Vaksinasjon på Blaafarveværket

by James Northcote, oil on canvas, 1803, 1823

Her skal vi se på noe som er svært aktuelt i dag, nemlig vaksine. Mens du venter på stikkene i armen, eller om du kanskje har fått dem allerede, så kan du lese nedenfor om hvordan den moderne vaksinen så dagens lys, og hvordan denne bidro til å nedkjempe et dødelig virus. Du vil også se hvordan Blaafarveværkets egen lege, av samme navn som en populær drink, var tidlig ute med å prøve ut vaksinen på Blaafarveværkets befolkning.

Kuer, engelske budeier og Dr. Jenner – Utviklingen av koppevaksinen

I dag er virusinfeksjonen kopper lite kjent. Dette har den enkle grunn at viruset ble erklært utryddet i av Verdens Helseorganisasjon (WHO) i 1980.[1] Dette skal vi være glade for, for kopper var et svært ødeleggende virus. Dødeligheten lå på mellom 20-30 %, det fantes ingen behandling og sykdomsforløpet var grufullt. Røde utslett spredte seg over den sykes kropp. Etter kort tid utviklet utslettene seg til store, materiefylte blemmer. De som overlevde sykdommen, bar med seg arrene resten av livet. Mellom 1700 og 1800 er det beregnet at rundt 45 millioner mennesker døde av kopper.[2]

Det skulle imidlertid skje noe helt spesielt mot slutten av 1700-tallet som skulle gi menneskeheten et effektivt våpen mot den fryktede sykdommen. Dr. Edward Jenner (1749-1823), en landsbylege i Gloucerstershire i England gjorde en oppdagelse da han fikk høre at budeiene, som stellet med kuene ofte ble syke av storfesykdommen kukopper. Kukopper gjorde budeiene syke, men sykdomsforløpet var mildt. At sykdommer kunne smitte fra dyr til menneske var ikke noe nytt, men Dr. Jenner fikk høre at budeiene ikke ble smittet av kopper.[3] Slik fikk Dr. Jenner en ide om å utsette folk for kukopper for å gjøre de immune mot kopper.

Den 14. mai 1796 infiserte Dr. Jenner en 8 år gammel fattiggutt med kukopper. Gutten ble syk, men hadde et mildt sykdomsforløp. 6 uker senere utsatte Dr. Jenner gutten for koppesmitte (Dr. Jenners etikk må sies å være noe tvilsom, ettersom han valgte en 8 år gammel testperson og utsatte denne for en dødelig sykdom). Gutten ble heldigvis ikke syk. Dermed hadde Dr. Jenner klart det. Vaksinen var født.

Ordet vaksine kommer faktisk av det latinske ordet Vaccinia, som betyr kukopper.[4] Det var franskmannen som begynte å kalle Dr. Jenners metode for vaksine. Dette gjorde de visstnok for å spotte metoden.[5] Dr. Jenners fagfeller avfeide hans funn og mange oppfattet det som en gudsbespottelse å infisere det høytstående menneske med en dyresykdom. Var det dessuten ikke opp til Gud hvem som skulle bli syke og dø?[6]

Til tross for visse motforestillingene spredte vaksinen seg raskt rundt i Europa. I 1801 kom den til Norge, og noen år senere kom den til Blaafarveværket.

Lever sund og frisk – Vaksinasjonsprogrammet i Norge

Den første vaksinasjonen på norsk jord ble gjennomført av statskirurg, Magnus A. Thulstrup, i 1801.[7] I årene som fulgte ble det satt flere vaksiner rundt om i landet. I 3. august 1802 kunne leserne av avisen Trondhjems borgerlige Realskoles alene-privilegerede Adressecontoirs-Efterretninger lese følgende:

I denne for saa mange Mennesker farlige Tidspunkt, være os dobbelt magtpaaliggende at indbyde Enhver, der ikke endu have havt Børnekoper, til at høste Nytte af en Opdagelse, som mange Tusinde Exempler har godtgjort at være et Middel, der sikkert bevarer mod de naturlige Kopper, og det som endu mere er et Middel, der uden Fare, under enhver Omstændighed, kan anvendes. De derfore, som ønske i næste Uge at blive Vaccinerede, eller indpodede med Kopper, ville derom inden Mandag = i det seneste Tirsdag Middag melde dem hos Undertegnede.[8]

