Blaafarveværket og alkohol

Gercke arkivsak alkohol

Fyll og spetakkel? Eller gudfryktige avholdsfolk?

Hvem er morderen? Jeg vet det. Det er drukkenskapsdjævelen. Vogt eder for den.[1]

Slik endte prest og folklorist Jørgen Moe sin gravtale over en ung gutt i Noresund i 1859. Gutten døde av et knivstikk fra en ukjent drapsmann under et masseslagsmål. Det var underforstått at alkoholkonsumet hadde bidratt til tumulten.

Ikke langt fra Noresund lå Blaafarveværket, med sine mange ansatte og tunge arbeidsdager. Hvordan var det med «drukkenskapsdjævelen» der? Det skal vi se nærmere på i denne artikkelen.

Når historien om verksarbeiderne skal fortelles, så benyttes ofte verket til Pierre Guillaume Frederic Le Play som kilde. Franskmannen, som i noen sirkler er kalt «sosiologiens far», gjorde feltarbeid på Nymoen på midten av 1840-tallet.[2] Oppholdet på Modum var en av flere feltarbeid rundt i Europa der leveviset til arbeiderklassen ble undersøkt. Le Plays undersøkelser på Nymoen har gitt ettertiden svært detaljerte beskrivelser av livet til en utvalgt familie på Blaafarveværket.

Undersøkelsen tok for seg matkonsum, inntekter, utgifter, arbeidsforhold og arbeidsoppgaver. Samtidig undersøkte Le Play aspekter av familiens sosiale liv, blant annet deres alkoholkonsum.

I Le Plays verk står følgende:

På sätt och vis innebär dock familjens umgänge med arbetskamrater och grannar en klar utveckling av moralkänslor. Så till exempel straffas tendensen till missbruk av alkohol, så som den används bland de nordiska folken, inom familjen med stöd av nykterhetsföreningar. Genom inspiration av sådana föreningar har många av arbetarna på fabriken i Modum helt avstått eller minskat bruk av sprithaltiga drycker. Familjen, så som den beskrivs i denna monografi, gör då och då små inköp av öl eller brygger det själv. Men genom påtryckningar från arbetsledningen och påverkan av nykterhetsföreningarna och genom kyrkliga påbud, används icke starksprit.[3]

Litt motstridene til dette måtte Le Play vedkjenne at brennevinsdrikking var utbredt i Modum ellers.[4] Observasjonene til Le Play er gjengitt i flere senere utgivelser om Blaafarveværket, men det er i mindre grad supplert med andre kilder.[5]

Eli Moen har gått noe mer inn i verkets eget arkiv, men har størst grad fokusert på hvordan alkoholbruk påvirket arbeidsevnen. Moen fant kun ett tilfelle der en arbeider ble bøtelagt for å være beruset i arbeidstiden, noe hun hevder støtter Le Plays beskrivelse.[6] I hvor stor grad arbeiderne drakk utenom arbeidstid vil ikke komme frem av slike undersøkelser, dessuten tok Moen kun for seg en kortere periode. Derfor vil jeg i denne artikkelen se nærmere på hele perioden.

Sentrale spørsmål blir i hvilken grad alkoholmisbruk var et stort problem på Blaafarveværket? Og hvor utbredt var brennevinsdrikking på Blaafarveværket gjennom verkets historie? 

Halslås eller oppsigelse – den tidlige historien

I Blaafarveværkets første driftsperiode tyder kildene på at alkoholmisbruket blant arbeiderne tidvis skapte problemer, og at ledelsen hadde vansker med å holde disiplin. Få år etter opprettelsen, i juli 1779, ble det slått opp en plakat som advarte «mod fylleri og drukkenskab» på Koboltgruvene. Om en arbeider «antreffes beskjenket», så måtte denne betale 24 skilling til sykekassen. Boten var dobbel på lørdag og søndag.[7]

Ikke alle arbeiderne var lydhøre for disse advarslene. Vinteren 1780 gikk lederne hardere til verks. Da ble gruvearbeiderne Peder Jensen Lund og Ole Saxersen straffet for drukkenskap, mens en tredje arbeider, Anders Mogensen, ble på det sterkeste anmodet om ikke å «holde Danse, Spiill eller Drikke Huus».[8] Lund ble straffet hardt. For å unngå oppsigelse måtte han «Utstaa straff i Halsjernet».[9] Halsjern var en form for straff der to bøyler av jern ble låst rundt halsen for en angitt periode. Straffen kan minne om den tidligere praksisen med gapestokk.

