrudt – Dommen 

Daniel ble dømt til døden for sin forbrytelse. Underdommeren synes under forhørende at Daniel virket «aldeles affstumpet Følelse og Forstand, og ikke viste Tegn til Anger». Av straffeloven av 1842 ble dødsstraff gitt ved overlagt drap, særlig bestialske drap og landsforræderi. Det var først i 1905 at Norge avskaffet dødsstraff for borgerlige forbrytelser, og først i 1979 at dødsstraff ble avskaffet i militær straffelov.  

Når det er sagt var det ofte at dødsstraff, selv i 1840-årene, ble omgjort.15 Dette var også tilfelle for Daniel. 1 oktober 1840 ble Daniels dom omgjort ved dom i høyesteretten. Om Daniels mor hadde reist til Christiania for å be for hans liv sier kildene ingen ting om, men dommen ble omgjort til «Fæstningsarbeid på Kongens Naade».

Det ser imidlertid ut til at Daniel ble sluppet fri noen år senere. Den 12 oktober 1849 ble han gift med den 20 år gamle Anne Pedersdatter Lobben. Han var da bosatt på Pedersbraaten under Skretteberg.  

Hva som skjedde etter dette vites ikke, men Daniel måtte kanskje leve med en del sladder og lignende. Historien om han overlevde, om enn med noen faktafeil, helt til våre dager. 

Bildet viser Skuterudflaten.