Det sitter i veggene

arsenikk montert

Blaafarveværkets giftige produkter

Det vil nok ikke komme som en overraskelse at Blaafarveværkets produkter, koboltpigmenter og arsenikk, ikke akkurat var helsekost. Spesielt arsenikk er en svært potent gift, kalt «giftstoffers konge»[1].

Det som kanskje kan overaske deg er hvordan disse stoffene ble anvendt. For de ble ofte brukt i store mengder uten noen tanke på sikkerhet. I dag skal du få et lite innblikk i hvordan både koboltpigmenter og arsenikk ble brukt i maling og tapet, og hvordan dette kunne påvirke inneklimaet.  

To fluer i en smekk – Fin farge og døde veggedyr

Du har sikkert hørt om veggdyr (Cimex lectularis). Flere hoteller og bolighus har blitt infisert med disse skadedyrene etter at noen uvitende har tatt de med seg inn via koffertene sine. Det er ikke lett å bli kvitt dem når de får fotfeste i veggen, ettersom de i vår tid kan være resistente mot sprøytemiddel.[2]

På 1700-tallet var nok veggedyr en del av hverdagen for flere. De var en av flere parasitter som for flere var en helt vanlig del av tilværelsen. Det betyr ikke at folk var likegyldige til dem, og det var nok flere som ønsket å kvitte seg med dem uten å vite hvordan.

Den 31 august 1785 kunne avisen «Norske Inteligenz=Sedler» slå opp på førstesiden «Et Sikkert og probat Raad mod Væggeluus».[3] Skribenten, som forble navnløs, kunne opplyse om at denne hadde kjøpt blåfarge, av typen FE, i Modum. Koboltpigmentet hadde blitt blandet med blyhvitt, et giftig pigment som i dag er forbudt til innvendig bruk i Norge, og kokt olje. Forfatteren hadde malt sitt soverom med denne blandingen, noe som førte til at alle veggedyr ble borte. Personen attesterte at flere av dennes bekjente hadde gjort det samme med samme resultat.

En god blanding av bly, fra blyhvitt, og arsenikk, fra koboltpigmentet, tok nok livet av veggedyrene, men hva det gjorde med inneklimaet på nevnte soverom er en annen sak.

Gravens fargenyanse – Kobber og arsenikk i tapet og maling

På 1770-tallet ble det grønne pigmentet Scheeles grønn (CuHAsO3), oppkalt etter den svenske kjemikeren Carl Wilhelm Scheele (1742-1786), oppfunnet. Grønnfargen var så vakker at den skapte en motebølge i Storbritannia rundt midten av 1800-tallet.

Bedre innendørs belysning, samt en fremadstormende middelklasse med penger til overs, skapte etterspørsel etter fargesterk veggdekor. I 1841 ble det også lansert en maskin som trykket mønstre på papirruller, noe som gjorde tapetproduksjonen lettere.[4] Forholdene lå til rette for masseproduksjon av vakker, grønn tapet. Etterspørselen etter råstoffene til det grønne pigmentet økte i takt med tapetproduksjonen.

Blaafarveværket merket en økende etterspørsel etter såkalt hvit arsenikk (As2O3) mot slutten av 1830-tallet. Arsenikksoten som ble feiet ut av verkets giftfanger[5] måtte raffineres, det vil si at den ble varmet opp uten at den avdestilerte arsenikken kom i kontakt med fyrgassene. Raffineringen gav et hvitt pulver, altså hvit arsenikk.

Arsenikken ble benyttet til svært mye forskjellig, men et av bruksområdene var, som nevnt, produksjon av grønt pigment. Vi vet at noe arsenikk fra Modum ble brukt til tapetpigment. Den ble nemlig kjøpt av Liepmann Fraenckel (1772-1857), den danske stats hofftapetsør og eier av Danmarks største tapetfabrikk.[6]  

Det landet som hadde mest grønn tapet var, som nevnt over, Storbritannia. Ikke overaskende førte dette til at flere opplevde ubehagelige bivirkninger da muggsopp, som hadde en tendens til å trives i limet som ble brukt til å feste tapetet, reagerte med arsenikken i tapetfargen og skapte den giftige gassen «Gosio`s gass»[7], eller trimethyl arsine.