Kildene indikerer ikke hva slags alkohol som ble konsumert, men det er nærliggende å tro at det var øl. Brennevin var ikke så vanlig i Norge før på begynnelsen av 1800-tallet da poteten ble utbredt. Spesielt fra 1816 da Stortinget tillot «enhvær skatteydende Eier eller Bruger og Besidder af matriculeret Jordegods […] at brænde Brændevin».[10]  

Selv om brennevin ikke nødvendigvis var like utbredt i verkssamfunnet før begynnelsen av 1800-tallet, så var det ikke ukjent. Allerede i 1788 finner vi brennevin nevnt under skifteoppgjøret etter koboltfinneren, Ole Witloch. Til hans begravelse ble det bestilt inn 6 potter (rett i underkant av 6 liter) «Frandsk Brændeviin».[11] Drikking i begravelser var vanlig. Samme var det med dåp, giftemål, jul og St. Hans. Dermed var det ikke merkelig at det ble bestilt brennevin til Witlochs begravelse. Det som synes å markere en endring var da brennevinet ble mer tilgjengelig, noe som førte til mer hverdagslige utskeielser.

Blaafarveværkets kasserer, Lars Schive, må ha beklaget seg over den bør som ble lagt på han tidlig på året 1816. Med få dagers mellomrom måtte han føre to alkoholrelaterte rettsaker mot verksansatte. Flere måneder før Stortinget liberaliserte brennevinsproduksjonen slet Blaafarveværket med følgende av arbeidernes brennevinskonsum og påfølgende oppførsel. Disse problemene startet begge etter fuktige besøk i kramboden til verksleverandør Nils Tyrholm.   

Først var det Peder Poulsen Kullebek og Peder N. Svartz som måtte stå skolerett i Fossum tingstue foran kassereren. De hadde i beruset tilstand bedrevet «Uordentlig og deels voldsom Opførsel» på fru Marie Tejlmans gård.[12] Spesielt Kullebek hadde blitt voldelig da han høflig ble bedt av fruens bror om å forlate eiendommen grunnet hans berusede tilstand.[13] Opphavet til Kullebek og Svartz eskapader var et besøk i kramboden til Tyrholm der brennevin ble fortært. For sin oppførsel ble Kullebek bøtelagt med 1 riksdaler til verkets fattigkasse. Selgeren av brennevinet, Tyrholm ble ikke straffet ettersom mengden ble ansett å være så liten, fordelt på hva som skulle ha vært 6-8 arbeidere, at det ikke skulle tilsi at noen av dem skulle bli overstadig beruset.[14]

Bare dager etter fikk fru Tejlman unngjelde igjen. Denne gangen foregikk fylleriet i hennes drengestue. Der hadde et par verksarbeidere oppført seg dårlig under en fyllekule som, igjen, startet med et besøk i kramboden til Nils Tyrholm. Arbeidernes unnskyldning var «de den Dag havde gaaet en lang Vej nemlig: fra Cobolt Schjærperne til Strand i Kulde og Ondt Vejr, uden at nyde nogen forfriskende Føde».[15] Det skulle med andre ord ikke mye brennevin til før det hele gikk over stokk og stein.

Det kan med dette kanskje virke som om fyll og spetakkel var en daglig affære i Blaafarveværkets tidlige periode, men om vi snur på det, så virker det ikke som om alkoholproblematikk var et alvorlig problem. Sakene som er trukket frem er enkeltsaker. Jeg har ikke gjennomgått Blaafarveværkets tingbok fra perm til perm, men av de jeg har undersøkt, er det kun de to sakene fra 1816 der arbeidere har blitt straffeforfulgt for fylleri. Dessuten vet vi foreløpig lite om alkoholvanene til verkets generelle befolkning i denne tidsperioden annet enn at de sannsynligvis brygget øl i de fleste husstander.   

