Værkets serviceansatte
Vekter og feier – Verksansatte som ikke arbeidet med bergverk
På en stor bedrift som Blaafarveværket var det noen ansatte som ikke arbeidet direkte med bergverksdriften. Noen av disse, verkslegen og verkslærerne, har blitt snakket mye om tidligere. Derfor skal vi i dag fokusere mer på de som arbeidet lavere ned på rangstigen. De som våket og drev med brannforebygging. Altså vekteren og feieren.
Disse var viktige for verkets daglige drift, men de forsvinner noe i historien om verket. I dag får du deres historier.
Vekteren – Han som fortsatt kunne brukes til noe
Hver nat gik en vækter om og passede for ild og hver anden time gik han rundt til alle beboerne og raabte tiden. Jeg husker saa godt, hvor trygt jeg atter lagde mig til at sov, naar jeg havde hørt hans «Ho Ho» ti da visste jeg jo at nogen vaagede for os alle.[1]
Henriette Thaulow
Slik husket Henriette Thaulow nettene da hun bodde i doktorgården på Nymoen. Som vanlig var i norske byer, så hadde Blaafarveværket sin egen vektertjeneste. Vi kjenner kun til vekteren på Nymoen.[2] Det er mulig det også var ansatt en vekter på Skuterudflaten, men denne dukker ikke opp i de kildene som er undersøkt.
I norske byer fungerte vekterne som en forlengelse av politikorpset.[3] De skulle holde ro og orden, være vaktsomme for mistenkelige hendelser og de skulle være spesielt oppmerksomme for branntilløp. De var uniformerte og bevæpnede med en «morgenstjerne», det vil si en slags klubbe. For å bidra til allmenhetens trygghet, så skulle vekterne rope ut klokkeslettet og vindretningen.[4] Vekterne i Skien by hadde også i sine instrukser at de skulle anholde alle dyr som oppholdt seg ubevoktet på et offentlig sted og overgi denne i rådhusvagtmesterens forvaring. Om en hund forstyrret nattefreden, så skulle eier formanes om å stenge den inne, eller så skulle hunden fanges og innelukkes på et beleilig sted eller bortjages.[5]
På Nymoen var det noe mer avslappet enn i Skien. Vekteren gikk en runde hver andre time, ikke hver time.[6] Da det brøt ut slagsmål på Nymoen Langfredag natt 1844 var vekter Ole Jensen Nymoen ute på runden sin. Et stort basketak fant sted mellom de verksansatte og noen fulle karer som «Sang og Støyet».[7] Vekter Nymoen ser kun ut til å ha registrert at det var en ansamling fulle menn som bråkte klokken 10 og at stemningen begynte å bli amper kl. 12.[8] En mann var knivstukket i ansiktet da vekter Nymoen var ferdig med runden rundt kl. 01.00.
Slik sett kan det se ut som vekteren på Blaafarveværket ikke nødvendigvis var pålagt å gripe inn ved uro, men at han snarere skulle passe på at eventuelle branntilløp ble oppdaget og, kanskje viktigst, vekket arbeiderne om morgen slik at de kom på arbeid i tide.[9]
At det muligens ikke var forventet at verkets vekter ikke skulle bryte inn ved uroligheter kan ha sin forklaring. De som ble rekruttert til vektertjeneste var ofte invalidiserte verksarbeidere som ikke lenger var i stand til å utføre gruve- eller verksarbeidet. Vekteren i 1833, Peter Sjultz, hadde, ifølge han selv, arbeidet i 58 år i verkets tjeneste. Han hadde mistet sin høyre arm og hadde problemer med pusten, noe som førte til at han ble overført fra gruven til vektertjenesten.
