På sporet av verdens vakreste blå farge

Snart ble de et team, som fikk tillatelse til å hente noen små prøver som gruvearbeiderne hadde etterlatt en gang på 1860-tallet. Disse er utgangspunktet for en fullstendig rekonstruksjon av fargeproduksjonen, for igjen å skape verdens vakreste blå farge.

For helgen 23.-25. august 2024 ble en kalsinerovn bygget på Nordgruvene. Ovnen var konstruert for å kunne tåle høye temperaturer, men samtidig også for å kunne fange opp giftstoffer som ville forlate prøvene ved 615 grader celsius. Da skulle arsenikken komme smygende ut av steinen, i form av en hvit røyk, med en svak eim av hvitløk. Denne gikk ut gjennom en ni meter lang pipe, der arsenikksoten satte seg fast i et anlegg som kunne hermetisk lukkes.

Det opprinnelige teamet av Thomas Iversen og Halvor Skiftun Digernes var både styrket og svekket i øyeblikket, da sistnevnte hadde blitt syk. Hele prosessen blir derfor assistert av Ane Fabricius, som er dansk keramiker med særlig interesse for det koboltblå.

Ovnen ble skapt av noen grove utsorterte steiner fra gruvedriften, som ble satt i en sirkel. Inne i ovnen var det plass til en kjele, der man kunne plassere sylindre med stein behandlet på forskjellige måter. Ovnen ble murt opp ved hjelp av naturleire, ispedd litt halm. Da ovnen ble reist var det et brutalt regnvær, så byggingen måtte foregå under et lappetett av presenninger. En utfordring var om ovnen ville tørke tilstrekkelig i løpet av natten.

Kjelen ble fylt med sylindre av forskjellige typer. Thomas Iversen hadde forberedt forskjellige graderinger, mens Halvor Skiftun Digernes hadde forberedt sylinderne i keramikk. Mengden som ble tilført av den enkelte gradering ble dokumenter på gramnivå. En indikator på endring av malmens kjemiske sammensetning etter kalsinering vil være vekt.

De 15 sylinderne i ovnen ble plassert, og lokket på ovnen skrudd fast. Det var en pipe fra lokket, som ble koblet på den lange pipen for å sikre at eventuell utskilling av giftstoffer ikke påvirket menneskene som arbeidet her, eller naturen omkring. Kjelen ble plassert ned i ovnen, og tørr bjørkeved ble plassert rundt den på alle kanter. Snart ble langved av furu tilført ovnen for å øke temperaturen.

Ved hjelp av lasermåling holdt Thoms hele tiden kontroll med temperaturutviklingen. Etter noen timers fyring nådde ovnen en kjernetemperatur over 650 grader. Denne ble holdt i flere timer. Kl. 18:00 ble kull lagt inn i ovnen, for å sikre en enda høyere temperatur som skulle utvikles, innen ovnen, kjelen og prøvene sakte skulle avkjøles natten igjennom.

Søndag 25. august kl. 11:00 er ovnen fortsatt lunken. Ikledd heldekkende beskyttelsesdrakter pakker først Thomas og Ane pipesystemet sammen og sørger for at dette blir hermetisk lukket. Deretter løftes kjelen ut av ovnen. Et blikk ned i ovnen avslører at temperaturene har vært høye, det er knapt noen rester av sot, og disse finnes bare utenpå der bålet har sluppet igjennom.

Kjelen blir plassert på et solid underlag. Dessverre har skrumekanismene som holdt lokket fast delvis smeltet, så derfor var det en stor utfordring for å kunne åpne lokket. Det måtte brukes håndmakt, men allikevel uten å ryste og skade beholderne inne i kjelen. Millimeter etter millimeter av lokket gav etter hvert etter. Snart var lokket åpent.

For første gang siden 1800-tallet var kobolt kalsinert i Modum, men hvordan så dette ut? En visuell undersøkelse av materialet fra før det ble kalsinert og til etter viser en klar endring i farge, til en varm gul-brun farge, til erstatning fra den stein-grå. Alle prøvene viste seg å være gjennomvarmet, og fargen innad i prøven var i dem alle helt ensartet. Dermed kunne man med sikkerhet si at kalsineringen må ha vært vellykket, ifølge den planen som var lagt.

Men så kom det en liten overraskelse. Endring av vekt var ikke som forventet, og var ikke mulig å lese av med nøyaktighet. For å kunne påvise at kalsineringen hadde blitt gjort riktig, i forhold til 1800-tallets tradisjon, må en kjemisk analyse gjøres. Denne vil foregå så snart som mulig, og blir neste steg innen fargen fra Modum igjen kan komme til syne på keramikk og porselen.

– Sverre Følstad