At det ble noen saker, er kanskje ikke så rart. For oss i dagens Norge ville dagliglivet på 1700-tallets Blaafarveværk sannsynligvis blitt opplevd som ulevelig. 12 timers arbeidsdager der skader og kroniske plager var dagligdags, farene var store og lønna, sammenlignet med i dag, var lav. Hjemmet var mørkt, lite og kaldt. Sykdom og prematur død var normaltilstanden. Psykiske plager var dårlig forstått osv.

Når det er sagt skal man være forsiktig med å tolke fortiden gjennom nåtidens linse. Kanskje ville en verksarbeider fra 1790-tallet ha sett dagens samfunn som ulevelig? En eldre moing som så tilbake på sin ungdomstid på 1800-tallet sa følgende:

«Det var my som var gæli før i tida, lang og slitsom ærbesdag med lita betaling, men vi hadde itte så stor krav te livet den gongen som følk har nå. Og vi hadde det moro, mere moro enn følk har nå. Vi kunne gle oss med lite, og vi var mer fornøgde».[16]    

Men at det bergverkssamfunnene kunne være arnesteder for alkoholmisbruk er det flere eksempler på. Noen bergverksledere anså nok at noe alkoholkonsum var uunngåelig, men at det kanskje ville være bedre om verksledelsen selv, til en viss grad, administrerte drikkingen. For å se på denne administreringen, så må vi se nærmere på «drikkedagen».

Drikkedagen – fyllefest i regi av verkets ledere

Akkurat når Blaafarveværkets første drikkedag ble avholdt vites ikke. Arkivet til verkets første tid, 1776-1821, er mindre undersøkt. Dessuten faller arbeidet det vil ta for å undersøke disse utenfor rammene av denne artikkelen. Foreløpig er det ikke funnet arkivmaterialet som nevner drikkedagen før 1827, men det nevnte arkivmaterialet omtaler gjennomføring av drikkedagen på en slik måte at det synes sannsynlig at dagen hadde blitt gjennomført tidligere.[17] Om det var tilfelle vites ikke.

Det vi vet er at verkets ledelse organiserte drikkedagen slik at feiringen skulle gi arbeiderne mulighet til å drikke alkohol, men at mengden ble kontrollert og at orden ble opprettholdt.[18] Ledelsen fastsatte at en voksen arbeider skulle få 2,41 dl brennevin og 9,6 dl øl. De ukonfirmerte skeideguttene fikk 1,2 dl brennevin og 4,8 dl øl.[19]  Verket hyret også 2-4 vaktpersoner. Disse skulle være ansvarlige for at drikkedagen ble gjennomført på en forsvarlig måte.[20] Slik kunne ledelsen virke raus ovenfor sine ansatte, samtidig som de til en viss grad kontrollerte utskeielsen. 

Verksledelsens administrering blir tydelig da uforutsette ting skjedde. I 1838 sovnet to fulle arbeidere ute og frøs i hjel.[21] Derfor ble drikkedagen flyttet til tiden rundt St. Hans året etter. Det skal imidlertid sies at arbeiderne fikk tilstått «drikkepenger» og var tillatt å få en dram før arbeidsdagens start på dagen da drikkedagen tradisjonelt hadde blitt holdt i desember.[22]

For å forsøke å stimulere til å minske alkoholkonsumet på drikkedagen vedtok bergmester Amund Lammers en endring i 1845. Verket ønsket ikke, skrev Lammers, «at afskaffe den almindelige Drikkedag, men at forandre den».[23] Forandringen bestod i å gi arbeiderne «drikkepenger» istedenfor alkohol.[24] Sannsynligvis var håpet at de fleste ville ønske å spare noe av pengene eller bruke dem på noe annet. Det er vanskelig å si om denne endringen hadde noen effekt.

Konsum av brennevin og øl var ikke innskrenket til drikkedagen. Henriette Thaulow gjengav et sitat hun hadde hørt i Modum «uden Brændevin var enhver fest umulig».[25] Det var vanlig med dram både til bryllup og likferd.[26] Så hvordan var det med alkoholkonsumet utenom drikkedagen?

Den senere tid på Blaafarveværket:

Høsten 1845, i perioden Le Play oppholdt seg på Nymoen, så verkets ledelse seg nødt til å slutt å utbetale lønn hver fjerde lørdag. Dette til «Forebyggelse af hidtil stedfunde Uordener».[27] Det står ikke eksplisitt at uordenen var forårsaket av fyll, men det er nærliggende å tro.

