Arsenikkens hus
En liten forhistorie:
På starten av 2020-tallet fikk Tone Sinding Steinsvik ideen om å rekonstruere en sentral del av Blaafarveværket og slik kaste lys på en mindre kjent del av verkets historie. Hun ønsket å rekonstruere en av verkets kalsinerhytter, et spesielt bygg med en spesiell funksjon. Den hadde vært borte fra verket siden starten av 1900-tallet da den ble revet.[1] De eneste sporene etter den var et mursteinsgulv og et ovnsfundament på stedet den stod, og gamle fotografier og en rekke forsikringspapirer i gamle utgivelser og arkiv.
Plassen slik den så ut før prosjektet startet. Foto Lasse H. Bjørnland udatert.
Prosjektet kunne ha fått navnet «kalsinerhytten», men navnet sier lite om den funksjonen bygningen er tenkt å spille i fremtiden. Derfor fikk prosjektet det klingende navnet «Arsenikkens hus». Det var tros alt i den bygningen at arsen ble skilt ut som arsenikk fra koboltmalmen. Dessuten står Blaafarveværkets gifthytte, eller mer vitenskapelig arsenikkraffineriet, som nærmeste nabo. Sammen utgjør de en viktig enhet. Det var der Blaafarveværkets ferdigproduserte arsenikk ble laget. Mer om det snart.
Våren 2025 startet håndverkerne anleggsarbeidet og i år står bygningen ferdig. I kjent Blaafarveværket stil går det fort fra ide til gjennomførelse. Samtidig er det en klar tanke om hvordan den nye bygningen skal passe inn i den større helheten. Men for å forstå denne helheten, så tenkte jeg det kan være bra med litt bakgrunnsinformasjon. Litt mer enn det er mulig å få inn på et skilt.
I denne artikkelen skal jeg derfor forsøke å redegjøre for hva arsenikkens hus var og de kjemiske prosessene som foregikk der. Samtidig skal det også redegjøres for hva det skal bli i fremtiden.
«Arsenikkens hus» – Blaafarveværkets kalsinerhytte
Som overskriften tilsier, var Arsenikkens hus egentlige navn kalsinerhytten. I dag forbinder vi ordet «hytte» med rekreasjon og ferie, noe som har lite med 1700-tallets hytter å gjøre. En hytte var da en fabrikkbygning der det foregikk smelting eller røsting av malmer eller glassproduksjon.[2]
I kalsinerhytten på Blaafarveværket ble det bedrevet røstingav koboltmalm.[3] Under røstingen ble knust og vasket koboltmalm grillet for å fordrive uønskede bestanddeler i malmmineralet og for å få kobolten til å oksidere.
De uønskede bestanddelene var primært svovel og arsen. Disse virket skadelig inn på koboltens blåfarge. Både svovel og arsen er enkle å fordrive grunnet deres lave kokepunkt. Svovel koker på 444 grader, arsen på 613.[4] Når de kokte fordampet de ut av koboltmalmen.
Her passer det med en liten kjemisk digresjon. Arsen (As) er et av få grunnstoffer som sublimerer. Det vil si at arsen går direkte fra fast stoff til damp når det varmes opp. Dette fordi arsenets kokepunkt er 613 grader, mens smeltepunktet er 817 grader.[5] Vanligvis vil et grunnstoff smelte før det koker, så slik sett er arsenet spesielt. For Blaafarveværkets del var dette et gode. Det var lett å skille ut arsen fra kobolt, samtidig var det mulig å utvinne arsenet som et biprodukt.
På dette punktet kommer vi frem til en av de mere giftige aspektene med Blaafarveværkets produksjon. Grunnstoffet arsen er ikke nødvendigvis farlig i sin naturlige form, men når det varmes opp binder arsenet seg til oksygen og skaper svært giftige kjemiske forbindelser. En av disse forbindelsene er arsentrioksid (As2O3), eller arsenikk som det kalles på folkemunne.
Arsenikk er svært giftig. Rundt 300 mg er dødelig dose. Slik er det naturlig at verkets eiere og sjefer ikke ønsket at all røyken fra kalsinerovnen skulle slippes rett ut på verkets område. Derfor var et karakteristisk trekk ved de fleste blåfargeverk at de hadde lange, horisontale piper istedenfor de vanlige vertikale. Disse horisontale pipene ble fantasifullt nok kalt giftfangere. Slike giftfangere var spesialkonstruert for å fange opp røyken fra kalsinerovnen. Arsenikkrøyken avsatte seg når den ble kald. Desto lengre giftfangeren var, desto mer arsenikkrøyk ble avkjølt og slik fanget opp.