Hvor mange som døde av tapetrelatert forgiftning vet vi ikke, men at det skjedde er sikkert. I 1862 døde mistet en britisk familie fire barn i løpet av kort tid. Legen som inspiserte hjemmet trodde først det var difteri, men kunne ikke finne noen kritikkverdige forhold i huset. Ikke før familiens siste barn døde la legen merke til at barnerommet var tapetsert med grønn tapet.[8]

Rykninger og Skjelven – Symptomer og kur på tapetforgiftning

Eksempler på kronisk forgiftning fra tapet, altså å være utsatt for små mengder arsenikk over tid, kjenner vi også fra Norge. I 1860 publiserte Sandefjord bad sine rapporter over badegjestene som besøkte badet i 1857 og 58. En av de besøkende, kun notert som N.N., besøkte badet grunnet sitt tapetserte kontor.[9]

N.N. var en godseier fra Sverige. Han besøkte badet fordi han opplevde rykninger, skjelvinger og lammelser i bena. Formen hadde blitt sterkt forverret etter en kraftig forkjølelse. Synet var blitt dårligere og han opplevde problemer med avføringen.[10]

Symptomene til N.N. stemmer overens med kronisk arsenikkforgiftning, altså at en person er utsatt for små mengder arsenikk over lang tid. Arsenikken kan påvirke nervesystemet og slik føre til nummenhet og prikking i ben og armer, svakhet og problemer med mage og tarm.[11] Behandlerne på Sandefjord bad fikk også opplyst fra N.N. at han hadde tapetsert veggene på sitt kontor med grønn tapet. Tapetet hadde blitt undersøkt og viste seg å inneholde arsenikk.

Behandlingen på Sandefjord bad bestod av følgende: varme svovelbad med mye gytje[12] og påfølgende dusj, 3 halve beger med svovelvann om morgen, gytjeomslag på ryggen og såkalt manetbehandling på rygg og ben.[13] Manetbehandling bestod i å plassere brenntentaklene til brennmaneter på huden for å øke sirkulasjon.[14] N.N. påstod at svetten han svettet ut ved de varme badene hadde «tydelig Lugt af Arsenik».[15]

N.N. opplevde bedring etter oppholdet, men var fortsatt plaget av tretthet og rykninger i høyre arm, samt problemer med å gå. Mannen opplyste også at han slet med et nedstemt humør, men dette tilskrev han vanskene med å skrive og å gå.

Jeg kan slikke veggen – Tapetprodusentenes motsvar

De som produserte tapet, var imidlertid ikke enige i økende bekymringen til europeiske konsumere i siste halvdel av 1800-tallet. Flere produsenter skal ha tilbudt seg å slikke eller spise tapetet for å bevise at den ikke var giftig.[16] Flere påstod også at deres arbeidere, folkene som produserte tapetet, ikke fikk skader. Om ikke de som var i direkte kontakt med pigmentene, da disse ble påført tapetrullen, ble syke, så var det rart om folk som omgav seg med ferdig tapet skulle merke noe.

Det var dessverre ikke sant at tapetmakere ikke ble påvirket av deres arbeid. Selv de som hang opp tapetet ble påvirket.[17]

En stor produsent av tapet, farget med arsenikkpigmenter, var briten William Morris.[18] Han var også en av grunnleggerne av den britiske «arts and crafts»- bevegelsen i siste halvdel av 1800-tallet. Selv om Morris måtte legge om produksjonen til tapet farget med pigmenter uten arsenikk, grunnet krav fra forbrukere, så mente han selv at arsenikk ikke kunne være grunnen til folks plager. Morris ytret privat på 1880-tallet at det snarere var «kloakkgass» fra de nymotens vannklosettene som førte til dårlig inneklima.[19]

Til slutt kan vi stille oss spørsmålet hvor mye skyld Blaafarveværket hadde i Europas arsenikkproblematikk? I det hele vil det kreve langt mer arbeid for å si noe sikkert om Blaafarveværkets andel av den globale arsenikkproduksjonen, men at de tidvis produserte store mengder er det ingen tvil om.