Feieren – Alle verkets piper
I tillegg til vektertjeneste, hadde Blaafarveværket egen feier. Denne hadde ansvar for å feie alle verkets piper hver bergmåned.[10] Feieren måtte også føre protokoll som skulle leveres inn til bokholderen. Om mulig, var det ønskelig at feiingen fant sted om morgenen.[11]
I 1837 var det Andreas Olsen som var feier på Blaafarveværket. Han hadde en månedslønn som var litt høyere enn grunnlønnen til en gruvearbeider, altså 7 spesidaler. I tillegg til lønnen hadde Olsen samme rettigheter som verkets øvrige ansatte. Fri bolig og bruk av et «haugstykke» til dyrking.[12]
Gjennom sitt feierembete ble feieren utsatt for usunne oksider. Sammen med kalsinererne, de som røstet koboltmineralene frie for svovel og arsen, måtte feieren feie giftfangeren. Giftfanget var en horisontal pipeinnretning som skulle fange, eller samle opp, arsenrøyken som ble frigitt ved røstingen. Røyken inneholdt stoffet arsentrioksid, bedre kjent som arsenikk, og ved avkjøling gikk den over til en sot som avsatte seg i giftfangeren. Rundt St. Hans og jul ble kalsinerovnene slukket, og giftfangeren ble feiet.[13] Dessuten er det trolig at feieren ble utsatt for arsenikkholdig sot fra pipene til smeltehytten og kalsinerhyttene.
Fra feieprotokollen kan vi se at feier Olsen hadde hjelp fra en Torger Halvorsen for å få feiet alle ildsteder i tide. De fikk begge mange anmerkninger for «slet», det vil si dårlig utført arbeid. I det hele var det bare et par boliger som ble ansett som godt feiet en udatert november i 1830-årene.[14] Flere av pipene inneholdt «meget slagg» og var nok derfor vanskelig å få ordentlig rene.
Feiingen var en viktig del av Blaafarveværkets brannforebyggingsarbeid ettersom pipebrann var en konstant fare. Ved selve verket stod bygningene tett sammen og var i konstant bruk året igjennom. Smelte- og kalsinerovnene gikk til alle døgnets timer, gnister fra essen i smia sprutet og alle bygninger måtte varmes fra de første høstmånedene til de siste på våren. Arbeiderboligkompleksene på Nymoen og Skuterudflaten hadde bolighus og brakker stående tett. Hvis ett hus tok fyr, var alle naboer i fare. Feieren hadde slik sett en viktig rolle på Blaafarveværket.
Oppsummert kan vi se at en bergverksbedrift på 1800-tallet hadde langt flere ansatte enn kun hytte-, pukkverk- og gruveansatte, og at disse, hver på sin måte, var viktige for verkets daglige drift.
[1] Henriette Thaulow: «Mor forteller». s. 4-5
[2] Modums Blaafarveværk, RA/PA-0157/G/Gd/Gdd/L0253/0001: — / Regning over farveverkets samtlige utgifter, 1833-1839, s. 4
Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/db20120809670390
[3] »Instrux for Vægterne i Skien, udfærdiget fra Skien og Porsgrunds Politikammer den 16de Marts 1835, ved Byfoged N. Cappelen, med tilføiet Aftryk af Vægterversene». Utg. Trykt hos Peter F. Feilberg. 1835.
[4] Ibid. s. 8 § 7
[5] Ibid. s. 10-11 § 11
[6] Eiker, Modum og Sigdal sorenskriveri, SAKO/A-123/F/Fc/L0009: Ekstrarettsprotokoll – Modum, 1841-1847, s. 175
Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/rg10311211270179
[7] Eiker, Modum og Sigdal sorenskriveri, SAKO/A-123/F/Fc/L0009: Ekstrarettsprotokoll – Modum, 1841-1847, s. 175
Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/rg10311211270179
[8] Ibid.
[9] RA/PA/0157/H/He/L0442 – Mulkteringsbog 1852 – 28 juni 1852
[10] Modums Blaafarveværk, RA/PA-0157/G/Ga/L0064: –, 1828-1848, s. 14
Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/db20120820620756
[11] Ibid.
[12] Modums Blaafarveværk, RA/PA-0157/G/Ga/L0064: –, 1828-1848, s. 13
Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/db20120820620755
[13] Modums Blaafarveværk, RA/PA-0157/G/Ge/L0319/0001: — / Berigt over arbeiderne ved farveverket, 1827-1828, s. 3
Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/db20120815650003
[14] Modums Blaafarveværk, RA/PA-0157/G/Gf/L0368/0001: — / Papirer vedk. Dele Grændserne af Eiendommene. Kartforretning. Besigtelsesforretning., 1824-1840, s. 10
Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/db20120817650157