Dette var en ganske typisk annonse. De kom på trykk når koppeutbrudd forekom. Det ble hevdet at vaksinen var helt ufarlig, men dette kan nok ikke ha vært helt sant. Vaksinematerialet ble ofte overført direkte fra «arm til arm», det vil si at innholdet i utslettene som ble dannet da den vaksinerte utviklet kukopper ble overført til neste person. En person kunne gjerne ha andre sykdommer som kunne overføres til neste pasient.[9] Heldigvis har ting utviklet seg siden 1796. Allerede i 1891 ble det opprettet et vaksineinstitutt i Kristiania, der vaksinematerialet ble «hentet fra podede kuer», ikke overført fra person til person.[10]

Som oftest gikk det, risikoen tatt i betraktning, bra under den norske utprøvningen av koppevaksinen. Et slikt eksempel finner vi i en årsrapport fra Blaafarveværkets egne lege, Johan Michael Martini. I 1804 utførte han noen vaksinasjoner, og om disse skrev han følgende: «Ved Vaccinationen er forsøgt 3 de Børn som bekom Koperene og lever sund og frisk».[11]

Vaksinasjonen mot kopper var dermed i gang på Blaafarveværket allerede i 1804, kun 8 år etter at den første vaksinen ble satt på en 8 åring i England. Først 6 år etter at «3 de Børn» var vaksinert av Dr. Martini, i 1810, ble koppevaksine gjort obligatorisk i Norge.[12] Om en person ønsket å konfirmere seg eller bli gift, så måtte denne kunne fremvise en vaksinasjonsattest.[13] Slik kan vi se at uten vaksine ble man helt utestengt fra å delta i samfunnet.

Det å miste vaksinasjonsattesten kunne være skjebnesvangert. I 1838 skjedde dette på Blaafarveværket, da sønnen til den fattige arbeideren Hans Kantom ikke kunne finne sin attest. Gutten skulle stå til konfirmasjon førstkommende torsdag, noe som gjorde det umulig å fremskaffe en ny attest i tide. Bergmesteren på Koboltgruvene, Karl F. Böbert, var imidlertid overbærende med gutten.

For meg er det i Øienfaldende for enhver som helst at Drængen har Ar efter Kopper paa Armen, og en sand Velgjærning er det for hans fattige Forældre naar denne Mangel paa en ordentlig Vaxinationsattest ikke foraarsage at Adgang til Confirmation bliver ham nægtet, da han ikke formaae at afhjælpe denne Mangel inden anstundene Torsdag.[14]

Slik kan det virke som om bergmesteren var mer opptatt av å selv kunne konstatere at gutten var vaksinert, noe som lett lot seg gjøre ettersom så å si alle vaksinerte fikk arr på armen etter vellykket vaksinasjon, enn av formaliteten med å fremvise attest.

I Modum var verkslegen stadig involvert i koppevaksinasjon. I 1835 var det klokker, Peder Moen, hadde ansvaret for vaksinasjonen av Modums befolkning,[15] men i 1873 var det verks- bade- og distriktslege Gabriel Sundt Dedichen, som hadde hovedansvar for vaksinasjonen av Modums befolkning. Dr. Dedichen fikk hjelp av 3 hjelpevaksinatører.[16] Gjennom 1873 klarte de å vaksinere 131 personer.

Videre skal vi se litt på hvordan en vaksinasjon foregikk rundt starten av 1800-tallet.

Inpodning af Vaccine – En innføring i den praktiske delen av koppevaksinasjonen anno 1819

Før vi avslutter i dag skal vi se på hvordan koppevaksinen ble gitt. I 1819 kom en håndbok for vaksinatører. Denne var gitt ut av den norske regjering og gav en detaljert beskrivelse av hvordan personer reagerte på vaksinen, samt hvordan vaksinen skulle settes.

Vaksinatøren skulle benytte en vaksinenål eller en lansett (tveegget, tynnbladet kniv)[17] for å gjøre snitt i huden. Det blir imidlertid sagt at man kunne benytte «en almindelig Stoppenaal» om vaksinatøren ikke hadde noe annet.[18]

Videre måtte vaksinatøren oppsøke en nylig vaksinert person som hadde utviklet kukopper, det vil si blemmer med puss, og stikke et hull i en egnet blemme. Det var viktig å ikke stikke hull nærme blemmens kant. Da ville pasienten blø. Målet var å få ut «den klare Vædske».[19] Denne væsken var vaksinematerialet som skulle overføres til den som skulle vaksineres. For å bevare nok infisert materialet skulle vaksinatøren holde nålen inne i blemmen noen sekunder «og lægger Tommelfingeren paa Spidsen af Naalen i det man trækker den tilbage».[20]