Den arsenikkholdige røyken var ikke det eneste som ble liggende igjen i giftfangeren. I massen fantes det også svovel og vanlig pipesot fra brenneveden. Når giftfangeren ble feiet var det som ble feiet ut en misfarget masse. Derfor måtte arsenikken raffineres ut fra den utfeiede massen for å gjøre det salgbart.
Arsenikkraffinering i stor skala krevde et arsenikkraffineri. Blaafarveværket fikk sitt eget arsenikkraffineri på 1840-tallet.[6] Tidligere hadde det blitt produsert prøver på forskjellige arsenikkprodukter, deriblant hvit arsenikk (raffinert arsenikk), orpiment (gult arsenikksvovelpigment) og realgar (rødt arsenikksvovelpigment).[7]Men noen større produksjon av ferdige arsenikkprodukter, uansett type, ble ikke prioritert i Blaafarveværkets første tid. Verket bygde seg derfor opp et stort lager av såkalt rå arsenikk, et produkt som var vanskelig å få solgt.
Grunnen til at arsenikkraffineriet først ble bygget på 1840-tallet var økningen i etterspørselen etter hvit arsenikk på den tiden. Rundt midten av 1800-tallet ble hvit arsenikk i økende grad viktig i produksjonen av grønne pigmenter, glass, metallegeringer og krøttervask m.m. Verket anså nok muligheten for å nyttiggjøre seg av deres giftige avfall, selv om fortjenesten på arsenikk ikke var høy.[8]
Selve arsenikkraffineringen er ikke beskrevet i detalj verkets arkiv. Antageligvis fordi metoden som ble anvendt var så godt kjent og ukomplisert at det ikke ble ansett som nødvendig. Det vi vet er at massen fra giftfangeren ble varmet opp på nytt i arsenikkraffineriet. Detaljene etter dette er mindre kjent. Det er beskrevet flere metoder fra andre steder. Sannsynligvis ble massen lagt i en smeltepotte av støpejern. På toppen av potten ble det montert en sylinder av jern eller sink som et slags lokk. Et rør fra sylinderen ledet arsenrøyken ut i et kondenseringskammer eller, muligens, giftfangeren. Der avsatte arsenrøyken seg som et hvitt lag.[9] Dette laget ble skrapet/feiet løs, pulverisert og pakket i tønner som «hvit arsenikk».
Historien til bygningen
Arsenikkens hus, har blitt bygget tre ganger. Den ble først nevnt i et forsikringspapir fra 1828.[10] Første gangen bygningen kan ses er på et udatert fotografi, muligens fra 1860-tallet.
Første kjente foto av Blaafarveværket. Ukjent fotograf og årstall. Muligens tatt på 1860-tallet.
Det mest detaljerte fotografiet er tatt en god del senere. Sannsynligvis tatt rundt 1900:
Det siste foto viser kalsinerhytten slik den så ut etter at den var nedrevet og satt opp igjen i 1890.[11] Dette skjedde fordi det skulle settes inn en ny kalsinerovn.[12] Bygningen som ble satt opp var identisk, bygget med samme materialer. Sannsynligvis var den nye kalsinerovnen så omfattende å konstruere at det var ansett lettere å rive hele bygningen, bygge ovnen ute og så gjenreise bygningen rundt.[13]
Det kan kanskje virke rart at Blaafarveværket investerte i en ny kalsinerovn kun åtte år før driften ble nedlagt, men det var kun en av flere investeringer i samme periode.[14] Det var først i 1893 at verket virkelig begynte å gå dårlig. Arbeidsstokken ble halvert fra 1892-93 og et treforedlingsverk ble anlagt i 1894 for å redde virksomheten. Hva som hadde skjedd ble ikke spesifisert annet enn at konjunkturene var «slette».[15] Koboltmarkedet på den tiden ble nærmest oversvømt av lett utvinnbar koboltmalm fra Ny Caledonia. Dessuten var Blaafarveværkets egne gruver nærmest uttømt.[16] Det ble ikke ansett som lønnsomt å anlegge dypere stoller og sjakter i jakt etter mer.