Samme måned som artikkelen over ble trykket ble det også ført rettsak mot to kvinner som ble beskyldt for ulovlig salg av brennevin på Fossumeie.[28] Året før, våren 1844, ble det også gjennomført en rettsak mot tre bråkmakere som i «beskjænked» tilstand støyet, sloss og trakk kniv mot innbyggerne på Nymoen.[29] Noen år tidligere, i 1840, ble en gruvearbeider drept under et slagsmål på Skuterudflaten. Både gjerningsmann og offer hadde drukket brennevin.[30]

Enkeltrettsaker sier, i likhet med sakene i 1816, lite om den generelle edruelighetstilstanden på Blaafarveværket, men det er klart at drapet i 1840 er den mest alvorlige saken som er oppdaget. Det som imidlertid vitner om et forverret problem er verkets ledelses bestemmelse om å flytte lønningsdagen. En slik endring vitner om økende problematikk som trengtes mer gjennomgripende virkemidler for å få bukt med.

Om alkoholproblematikken på verket forverret seg på 1840-tallet, så tyder det på at Blaafarveværket var annerledes enn samfunnet rundt. Den generelle trenden i Norge ser ut til å ha vært at brennvinskonsumet gikk ned ved inngangen til 1840-tallet.[31] Flere faktorer spilte inn. Nedgangen i brennevinsproduksjon, høyere avgifter, mer restriktiv lovgivning fra 1842 og oppblomstringen av nykter- og måteholdsforeninger bidro til det synkende konsumet. Modums måteholdsforening ble stiftet i 1842 og ble senere supplert med en nykterhetsforening. Disse hadde pr. 1844 164 medlemmer, der de aller fleste, 135 stk, tilhørte måteholdsforeningen.[32] Med tanke på at Blaafarveværket i 1840 hadde over tusen ansatte og totusen fastboende på eiendommen, så utgjorde ikke medlemstallet en stor andel. Det er dessuten sikkert at flere av medlemmene ikke var verksansatte.

Måteholdsforeningene hadde ingen forbud mot moderat bruk av vin og øl, mens nykterhetsforeningen forbød all form for alkohol. Slik sett var det nok lettere å lykkes med å vinne medlemmer med å fronte måtehold. I gruvesamfunnene har vi sett at brennevinet hadde sin plass i form av drikkedagen. Det farefulle arbeidet, med tunge bører og kroniske plager, gav nok en trang til utskeielser. Samtidig blir det hevdet at brennevinsdrikking hadde en sosial funksjon.[33] I en artikkel i avisen «Tiden» fra 1840 ble det uttrykket at det sannsynligvis ville være enklere å stifte en måteholdsforening på Kongsberg enn en avholdsforening. Bergverksarbeiderne, eller «den simple Classe», hadde et så anstrengende arbeid at det ville bli vanskelig å fordrive alkoholen helt.[34] Det var nok også tilfelle i Modum.

Le Play kan ha vært formet av sin egen overbevisning da han hevdet at de strengt religiøse menneskene i familien han undersøkte på Nymoen ikke drakk sprit. Han var religiøs selv og manet til en religiøs moralsk kodeks blant arbeiderklassen.[35] Det kan selvfølgelig også hende han valgte seg ut en familie der mannen var en av de få i Modum som var avholdsmann, eller at familiefaren ikke fortalte Le Play den hele og fulle sannheten. Igjen beskrev Le Play en familie, noe som gjør det vanskelig å overføre funnene til naboene rundt.  

Blaafarveværkets drift fortsatte helt til slutten av århundre. I en beskrivelse fra 1865 ble de verksansattes alkoholvaner beskrevet som følger:

Ædrulighedstilstanden maa vel i det hele taget siges at være tilfredsstillende, i alfald langt bedre end for nogle Aar tilbage. Her ved de maanedlige Lønninger og især ved de store høitiders St. Hans og Jul opkjøbes for fælles Regning temmelig betydelige Kvanta Brændevin. Dette er især Tilfældet paa den store «Drikedag», St. Hans, hvor endog Værkets Bestyrelse uddeler Brændevin til alle sine Arbeidere og ved den paafølgende Dansemoro, som gjerne strækker sig udover hele den følgende Dag, forefalder ikke sjelden Slagsmaal af det alvorligste slag.[36]

Dr. Dedichen

Denne beskrivelsen, ført i penn av dr. Dedichen (diktert av dr. Thaulow) viser at brennevin fortsatte å ha en plass på Blaafarveværket frem mot verkets nedleggelse i 1898.