Et eksempel er året 1860. Dette året ble det eksportert hele 109450 pund[20] arsenikk til Storbritannia fra Norge.[21] Allikevel var det nok andre produsenter som var betydelig større. Samme år, altså 1860, ble det produsert hele 700 tonn arsenikkgrønt pigment, av typen Schweinfurt green, i Storbritannia. Enda importerte britene samme grønnfarge fordi deres egne produksjon ikke strakk til.

Det er også viktig å merke seg at arsenikk ikke bare ble benyttet til grønne pigmenter. Flere andre farger ble også produsert med arsenikk. Det ble også laget medisin og rottegift av arsenikk. Giften ble også benyttet som tilsetningsstoff i glassproduksjon og stearin, samt som middel mot parasitt i saueull. Bare Storbritannias forbruk i året 1860 må ha vært svimlende høyt.  


[1] The king of poisons

[2] Endrestøl, Anders; Ottesen, Preben S.; Myrvang, Bjørn: veggedyr i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 24. november 2022 fra https://snl.no/veggedyr

[3] ”Norske Intelligenssedler 1785.08.31”. 1785.08.31.

[4] Whorton, James C.: The Arsenic Century – How Victorian Britain was Poisoned at Home, Work % Play. (Oxford University Press Inc., New York. 2010) s. 205

[5] En giftfanger, eller giftfang, var en horisontal pipe som stod ut fra kalsinerhyttene på blåfargeverk. Ved oppvarming reagerer arsenet (As) i koboltmalmen med oksygen, noe som danner den giftige kjemiske forbindelsen arsentrioksid (As2O3). Arsentrioksid forlater koboltmalmen som røyk. Røyken ble ledet inn i giftfangeren der den, grunnet fangets horisontale retning, avsatte seg da den ble avkjølt. 

[6] Modums Blaafarveværk, RA/PA-0157/G/Gb/L0131/0001: — / Innkomne brev A – Ø, 1846-1847, s. 247

Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/db20120828620247

[7] Whorton, op.cit. s. 226 gassen er oppkalt etter den italienske kjemikeren Bartolomeo Gosio

[8] Ibid. s. 203-4

[9] ”Norsk Magazin for Lægevidenskaben”. Utg. Selskabet. 1860. Ebbesen, J. «Sandefjord bad – Curberetningerfor Aaret 1857 og 1858». s. 140-171

[10] Ibid. s. 165

[11] Whorton, op.cit. s. 16

[12] Gytje er slam fra havbunnen som det var trodd hadde legende egenskaper. Se: Kåss, Erik: gytjebad i Store medisinske leksikon på snl.no. Hentet 25. november 2022 fra https://sml.snl.no/gytjebad

[13] Ebbesen, op.cit. s. 165

[14] Behandlingen ble kalt «Den Thaulowske metode» etter badelege, og, ikke minst, Blaafarveværkets verkslege, Heinrich Arnold Thaulow, mannen som stiftet både Sandefjord og Modum bad.

[15] Ebbesen, op.cit. s. 166 Arsenikkholdig røyk lukter hvitløk.

[16] Whorton, op.cit. s. 222

[17] Whorton, op.cit. s. 302

[18] Morris arvet aksjer i det som skulle bli en av verdens største arsenikkprodusenter, gruvefirmaet Devon Great Consols. Se. Hawksley, Lucinda: Bitten by witch fever – Wallpaper & Arsenic in the Victorian Home. (Thames & Hudson Ltd., London. 2016) s. 59

[19] Whorton, op.cit. s. 223

[20] 1 norsk pund var målt til 498.112 gram i 1824. 

[21] SSB: Tabeller vedkommende Norges Handel og Skibsfart i Aaret 1860, No. 2. s. 12 https://www.ssb.no/a/histstat/nos/nos_i_c3_1860.pdf