Constantinsjakt og Ludwig Eugen stoll – Koboltgruvenes mest ambisiøse prosjekt
En forhistorie
I dag skal vi se på det største og mest ambisiøse prosjektet som ble satt i gang i Koboltgruvene rundt siste halvdel av det 19de århundre. Prosjektet var anleggelsen av Koboltgruvenes dypeste sjakt, Constantinsjakt, og en møtende stoll, Ludwig Eugen.
Rundt samme tid som prosjektet ble påbegynt var Blaafarveværket inne i dets siste eierskifte. Etter verkets glansperiode, fra 1820- til 1840-tallet, fulgte konkurs og eierskifte. Sommeren 1849 ble Blaafarveværket solgt til sin største kunde, det engelske firmaet Goodhall & Reeves. Firmaet spesialiserte seg på handel med koboltpigmenter, te, bomull og lim.
Firmaet ledet Blaafarveværket igjennom en vanskelig omleggingsfase, der arbeidsstokken ble nedskalert og den kjemiske koboltforedlingen ble endret. Fra 1776 frem til midten av 1840-tallet produserte Blaafarveværket primært varene safflor og smalt.
Safflor var pukket, vasket og kalsinert koboltmalm som var tilsatt knust kvarts. Denne blandingen var ikke blå, men snarere en svart-brun sandaktig blanding. Blandingen inneholdt koboltoksid (CoO), en kjemisk forbindelse mellom kobolt og oksygen som er råstoffet som skaper den intense, blå fargen i en glassblanding eller emalje.
Smalt var et ferdig blått pigment. Det ble laget ved å ta saffloren og smelte den sammen med kvarts og pottaske. Kvarts blir til gjennomsiktig glass når det smeltes ned, men for å klare å smelte kvarts må det tilsettes et smeltemiddel, altså pottaske, for å sette i gang smelteprosessen ved en forholdsvis lav temperatur. Saffloren farget det gjennomsiktige glasset blått. Det blå glasset ble herdet med kaldt vann. Glassklumpene ble knust, kvernet, skylt med vann og sortert etter fargenyanse og kornstørrelse.
Safflor ble primært benyttet i keramikk- og glassindustri for å lage blå dekorfarge, samt ble kjøpt inn av britiske smaltverk. Smalt ble primært kjøpt av papir- og tekstil- og stivelseprodusenter og benyttet som blekemiddel. Den ble også benyttet i keramisk industri og som malerfarge.
På 1840-tallet hadde det syntetiske blå pigmentet, syntetisk ultramarin, erobret store deler av blekemarkedet som tradisjonelt hadde vært dominert av smalt. Den dalende etterspørselen etter smalt tvang koboltprodusenter i hele verden å utvikle nye pigmenter. Målsettingen var å produsere et renere koboltoksid, altså et oksid som innehold mindre av de avfallsstoffene som påvirket fargenyansen i smalten.
I Birmingham hadde britiske nikkelprodusenter klart å kjemisk separere nikkel (Ni) fra kobolt i 1841. Nikkelprodusentene anså kobolten, som alltid befant seg i nikkelmalmen, som et avfallsstoff som var vanskelig å skille fra nikkelen. Den nyutviklede metoden gav ikke bare rent nikkel, men det utskilte koboltoksidet var tilnærmet fritt for avfallsstoffer. Den nye produksjonsmetoden produserte et kjemisk rent koboltoksid. Produksjonene bestod i å koke koboltmalmen i svovelsyre og soda, for deretter å tappe og filtrere ut koboltoksidet.
Goodhall & Reeves satset på denne produksjonen. De videreførte koboltproduksjonen i Modum frem til 1855. En stor og grusom gruveulykke og direktør James Reeves uventede død førte til at verket ble lagt ut for salg høsten 1855.
Oppkjøpet i 1855
Flere var interessert i Blaafarveværket i 1855. Den avdøde Reeves kompanjong, Henry Goodhall, reiste til Norge i forkant av auksjonen. Ved auksjonen 6. oktober bød Goodhall 72.000 spesidaler, men budet ble ikke godtatt.[1] Først den 18. desember ble det klart at «et Sachsisk Kompagni» hadde kjøpt Blaafarveværket.[2]
Det Sachsiske kompaniet fulle navn var Der Sachsischer Private Blaufarbenwerks Verein. Firmaet hadde hovedkontor i Leipzig i kongeriket Sachsen. Det oppstod ved at de største blåfargeverkene i Sachsen slo seg sammen for å møte den vanskelige tiden da syntetisk ultramarint traff verdensmarkedet. Et av de sachsiske verkene begynte faktisk å produsere syntetisk ultramarint. Firmaet ble også en storstilt produsent av nikkel, samt fortsatte en begrenset produksjon av koboltpigmenter.
De sachsiske koboltgruvene hadde vært drevet siden 1500-tallet. Flere av gruvene ble tømt, noe som førte firmaets blikk utenfor deres tradisjonelle gruveområder i fjellene i Erzgebirge. De kjøpte opp koboltgruver i Italia, Østrike-Ungarn, og fra 1855, Norge.
Sakserne var svært dyktige fagfolk. De gikk i gang med å intensivere gruvedriften for å lete etter nye koboltmineraliseringer dypere i Skuterudåsen. En plan ble lagt for å anlegge en dyp sjakt for å undersøke om det var nye koboltmineraliseringer som lå under det daværende gruvenivået. For å lette den eventuelle utvinningen av koboltmineralene i dypet, skulle en stoll anlegges ca. 127 meter under nivået på gruvene. Stollen skulle gå 484 meter horisontalt innover og møte sjakten.