Verkets ledelse hadde fra verkets oppstart til dets nedleggelse en rekke plikter som i dag vil virke fremmed. Ikke bare skulle arbeiderne ivaretas på jobb, men ledelsen skulle også sørge for utdanning, helsestell og pensjon. Da de fleste verk lå avsides til måtte ledelsen også sørge for boliger med vannposter, bakerovner m.m. Under dansketiden hadde verkene egne domstoler og militærenheter. Slik ble ledelsen også en administrator av de fleste av det vi i dag vil kalle offentlige tjenester innenfor verkets eiendom. Slik ble det også at alkoholisme og dets følger, dårlig helse, vold og uvettig pengebruk, til syvende og sist falt verket til byrde. Det være seg selv om arbeideren alltid dukket opp edru på jobb. Slik ser vi hvorfor verkets ledelse forsøkte å begrense og kontrollere deres arbeidere, også i det private.

En faktor til var det paternalistiske systemet som Eli Moen har skrevet mye om.[37] Det paternalistiske system var et moralsk forhold mellom verkseier og arbeider. Eieren fungerte som en allmektig far som skulle oppdra sine sønner, altså arbeideren. Maktforholdet var slik sett skjevt, men arbeideren hadde også et handlingsrom til opposisjon hvis verkseier ikke viste faderlig omsorg.[38] Slik kommer datidens moralske syn på alkohol inn i bilde. Fyll var en moralsk svakhet. Om det ikke var realistisk å utrydde alkoholen helt, så burde den begrenses. Arbeideren burde læres til måtehold. Slik eieren administrerte drikkedagen kan ses som en oppdrager som forsøker å begrense og styre sine sønners alkoholkonsum.   

Slik var det på gulvet i verkssamfunnet. Hvordan var det så med verkets øvrighet?

Rødvin, madeira og rom – øvrighetens drikkekultur

Da det kom til lederne selv, var det andre regler som gjaldt. Både de faktiske reglene, og de sosiale normene, var forskjellige fra arbeider til lederne. Ingerid Hagen har beskrevet at Blaafarveværkets direktør, Benjamin Wegner, hadde et høyt forbruk av vin, rom og brennevin.[39] Her må det tas med i beregningen at Wegner tilhørte Modums øvre stand, og at det var underforstått at det betydde å være vertskap for en del sosiale sammenkomster. Der frekventerte verkets øvrighet, presteskapet, handelsmenn m.m. Dermed er det sletts ikke sikkert at Wegner selv konsumerte alt han bestilte.

I etterkant av en takseringsbefaring på Blaafarveværket i 1839 ble Geschvorne Klem refundert for sine utlegg i forbindelse med at han huset sorenskriveren og fire takstmenn. De fikk laks, kjøtt og kaffe, noe som også i dag virker rimelig. Men at det også ble ansett å være en selvfølge at hver mann skulle ha 9,6 dl. brennevin under sitt opphold er kanskje mindre intuitivt.[40] Vel, ifølge Per Fuglum var utskjenkning av brennevin ved offentlige sesjoner relativt vanlig.[41] Brennevinet ser også ut til å ha blitt benyttet i flere samfunnslag enn arbeiderklassen, selv om de kondisjonerte ofte benyttet mer sofistikerte varer slik som konjakk og likør.[42]

Verkets øvrighet sosialiserte på en annen måte enn arbeiderne. Direktøren, hytteinspektøren, bergmesteren og andre ledere var nok forventet at skulle drikke alkohol når de besøkte eller bad inn forretningsforbindelser, lokale geistlige og lokale stormenn. I 1851 bad verkseier John Henry Goodhall inn til fest på Fossum gård. En britisk kvinne som var på besøk bemerket at det ble skålt for den minste ting gjennom hele festen. Hun nevner også at