Av disse grunner ble Blaafarveværkets koboltdrift nedlagt i 1898. Kalsinerhytten ble enda stående, men forsvant en gang etter århundreskiftet.[17]
Bygningens utseende:
En spesielt karakteristisk ting med kalsinerhytten var dets kledning. Den var bordkledd og skilte seg slik fra de øvrige driftsbygningene i utmurt bindingsverk. Hvorfor kalsinerhytten var bordkledd er det ikke gitt noen forklaring på. Muligens kan det være av kostnadsmessige årsaker, men det er bare en spekulasjon. Innvendig var den muret for å minske brannfaren.
Da kalsinerhytten var ny, i 1828, ble den beskrevet på følgende måte:
Et nyt Kalsineerhuus af Grundmuur der er 2 Alen höi over Jordfladen og 2 Alen tyk; derover Bindingsværk; Huset er 20 1/4 Alen paa hver Side i Fiirkant, tækket med Teglsteen, deri 4 1/2 Fag Vinduer, 2 Kalsineerovne, 1 Giftröer af Bindingsværk og muret[18]
Bilde av kalsinerhytten. Foto er tatt i forbindelse med utgivelsen av Thorvald Lindemans «Modums Blaafarveverk. Et bidrag til dets historie (1932)». Det er det siste kjente bilde av kalsinerhytten.
I årene som fulgte ble det bygget flere kalsinerhytter på samme området. I alt var det tre hytter med til sammen seks kalsinerovner i 1846.[19]
Kalsineringshyttene på Blaafarveværket var i bruk helt frem til 1898. Slik var de også unike. De fleste andre bygninger på verksområdet gikk gradvis ut av drift fra slutten av 1850-årene. Flere av dem ble brukt som lagerhus eller stående ubrukt.
Arsenikkens hus i dag og i fremtiden
I år er det en stor glede for Stiftelsen Modums Blaafarveværk å kunne åpne Arsenikkens hus. Den er gjenbygget for tredje, og forhåpentligvis siste, gang.
Bygningen skal vies til arsenikkproduksjonens historie. Når du besøker den i fremtiden skal du kunne lære mer om hvordan den ukontrollerte og, tidvis, bisarre bruken av arsenikk på 1800-tallet, og hvordan Blaafarveværket bidro til dette.
Huset vil være åpent for alle som vil ta en titt inn. Vi håper du kommer på besøk!
Arsenikkens hus. Foto Lasse H. Bjørnland 13.05.2026
En stor takk til:
Blaafarveværket vil takke Sparebankstiftelsen for deres bidrag til prosjektet! Uten deres donasjon ville ikke Arsenikkens hus vært mulig.
[1] Vi vet ikke når bygningen ble revet, men det siste fotografiet av den antas å være fra 1920-tallet.
[2] Norsk Akademisk Ordbok (www.NAOB.no) hevder at det norske ordet hytte kommer av det tyske ordet for et «primitivt bygget hus», Hütte Se: https://naob.no/ordbok/hytte_1 (Lest 19.05.2026)
[3] Om man legger en streng, moderne definisjon av ordene til grunn for prosessen som foregikk i kalsinerhytten, så defineres prosessen som røsting. Store Norske Leksikon definerer røsting som «oppheting av sulfidmalm eller sulfidmalmkonsentrat i luft for avdriving av svovel (som svoveldioksid) og overføring av malmmetallet til oksid» (sitert fra: Christensen, Nils: røsting i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 18. mai 2026 fra https://snl.no/r%C3%B8sting)
Men, i gamle kilder beskrives prosessen mer eller mindre konsekvent som kalsinering. SNL definerer kalsinering som:
«Kalsinering er varmebehandling av faste råstoffer i ovn. Ved kalsinering omdannes ofte krystallstrukturen slik at stoffene blir tunge og kjemisk motstandsdyktige. Formålet er ofte å brenne bort uønsket, organisk materiale eller fjerne vann eller gasser» (Sitert fra: kalsinering i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 18. mai 2026 fra https://snl.no/kalsinering)
