Håndboring i Koboltgruvene

Gruvearbeidere i Koboltgruvene. Fotograf Gercke, 1860-årene.

Ren muskelkraft – Håndboringens historie.

Håndboring var en seiglivet brytningsmetode i norsk gruvedrift. Den hadde sin spede begynnelse rundt midten av 1600-tallet, men ble utover 1700-tallet en svært utbredt gruveteknikk. Metoden ble innført sammen med kruttsprengning. Kruttet måtte helles i et hull om det skulle ha effekt, så håndbor ble tatt i bruk for å bore ut slike hull. Det første norske bergverk som eksperimenterte med kruttsprengning var Lilledal kobbergruve i Hordaland i 1655.

Som sagt var det først på 1700-tallet at kruttsprengning og håndboring fikk et solid fotfeste ved norske bergverk. Dette effektiviserte mange bergverk og fortrengte en del eldre brytningsmetoder. Om driften gikk horisontalt innover, stolldrift, ble det stort sett fortsatt anvendt fyrsetting, men om driften gikk vertikalt, så var håndboring og kruttsprengning en bedre løsning.

Håndboringen ble primært utført av to menn, men det kunne også foregå med fra en til tre mann. Yrkesgruppen som utførte boringen, ble kalt borhauere. Den vanligste tomannsboringen foregikk slik at en mann holdt boret og en mann slo på borets butte ende med et sleggelignende redskap kalt feisel. Mannen som holdt boret, måtte vri det ca. ¼ gang rundt i etterkant av slagene.

Utstyret som ble benyttet var tre bor, ett kort og tykt, ett av middels lengde og tykkelse og ett langt og tynt bor. Disse borene var avlange jernstenger med stålsatt tupp (mot slutten av 1800-tallet gikk man over til rene stålbor) som hadde en kvesset tupp og butt ende.
Først ble borhauerne instruert av arbeidslederen, kalt stigern, om hvor de skulle lage hull. På det angitte borestedet ble fjellet undersøkt. Løs stein ble slått løs med hammer på borestedet, samtidig ble forhøyninger i stenen slått løs slik at boret ikke skulle gli unna når boringen begynte.
Når boringen startet, ble først det korteste og tykkeste boret brukt. Om et langt bor ble benyttet først, før boret hadde laget et ordentlig festepunkt, ville det bli «vanskelige og ubeqveme at dreje og slaa paa [boret] og [det] ville vakle formeget». Etter hvert som hullet ble dypere, ble det mellomste boret benyttet og til slutt det lengste og tynneste. Etter hvert som boret gikk dypere var det lettere å bruke et tynnere bor, ettersom tyne bor ikke satte seg så lett fast i borhullet. Borets lengde økte også for å gi større rekkevidde.

Boret måtte dreies litt for hvert slag. Om borhauern dreiet det for mye, altså en hel gang rundt, ville boret treffe på samme sted, noe som førte til liten fremgang. Derfor var det viktig at borhauern dreide boret litt av gangen «giør det paafølgende Slag et nyt Spor i Steenen og er dette nær ved det første saa springer tillige den derimellem værende Steen løs».

Litt vann ble helt i hullet slik at bormelet, den utbrutte steinen, ble drevet ut av hullet. På denne måten unngikk man at bormelet la seg som et lag i bunnen av borhullet, noe som blokkerte videre inndrift. Hullet skulle ikke være for grunt og ikke for dypt. Blaafarveværkets leder på slutten av 1700-tallet, Morten Thrane Brünnich, mente borhullet ideelt sett burde være et sted mellom 18 og 30 tommer dypt (1 tomme = 2.54 cm). Var hullet for grunt eller for dypt ville det ikke kruttet ha effekt, noe som gjorde arbeidet bortkastet.

Når hullet var ferdig boret ble en visker ført inn i hullet. En visker var en tyn stokk, med et innskåret hull i enden. Gjennom hullet lå et tøystykke laget av lin. Dette tøystykket ble dyttet ned i hullet for å ta ut bormel og fuktighet. Borhullet var nå klart til sprengning.

Cutting edge – Koboltgruvene som foregangsverk for boreinnovasjon.

Da koboltfunnet i Modum ble gjort i 1772 ble det startet dagbruddsdrift. Koboltmalmen lå helt oppe i overflaten av fjellet, så det enkleste var å hente den rett ut. Derfor var kruttsprengning og håndboring den naturlige brytningsmetoden. Den første koboltmalmen som ble hentet ut fra det som skulle bli Koboltgruvene, ble antageligvis håndboret og sprengt ut.

I Koboltgruvene ble det benyttet såkalte meiselbor allerede i 1788. På denne typen bor var skjæret formet som en egg. I Sølvgruvene benyttet de eldre kronborene som der skjæret bestod av fire egger som møtte hverandre i en spiss. Når Sølvverkets direksjon bestemte seg for å erstatte kronborene med meiselbor, i 1796, ble en stiger og en smed fra Koboltgruvene rekruttert til Kongsberg for å lære Sølvverkets arbeidsstokk hvordan dette verktøyet skulle benyttes og smis.