Punch, by no means badly brewed, was constantly circulated, and produced decidedly enlivening effects.[43]  

Punsj var en moteriktig, alkoholholdig drikk som ofte ble brukt ved festligheter. Den bestod som regel av vin, krydder, sukker, skall og fruktkjøtt fra pomerans.[44]  

Selv om brennevin var akseptert i øvre samfunnslag i Norge, så var det ikke nødvendigvis tilfelle i andre europeiske land. Da en britisk kunde av Blaafarveværket var på besøk i Norge i 1838 skrev han følgende om hans iakttagelser i en hotelresturant i Christiania der forretningsmenn, kontorister og lignende møttes til middag:

Bordskikken ligger på et lavt nivå: man får bare en kniv og gaffel under hele middagen, og dette bestikket blir brukt på en meget klosset måte. Maten blir skåret opp på sidebordet og deretter sendt rundt fra den ene gjesten til den andre. Enhver velger det han har lyst på, og mange gjør det på en lite delikat måte. De eneste grønnsakene som serveres er små, dårlige poteter: den store, melne sorten er ikke særlig skattet i Norge. Det er lite konversasjon under middagen, alt er et eneste rot og etter 20-30 minutter er det hele over og spisesalen ryddes. Man får øl på bordet uten at man ber om det. Det blir drukket lite vin; mange tar bare et lite glass brennevin. Jeg kan ikke sammenligne denne scenen med noe annet enn en flokk kveg som kommer til krybben, eter seg mette og går[45]

Da samme mann var på besøk på Blaafarveværket drakk han vin etter at middagen var spist.[46]

Konklusjon

Den kanskje litt kjedelige konklusjonen på denne artikkelen er at det er vanskelig å gi et definitivt svar. Alkoholproblematikk blant arbeiderne, særlig i form av misbruk av brennevin, finner vi flere eksempler på i rettsprotokollene og verkets eget arkiv. Men slike enkeltsaker sier ikke all verden om hvordan den generelle tilstanden var. Det er imidlertid ting som tyder på at Blaafarveværket muligens gikk noe imot 1840-tallets nasjonale trender og Le Plays beskrivelser. Her må vi imidlertid ta i betraktning at Blaafarveværket var Norges største arbeidsplass i denne perioden. Den store oppsamlingen av mennesker ville uunngåelig føre til mer drikking.

Vi ser også at tidligere forskning i stor grad har fokusert på hvordan alkoholkonsumet påvirket arbeidsevnen, men i mindre grad undersøkt Blaafarveværket som bosted og samfunn. Drikking blant arbeidere, og dets uheldige følger, foregikk stort sett da arbeiderne ikke var på jobb. De negative hendelsene påvirket slik i mindre grad den faktiske driften, men i større grad det sosiale. Så sent som i 1865 omtalte verkslege Thaulow Blaafarveværket som «en ikke ubetydelig Bygd i Bygden».[47] Selv om ledelsen av verket for lengst var privatisert, så hadde ledelsen en rekke ansvar som gikk utover det rent driftsmessige. Verket utgjorde et eget fattigdistrikt, skolekrets, legekrets og nabolag. Når vi også tar i betraktning de paternalistiske tradisjonene rundt verksdrift, med lederen som allmektig far og arbeiderne som sønner, så ser er det lettere å forstå hvordan lederen anså det som sin oppgave å veilede arbeiderne til edruelighet eller et slags måtehold.

De samme regler gjaldt ikke verkets ledelse. Drikking i sosiale sammenkomster var forventet og den tok gjerne en roligere form. Vin og punsj ble ofte, ikke alltid, foretrukket fremfor brennevin og øl. Drikkingen ser også ut til å ha tatt en litt mindre utagerende form. Punsjen på Fossum gård ble strukket ut over 12 timer med nærmest kontinuerlig matservering. Det blir litt annerledes enn når slitne arbeidere drakk brennevin på tom mage etter å ha gått over 1 mil først.  