[4] Se: Pedersen, Bjørn; Hofstad, Knut: arsen i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 18. mai 2026 fra https://snl.no/arsen og Kofstad, Per K.; Pedersen, Bjørn: svovel i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 18. mai 2026 fra https://snl.no/svovel
[5] Pedersen, Bjørn; Hofstad, Knut: arsen i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 12. mai 2026 fra https://snl.no/arsen
[6] I brannassuransetaksten fra 1846 står det at arsenikkraffineriet var nyoppført. Se: Modum lensmannskontor, AV/SAKO-A-524/Y/Yc/Ycc/L0001: Branntakstprotokoll Modum nordre, 1846-1871
Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/db50001429300035 (Lest 22.05.2026)
[7] Rentekammeret, Renteskriverkontorene, AV/RA-EA-3115/O/Om/Omb/L0002: Journal B, 1785-1791
Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/db60196212000121 (Lest 13.05.2026)
[8] Verdien på raffinert, hvit arsenikk var pr 1849 2,60 spesidaler pr 49,8 kg. Til sammenligning var verdien på samme mengde kalsinert pottaske 6 spesidaler, og samme mengde smalt (blått kobltpigment) av typen 3FE 14,80 spesidaler. Se: Modums Blaafarveværk, AV/RA-PA-0157/G/Gd/Gdc/L0212/0003: — / Modums Blaafarve Værks Opbudsboes Status, 13.1.1849. revidert 20.6.1849, 1822-1849, s. 9
Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/db20120807710260 (Lest 22.05.2026)
[9] Kerl, G. R. B, Röhrig, Ernst Otto, og Crookes, William. A Practical Treatise on Metallurgy, Adapted from the Last German Edition (London. Longmans, Green, and Co. 1868) s. 593
Lenke: https://www.google.no/books/edition/A_Practical_Treatise_on_Metallurgy_Adapt/vstIAAAAMAAJ?hl=no&gbpv=1&dq=%22production+of+arsenic%22&pg=PR21&printsec=frontcover (Lest 18.05.2026)
[10] Modums Blaafarveværk, AV/RA-PA-0157/G/Gc/L0160/0011: — / Papiere in Betreff der Streitigkeiten mit Herrn A.G. Kaselach in Berlin, 1786-1848, s. 22
Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/db20120822670537 (Lest 13.05.2026)
[11] Modum lensmannskontor, AV/SAKO-A-524/Y/Yc/Ycc/L0002: Branntakstprotokoll Modum nordre, 1871-1903
Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/db50001429400155 (Lest 13.05.2026)
[12] En såkalt «Fortschaufelungsofen» med seks åpninger til innlegging av malmkonsentrat. Det finnes en modell av en slik ovn ved samlingen til universitetet i Freiberg.
[13] www.ssb.no: Norges Officielle Statistik. Tredie Række no. 165: Tabeller vedkommende Norges Bergværksdrift i Aarene 1889 og 1890/Beretninger om Bergværksdriften i Aaret 1890/Modums Blaafarveværk. s. 78
Lenke: www.ssb.no/a/histstat/nos/nos_iii_165.pdf (Lest 18.05.2026)
[14] Ibid. årsrapporten fra 1889 skriver at pukkverkene ble opprustet med selvgående vaskebenker. I 1890 ble det også lånt diamantbor for prøveboring i gruvene. Verket hadde 155 ansatte og produksjonen var fortsatt av et vist omfang.
[15] www.ssb.no: Norges Officielle Statistik. Tredie Række no. 165: Tabeller vedkommende Norges Bergværksdrift i Aarene 1894 og 1895/Beretninger om Bergværksdriften i Aaret 1894/Modums Blaafarveværk. s. 45
Lenke: www.ssb.no/a/histstat/nos/nos_iii_285.pdf (Lest 18.05.2026)
[16] Ibid.
[17] Det er forsøkt å finne ut hva som skjedde med kalsinerhytten, men hverken assuransearkivet for Modum eller avisarkivet til www.bokhylla.no gav noe svar.
[18] Modums Blaafarveværk, AV/RA-PA-0157/G/Gc/L0160/0011: — / Papiere in Betreff der Streitigkeiten mit Herrn A.G. Kaselach in Berlin, 1786-1848, s. 22
Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/db20120822670537 (Lest 13.05.2026)
[19] Modum lensmannskontor, AV/SAKO-A-524/Y/Yc/Ycc/L0001: Branntakstprotokoll Modum nordre, 1846-1871
Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/db50001429300035 (Lest 18.05.2026)