Arbeidet startet i 1858 og skulle ta 11 år å ferdigstille.
Industrialisering og nye koboltfunn:
Det var et storstilt prosjekt som startet i 1858. Vi vet ikke hvordan det foregikk, men sannsynligvis startet det med en markscheider som målte opp hvordan stollen og sjakten skulle møte hverandre. Sjakten og stollen ble også gitt sine respektive navn. Sjakten, Constantin, er sannsynligvis oppkalt etter den sachsiske mineralogen og bergmann, Friedrich Constantin von Beust (1806-1891). Stollen ble oppkalt etter Ludwig Eugen Graf von Holtzendorff (1796-1858), forvalter ved et av blåfargeverkene i Sachsen.
Arbeidet møtte raskt problemer. Constantinsjakt fylte seg stadig opp med vann. Vannføringen skapte så store problemer at arbeidet var innstilt i deler av 1860. De sachsiske lederne var imidlertid fast bestemt på at arbeidet med sjakten måtte fortsette.[3] Løsningen på vannproblematikken var å installere en dampmaskin ved sjaktens topp. Først i 1863 var sjakten lenset og arbeidet videreført. Dampmaskinen var helt nødvendig i dette arbeidet.
Under arbeidet i 1865 fant gruvearbeiderne nye, lovende koboltforekomster i Constantinsjakt. Ut fra sjakten gikk det 3 koboltmineraliseringer som var mellom 1-4 tommer tykke, det vil si mellom 2,6 cm og 10,5 cm.[4] Dette var ansett som særs rike funn, og optimismen rundt dem var stor. Gruvearbeiderne begynte å anlegge orter mot sør, det vil si horisontale ganger ut fra sjakten, for å utvinne mineraliseringen.
De store hulrommene, strosser, som gradvis ble tilbake etter hvert som gruvearbeiderne sprengte ut koboltmalmen, ble støttet opp ved tømmerstokker. Arbeidet med sjakten, stollen og strossene gikk forholdsvis rolig for seg. Det forekom ingen dødsulykker i denne perioden før i 1874.
Arbeidet med Constantin og Ludwig Eugen ble ferdigstilt i 1869. Da ble stollen slått igjennom til sjakten. Fra den tid kunne gruvearbeiderne frakte alt uttaket fra mineraliseringene i sjakten ned og ut av stollen. En følge av dette var at Bergan pukkverk ble et mer sentralt. Pukkverket ligger knappe 500 meter på nedsiden av åssiden fra inngangen til Ludwig Eugen.
Norges første taubane
For å forenkle frakten fra Ludwig Eugen til Bergan ble Nores første taubane satt opp mellom disse. Arbeidet i Ludwig Eugen ble videreført etter at den ble slått igjennom til Constantin. Stollgangen ble drevet videre innover i fjellet forbi sjakten. Arbeidet foregikk ved fyrsetting, det vil si at arbeiderne satte et bål opp mot stollsiden, lot fyren brenne ut og slo løs den oppsprukne fjellsiden. Høsten 1874 skjedde den siste dødsulykken i Koboltgruvene, da stollbrenner Andreas Skuterudflaten på 40 år døde av «stank»,[5] altså røykforgiftning, ca. 600 meter inne i Ludwig Eugen.
Året etter i 1875 ble det Norges første trykkluftbor satt inn i drift i Ludwig Eugen. Stollen var da så dyp at det var vanskelig å fyrsette på en effektiv og trygg måte.
Ludwig Eugen stoll ble drevet inn til 880 meter. I 1878 møtte stollen enda en sjakt som var drevet ned fra nivåene med koboltmineraliseringer. Driften i Koboltgruvene fortsatte helt frem til 1898. Men fra slutten av 1880-årene var driften preget av synkende koboltforekomster.
Et av Koboltgruvenes mest spektakulære steder i dag:
Om du har deltatt på en gruvesafari på Koboltgruvene, da har du sett områdene som ble utvunnet gjennom Constantin og Ludwig Eugen. Uten det ambisiøse prosjektet, så hadde ikke Koboltgruvene sett ut slik de gjør i dag.
Du kan tenke på at området du ser under safarien kun er en liten del av det totale området dypt under Skuterudåsens overflate. Og det kan vi takke noen få dyktige Saksere og en hel bråte med nevenyttige nordmenn for.
Bildet er tatt av fotograf Gercke foran Ludwig Eugen Stoll i 1860-årene.
[1] ”Kristianssands Stiftsavis og Adresse-Contors Efterretninger 1855.10.20”. 1855.10.20. se: https://www.nb.no/items/697ddd183e147cc1f9b6ce505f25e8f4?page=1&searchText=Goodhall
[2] ”Drammens Blad 1855.12.19”. 1855.12.19.Se: https://www.nb.no/items/ed36644a26c8ce265f8c8ec518e2eadf?page=0&searchText=Sachsisk
[3] SAO-A-11299-Østlandske bergdistrikt/Befaringsprotokoller/Nr. 1 – Årsberetninger 1860 – Modums Blaafarveværk
[4] SAO-A-11299-Østlandske bergdistrikt/Befaringsprotokoller/Nr. 1 – Årsberetninger 1865 – Modums Blaafarveværk
[5] Modum kirkebøker, SAKO/A-234/F/Fa/L0010: Ministerialbok nr. 10, 1865-1876, s. 359
Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/kb20061101370534