[1] Hodne, Ørnulf. Jørgen Moe : folkeminnesamler – dikter – prest.  (Oslo: Universitetsforlaget. 1982) s. 120

Lenke: https://www.nb.no/items/a4121fb289ff4ccf21205c6891c9c68c?page=129&searchText=drikkedagen (lest 11.12.2024)

[2] Vi vet at Le Play ankom Christiania fra Paris den 18. juli 1845 sammen med «de St. Leger, P. Benout og Rudgren» Se: Christiania Adresse-Tidene, 19.07.1845

Lenke: https://www.nb.no/items/0ffdbc06b33410974acc2ea5c86ea69b?page=3&searchText=%22Play%22 (Lest 08.01.2025)

[3] A. De Saint-Léger och F. Le Play, Kapitel II Förutsättningar för industriell bearbetning av kobolt. Buskerud (i södra Norge) (Anteckningar gjorda efter spontana möten) Samlade dokument uppförda på plats år 1845, § 3, oversatt av Rainer Hielle (Blaafarveværkets dokumentasjonssenter og arkiv)

[4] Ibid. § 11

[5] Hunstadbråten, Kai. Blaafarveværket. (Drammen: Brakar. 1997) s. 91

[6] Moen, Eli. «Rift om Brødet?» Arbeiderne ved Modum Blåfarveverk 1822-1848. (Hovedoppgave i historie. Universitetet i Oslo. 1984) s. 79

[7] RA/PA-0157/F/Fa/L0001: Autoriseret Protocol til Ventilationer og Beslutninger at inføre ved Kobolt Værkets Betienters anbefalede Samlinger og Møder som eragtes fornødne til Værkets Indretning og Drift, s. 87

[8] Ibid. s. 199

[9] Ibid. s. 200

[10] «Love, Anordninger, Kundgjørelser, aabne Breve, Resolutioner m.m., der vedkomme Kongeriget Norges Lovgivning og offentlige Bestyrelse, i tidsfølgende Orden og udtogsvis samlede og udgivne: Første Bind, indeholdende Aarene 1814, 1815 og 1816, med hosføiet Register». s. 480

Lenke: https://www.nb.no/items/5fd2551b232b736ecde51f25bec8597f?page=487&searchText=br%C3%A6ndevin (Lest 09.01.2025)

[11] Eiker, Modum og Sigdal sorenskriveri, AV/SAKO-A-123/H/Hb/Hba/L0017: Skifteprotokoll, 1780-1824, s. 43b-44a

Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/sk20081029620046 (Lest 09.01.2025)

[12] Eiker, Modum og Sigdal sorenskriveri, AV/SAKO-A-123/F/Fa/Fae/L0002: Tingbok, 1813-1822, s. 13

Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/rg20090224350015 (Lest 09.01.2025)

[13] Ibid.

[14] Eiker, Modum og Sigdal sorenskriveri, AV/SAKO-A-123/F/Fa/Fae/L0002: Tingbok, 1813-1822, s. 14

Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/rg20090224350016

[15] Eiker, Modum og Sigdal sorenskriveri, AV/SAKO-A-123/F/Fa/Fae/L0002: Tingbok, 1813-1822, s. 15

Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/rg20090224350017

[16] Samuelsen, Jakob Andr. og Hunstadbråten, Kai. Gamle moinger og andre følk. Tradisjon frå Modum. (Espa: Lokalhistorisk forlag. 1991) s. 19

Lenke: https://www.nb.no/items/1b4c2d5f210cdb267fcc9cf2ff5d0505?page=5&searchText=moinger

[17] Modums Blaafarveværk, AV/RA-PA-0157/G/Gb/L0082/0001: — / Kopibok, ført ved gruvekontoret, 1826-1830, s. 30

Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/db20120822660707 (Lest: 08.01.2025)

[18] Modums Blaafarveværk, RA/PA-0157/G/Gb/L0089/0001: — / Kopibok, ført av Bøbert, 1837-1840, s. 158

Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/db20120822681280

[19] Ibid.

[20] Ibid.

[21] Modums Blaafarveværk, RA/PA-0157/G/Gb/L0089/0001: — / Kopibok, ført av Bøbert, 1837-1840, s. 105

Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/db20120822681227

[22] Modums Blaafarveværk, RA/PA-0157/G/Gb/L0089/0001: — / Kopibok, ført av Bøbert, 1837-1840, s. 105

Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/db20120822681227

[23] Modums Blaafarveværk, AV/RA-PA-0157/G/Gb/L0130/0001: — / Innkomne brev A – W, 1845-1846, s. 10

Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/db20120828610010

[24] Ibid.