Vaksinatøren skulle dermed oppsøke personen som skulle vaksineres. Den infiserte vaksinasjonsnålen skulle stikkes 2-3 ganger inn i utsiden av hver arm, halvveis mellom skulderen og albuen. Armene på den nylig vaksinerte skulle dermed være blottet en stund etter vaksinasjonen hadde funnet sted. Det var ikke ønskelig at den vaksinerte skulle begynne å blø.[21]

Folk som hadde utslett, skulle ikke vaksineres. Om en vaksinert person hadde utviklet andre utslett, i tillegg til kukopper, skulle vaksinatøren ikke overføre smitte fra denne. Dette for å unngå smitte av andre sykdommer.[22]

En vaksinatør kunne også oppbevare sårskorper o.l. på glass for å benytte væske fra disse til vaksinering ved en senere anledning.

Gjennom målrettet vaksinasjon klarte verden å utrydde koppeviruset. I 1976 ble koppevaksinen avviklet i Norge og, som sagt, i 1980 ble koppeviruset erklært utryddet av WHO, 184 år etter første vaksine ble satt. Dette var en enorm seier for menneskeheten. En seier som startet med en oppdagelse i et fjøs i Gloucerstershire. Selv om Dr. Jenner møtte mye motstand i starten, så ble han senere hyllet. Dr. Jenner ble beundret av amerikanske presidenter og russiske regenter. Selv Napoleon, som ikke var spesielt glad i engelsmenn, skal ha vært en tilhenger av Dr. Jenner. Da legen bad Napoleon om å frigi noen engelske fanger under Napoleonskrigen, skal keiseren ha gått med på dette utelukkende fordi han så Dr. Jenners underskrift.[23]

Her hjemme bidro verkslegene på Blaafarveværket, og deres medhjelpere, til å utrydde den fryktede sykdommen fra Modum. Hverken Dr. Martini eller Dr. Dedichen levde til å se sykdommen utryddet, men deres bidrag er for alltid bevart i deres egne rapporter.

Kilder:

https://www.helsetilsynet.no/globalassets/opplastinger/Publikasjoner/rapporter2004/medisinalmeldingene_1804_rapport_062004.pdf/
  • RA/S-1044 – Justisdepartementet, Medisinalkontoret M/Buskerud amt L0063: Medisinalinberetning av Ludvig Holberg Arentz

[1] Store Medisinske Leksikon, s.v. «Kopper,» 19.01.2021 https://snl.no/kopper

[2] Ibid.

[3] Aastorp, «Den første vaksinen»

[4] Store Medisinske Leksikon, s.v. «Vaksine,» av Kjell Bøyre, Einar Kristoffersen og Bjørn Myrvang,

19.01.2021

[5] Aastorp, op.cit.

[6] Ibid.

[7] Larsen, «Koppevaksinasjon»

[8] Schwindt, «Indenlandske Nyheder: Bergen»

[9] Nøkelby og Bergsaker, «Uønskede hendelser etter vaksinering»

[10] Larsen, op.cit.

[11] Martini, «Modum»

[12] Aastorp, op.cit.

[13] Larsen, op.cit.

[14] Riksarkivets Privatarkiv nr. 157: Modums Blaafarveværk. Brev til Modums Blaafarveværk 1838, Mikrofilmet, transkribert og databehandlet på Blaafarveværkets dokumentasjonssenter

[15] RA/S-1044 – Justisdepartementet, Medisinalkontoret M/Buskerud amt L0063: Medisinalinberetning av Ludvig Holberg Arentz

[16] RA/S-1044 – Justisdepartementet, Medisinalkontoret M/Buskerud amt L0068: Medisinalinberetning av Gabriel Sundt dedichen

[17] Store Medisinske Leksikon, s.v. «Lansett». Av Ellen Schlichting. 20.01.2021

[18] Ukjent. Anvisning til at kiende og indpode Koekopper, meddelt af det medicinske Facultet ved det norske Universitet. Udgivet af den Kongelige Norske Regjerings Departement for Kirke- og Underviisningsvæsenet. Trykt hos Chr. Grøndahl. Christiania, 1819. 9

[19] Ibid. 10

[20] Ibid. 10

[21] Ukjent, op.cit. 11

[22] Ibid. 10-11

[23] Aastorp, op.cit.