1. april – Blaafarveværket er 246 år i dag
I dag er det 246 år siden «Det Kongelige Modumske Blaafarveværk» ble stiftet ved kongelig resolusjon 1. april 1776.
«Vi, Christian den Syvende, af Guds Naade Konge til Danmark og Norge etc, allernaadigst ville, at det udi Modums Præstegjæld opdagede, og herefter opdagede, Kobold-Ertzer samt de indrettede Blaafarveværker skal drives og bestyres»[1]
Stiftelsen var startskuddet for en bedrift som skulle vare i 122 år, og en museumsbedrift som lever i beste velgående den dag i dag.
For et moderne, norsk menneske kan det høres merkelig ut at det kun tok 3,5 år fra kobolten ble oppdaget, i 1772, til en bedrift ble stiftet. I våre dager tar det lang tid fra et lovende funn blir gjort til en gruvedrift kan startes. Søknader må sendes og godkjennes, natur, nærmiljø og grunneiere må tas hensyn til, og i tillegg til dette er arbeidet i seg selv tidkrevende og dyrt.
På mange måter kan den korte tiden det tok å stifte Blaafarveværket forklares med at en eneveldig dansk konge ikke trengte å ta disse hensynene. Monarken og hans menn (her legger jeg vekt på «hans menn» ettersom Christian 7 antageligvis var schizofren og ute av stand til å styre) kunne på mange måter ture frem som de ville, men i Blaafarveværkets tilfelle var det kanskje nettopp lovverket som førte til at prosessen fra funn til verk gikk så raskt.
En mistenkelig kar fra Drolsum – Mutingsrett og andre greier
Bjørn Ivar Berg har nylig gitt ut et verk om koboltfunnet i Modum. I denne skriver han at det virker som det oppstod en viss bekymring vedrørende hvem som hadde rett til å drive på koboltforekomstene i Modum.[2] Driftsrettighetene hadde ikke blitt formalisert under prøvedriften, så teknisk sett kunne finneren av koboltmalmen kreve driftsrettighetene.[3]
Finneren var en moing ved navn Ole Knudsen Witloch. Han var en svært kontroversiell person. Witloch hadde arbeidet i Sølvgruvene i Kongsberg der han ble mistenkt for sølvtyveri. Han ble ikke dømt, men satt fengslet i over 3 år, for deretter å bli oppsagt og forvist fra det sønnafjellse deler av Norge.
Witloch dukket først opp igjen 9 år etter han ble sluppet fri, høsten 1772, på Kongsberg. Dette var et klart brudd på hans forvisningsdom, men han hadde med seg noe som mildnet lynnet til Bergamtets ansatte. Witloch hadde med noen koboltmineralprøver han hadde funnet på Skuterud i Modum.
Forsiktig prøvevirksomhet ble satt i gang under Sølvverkets ledelse. Prøvedriften resulterte i flere funn, mange av dem gjort av Witloch selv, som deltok aktivt i prøvevirksomheten.
Det var nok få på Kongsberg som hadde noe til overs for Witloch. Han ble beskrevet som «som en mistenkelig og fordæktig (hemmelighetsfull) person».[4] Det kan ha vært nettopp Witloch som fikk fortgang på prosessen med å stifte Blaafarveværket. Det var nok en bekymring at Witloch skulle kreve muting på funnet, noe som ville gi han driftsrettigheter.
Derfor ble altså Det Kongelige Modumske Blaafarveværk stiftet 1. april 1776. Under skal dere få noen glimt av stiftelsesdokumentet.
Det Kongelige Modumske Blaafarveværk 1. april 1776:
Det ble gjort klart at produksjon og salg av koboltpigmenter potensielt kunne være til gavn for den dansk-norske stat. Derfor ble det vurdert som riktig å anlegge et blåfargeverk i Modum i nærheten av funnstedet.
Det var Overskattedireksjonen (Ober-Skatte-Directionen) som skulle overta ledelsen av prosjektet fra Overbergamtet i Kongsberg. Overbergamtet skulle få tilbakebetalt alle utgifter og Overskattedireksjonen skulle overta alle tekniske anlegg som var oppført.
Alle koboltforekomster i Modum tilhørte Overskattedireksjonen, om ikke «finneren [av nye forekomster] under visse forskrifter» ble tillat å utvinne forekomstene for egen regning.[5]
3 dager etter kom reglementet som strengt regulerte koboltdrift i Kongeriket. Staten hadde enerett på alle koboltforekomster ved Skuterud, og det var strenge regler for hvem som kunne, og under hvilke omstendigheter, noen kunne ta opp koboltdrift ellers i Kongeriket.[6]
Slik startet det altså i dag for 146 år siden. At det skulle en dag bli Norges største bergverk og en av de største koboltprodusentene i verden, samt et godt besøkt museum, var langt inn i fremtiden.
Bildet: Scene fra Christian VIIs hoff malt av Kristian Zahrtmann i 1873. Maleriet viser Struensee og Caroline Mathilde ved spillebordet og Christian VII som morer seg med en papegøye. Den Hirschsprungske Samling
[1] Lindeman, Thv.: ”Modums blaafarveverk”. Utg. Blaafarveværket. 1993. s. 8
[2] Berg, Bjørn Ivar. «Koboltfunnet på Modum i 1772, Ole Witloch og den første prøvedriften». Bergverksmuseet skrift. Nr. 51. Kongsberg. 2021. s. 47
[3] Ibid.
[4] Berg, op.cit. s. 19
[5] Wig, Kjell Arnljot: ”Eventyret om Blaafarveværket”. Utg. Gyldendal. 1995. s. 32
[6] Berg, op.cit. s. 47