[25] Thaulow, Henriette. Mor forteller. (transkribert utgave fra Blaafarveværkets arkiv og bibliotek)s. 5

[26] Samuelsen og Hunstadbråten, op.cit. s. 80-86

[27] Drammens Tidende, 3.09.1845.

Lenke: https://www.nb.no/items/c062e0732b513be2f71edb90e4d8bdb6?page=3&searchText=%22blaafarve%22 (lest 05.12.2024)

[28] Eiker, Modum og Sigdal sorenskriveri, AV/SAKO-A-123/F/Fc/L0009: Ekstrarettsprotokoll – Modum, 1841-1847, s. 245

Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/rg10311211270249 (Lest: 08.01.2025)

[29] Eiker, Modum og Sigdal sorenskriveri, AV/SAKO-A-123/F/Fc/L0009: Ekstrarettsprotokoll – Modum, 1841-1847, s. 174

Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/rg10311211270178 (Lest 08.01.2025)

[30] Bjørnland, Lasse Hermansen. “Drapet på Jens Andersen”. www.blaa.no. 22.02.2021

Lenke: https://blaa.no/historier/drapet-pa-jens-andersen/ (Lest 10.01.2025)

[31] Fuglum, Per. Kampen om alkoholen i Norge 1816-1904. (Oslo: Universitetsforlaget. 1972) s. 1-19

Lenke: https://www.nb.no/items/515bc3e9aa78a0e2ced68e53b86dc577?page=5&searchText=%22Kampen%20om%20alkoholen%20i%20Norge%201816-1904%22 (Lest 08.01.2025)

[32] «Uddrag af en om Modums Maadeholdsforening den 9de April 1844 afgivende Beretning». Maadeholds-Tidene Vol. 2, nr. 17 (01.06.1844) s. 154

Lenke: https://www.nb.no/items/0affdc21877e106843dc186e6fbd9122?page=1&searchText=%22Modums%20Maadeholdsforening%22 (Lest 08.01.2025)

[33] Fuglum, op.cit. s. 17-18

[34] Tiden, 03.09.1840

Lenke: https://www.nb.no/items/f26770df6b3bee636e9f928ef6dc9e6d?page=0&searchText=%22Nykterhedsforening%22%20Modum (lest 06.12.2024)

[35] Store norske leksikon (2005-2007): Frédéric Le Play i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 8. januar 2025 fra https://snl.no/Fr%C3%A9d%C3%A9ric_Le_Play (Lest 08.01.2025)

[36] RA/S-1044/F/L0065: Thaulow, Heinrich Arnold. “Medicinalberetning for Aaret 1865”

[37] Moen, op.cit. s. 88

[38] Ibid. s. 88-89

[39] Hagen, Ingerid. Blåfargen fra Modum storhetstiden. Blaafarveværket 1822-1848. (Modum: Stiftelsen Modums Blaafarveværk – Bygdemuseet Modum. 2022) s. 63-64

[40] Modums Blaafarveværk, AV/RA-PA-0157/G/Gb/L0089/0001: — / Kopibok, ført av Bøbert, 1837-1840, s. 175

Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/db20120822681297

[41] Fuglum, op.cit. s. 19

[42] Ibid. s. 203

[43] Ukjent. “Notes from Norway.” Household Words- a weekly journal Vol. V. (1852): s. 230-235

Lenke: https://www.google.no/books/edition/Household_Words/qHBBAAAAYAAJ?hl=no&gbpv=1&dq=household+words+%22Norway%22&printsec=frontcover (Lest: 10.01.2025)

[44] Arntzen, Jon Gunnar: punsj i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 10. januar 2025 fra https://snl.no/punsj

[45] Smith, Ritchard Carter. Reiser I Norge 1838. (Oslo: Universitetsforlaget. 1976) s. 60-63

Lenke: https://www.nb.no/items/a2814818297c0e961cdc2042dc853f02?page=3 (Lest 10.01.2025)

[46] Ibid. s. 42

[47] RA/S-1044/F/L0065: Thaulow, Heinrich Arnold. “Medicinalberetning for Aaret 1865”