Koboltgruvene var ellers det første bergverket i Norge som mekaniserte borearbeidet. Dette skjedde nesten 100 år senere, i 1875, da trykkluftbor ble benyttet i Koboltgruvenes lengste og dypeste stoll, Ludwig Eugen stoll, som ligger 160 meter under Koboltgruvenes høyeste punkt og er 880 meter lang. Trykkluftborene var laget i Tyskland og besto av en 13 HK dampmaskin, 1 luftkompressor med sylinderdiameter 350 mm, 1 luftreservoar på 6 kubikkmeter, luftledning, 2 rør av smijerns med lengde på 345 lakter (1 lakter = 2 meter). Maskinen kunne slå 300 ganger i minuttet og hadde en inndrift på 4 meter i måneden. Dette var dobbelt av inndriften til håndboring og fyrsetting.

Til malmleting ble det også leid inn ett diamantbor i 1890. Med dette ble det boret 4 hul. Det lengste hullet var på 60,38 meter og tok 14 døgn å bore ut. Koboltgruvene var et av de første bergverkene i Norge til å benytte diamantbor.

Den daglige donten – Borhauerns harde hverdag på Koboltgruvene.

Mennene som arbeidet med boring på Koboltgruvene ble kalt borhauere. Disse hadde arbeiderne burde ha god kjennskap til gruvens bergarter slik at han kunne bore gode hull, uten for mye instrukser og hjelp. Borhauerne arbeidet i dagbruddet eller under jorden. Ettersom arbeidet også var tungt, så var borhauerne voksene menn. Unge gutter fikk lettere arbeid utenfor selve gruven.

Blaafarveværkets ledelse ila borhauerne en viss arbeidsmengde som skulle utføres hver dag. I 1827 skulle hver borhauer bore 30 tommer hvert skift. I praksis betydde dette 60 tommer pr. arbeidslag, ettersom to mann boret sammen. Over 10 år senere, i 1840, hadde arbeidskravet for arbeidslaget økt til 80 tommer pr. skift. Borhauerne hadde imidlertid forskjellige arbeidskrav på vinteren og sommeren. Det var 72 tommer pr. arbeidslag på vinteren og 80 tommer på sommeren. I 1842 ble det totalt håndboret en sammenlagt lengde som ca. tilsvarer 35,7 kilometer i Koboltgruvene. På samme tid arbeidet gjennomsnittlig en borhauer 304 skift i året. Mandag til fredag var arbeidstiden 11,5 timer, mens lørdager kun var 6 timer.

Med tanke på det tunge og farefulle arbeidet borhauerne utførte, er det ikke så rart at de mislikte å bli ilagt høyere arbeidskrav. Da Koboltgruvene ansatte ny bergmester, i 1827, fikk den nyansatte, Karl Friedrich Böbert, erfare at de norske arbeiderne ikke nølte med å si ifra når de var misfornøyde. Böbert bestemte nemlig at borhauerne måtte bore mer for samme lønn. Han uttrykket det slik:

«Det er alt for meget stridende mot verkets interesse, når det arbeidere nyter en bestandig og sikker fortjeneste, og ikke forretter det de kan og bør forrette».

Borhauerne ble med dette ilagt et større arbeidskrav Dette utløste en, etter datidens standard, voldsom reaksjon blant borhauerne på Sydgruvene. Böbert beskrev det selv slik:

«Denne forhøyelse av arbeidsmengden var imidlertid foranledningen til en allmenn oppstand blant de angjeldende arbeidere, som samtlige nedla arbeidet og ville presse meg tilbake til den gamle ordningen. Ukjent som jeg var med språket til disse oppsetsige underordnede, lykkes det meg likevel å bringe de tilbake til lydighet, ved at stille dem valget mellom enten i hvert skift å bore 10 tommer mer enn nå og få en halv spesidaler i tillegg eller å bore 6 tommer mer uten tillegg. De foretrakk det siste, sannsynligvis i frykt for at det første tilbudet kun var lokkemat til videre skritt».

Det ser ut som om de tyske lederne anså de norske arbeiderne som uoppdragen, ineffektive og konservative. Nye krav og arbeidsmetoder ble mottatt med skepsis og til dels aktivt motarbeidet. Det kan virke som om tyske arbeidere ble oppfattet som mer føyelige og underdanige, det vil si, slik de tyske lederne anså en ideell arbeider.

Den mer pragmatisk anlagte bergmester Müller, som drev gruvedriften for det konkurrerende koboltverket Snarum Koboltverk, omtalte sine borhauere slik:

«Hver måned veksler borhauerne sine arbeidsplasser etter ledelsen og stigerens anvisninger. På denne måten forhindrer man inntrykk av partiskhet fra verkets side. Nordmenn er dessuten, med sin sterke frihetsfølelse, minst av alle egnet til å bli urettferdig behandlet».

Bildet er tatt av Gercke i 1860-årene. Dette er inne i Koboltgruvene og et av Norges tidligste industrifotografier.