Tyveri av blåfarge og kobolt
Sølv, jern og koboltblått?! – Tyveri på Blaafarveværket og ved andre bergverk
Noen grunnstoff, og mineralene de inngår i, har en umiddelbar verdi. Trådsølvet fra gruvene på Kongsberg, gullklumper fra elveleier i Alaska eller opaler fra Australia er verdifulle i den tilstanden man finner de i naturen. De trenger ikke nødvendigvis smeltes om eller løses opp for å bli noe mennesker vil betale for.
Bjørn Ivar Berg har skrevet et stort verk om sølvtyveri på Kongsberg der han også kommer inn på flere gruveprodukter som i større og mindre grad var utsatt for tyveri. Det er beskrevet tyveri av garkobber fra Løkken og Røros,[1] og at det var en «naskekultur» ved Fritzø Jernverk.[2] I disse tilfellene dreide det seg om bearbeidet metall. Sølvet fra Kongsberg skiller seg fra garkobber og jernprodukter ettersom ubearbeidet bergsølv, altså sølvmalm, hadde verdi i ubehandlet tilstand. Gullsmeder, ja selv en kyndig person i en bondesmie, kunne få frem det verdifulle sølvet. Slik kunne en gruvearbeider kanskje føle en viss fristelse om han skulle være så heldig å finne noe inne gruvene.
Berg beskriver arbeidere som smuglet med seg sølvmalm i buksa, under lua, ja selv i munnen.[3] Det metalliske sølvet som kunne fremstilles fra malmen oversteg langt på vei verdien av kobber og jern, så tyveri var nok mer fristende på Kongsberg enn ved andre typer bergverk. Berg anslår at prisen for en malmklump som inneholdt ca. 100 gram rent sølv kunne ha en reell verdi, på et svært ureglementert marked, på en halv månedslønn.[4]
At sølv var verdifullt, gir seg selv. Malmen ble regelrett smeltet til mynter. At enkelt bearbeidet jern og kobber også var verdifullt er også intuitivt ettersom dagsnødvendige redskaper ble fremstilt av dem. En kyndig smed, som kunne nyttiggjøre slike produkter, fantes mange steder. Dermed var det enkelt å selge tyvgodset videre de fleste steder.
Med kobolt var det mer komplisert. Koboltmalm hadde en verdi blant mineralsamlere, men i bygdesamfunnene i Modum ville nok ikke malmstykker vært ansett som noe annet enn en kuriositet. Det hendte bønder og skjerpere fant koboltmalm i Modumtraktene, men det eneste alternativet de hadde var å levere funnet til Blaafarveværket eller Snarum koboltverk med håp om å kunne selge rettigheten til funnstedet.
Koboltmalm måtte igjennom en lang og komplisert foredlingsprosess før det fikk en mer allmenn verdi. Koboltoksid kunne ved sammensmelting med glass eller glasur skape blå farge. Koboltblått glass kunne dermed pulveriseres og brukes som pigment. Men selv de ferdige koboltproduktene skapte nok liten interesse hos den jevne nordmann på 17- og 1800-tallet ettersom «Lidte eller Intet deraf forbrukedes» i norske distrikter på den tiden.[5]
Det ferdige koboltpigmentet Blaafarveværket produserte, smalt, var i og for seg i bruk i mange norske hushold. Den inngikk i blå stivelse som husmødrene brukte i klesvasken for å motvirke misfarging samtidig som skjortekraver og blonder ble stivet opp. Smalt kunne tilsettes stivelsen hjemme, men til dette krevdes kun minimale mengder. Det kunne også brukes til å male med, både på lerret og på vegg, men det fantes andre, blå pigmenter som var bedre egnet til dette.
Med dette i tankene, så skal vi se nærmere i kildene om det forekom tyveri av smalt eller andre koboltprodukter.
Kobolttyveri frem til 1845
Det skulle ikke gå mer enn ett år etter at koboltfunnet var et faktum før det første tyveriet skjedde på Skuterud. Høsten 1773 ble det opplyst amtmannen i Buskerud at utvunnet koboltmalm var blitt borte under forsøksarbeidet, sannsynligvis stjålet av bygdefolk.[6] Bjørn Ivar Berg spekulerer i sitt verk, «Koboltfunnet på Modum i 1772, Ole Witloch og den første prøvedriften», om folket i nærmiljøet stjal det av nysgjerrighet? Eller om det dreide seg om et forsøk på å sabotere prøvedriften? Noe svar kommer ikke Berg frem til. Det ser i hvert fall ikke ut til at problemet vedvarte. Senere malmtyveri er ikke kjent.
Den 3. april 1776, to dager etter opprettelsen av «Det Kongelige Modumske Blaafarveværk», ble verkets reglement publisert. Paragraf 6 og 7 omhandlet ulovlig handel og tyveri av koboltmalm eller koboltprodukter. Slike regelbrudd skulle straffes etter «Inquisitions-Forordning af 27 Januarii 1736 om Sølv-Tyveri».[7] Det vil si at dommen for tyveri av over to «mark» sølv, det vil si litt over 400 gram, var henging.[8] Lovverket ble direkte overført til kobolt, så det ble ikke spesifisert om dette gjaldt en mark ferdig blåfarge eller en mark koboltmalm. En av grunnene til at vi ikke vet dette er fordi det ikke ser ut til at lovverket noen gang ble tatt i bruk.
Det ser ikke ut til at hverken blåfarge eller koboltmalm var spesielt utsatt for tyveri i årene som fulgte etter opprettelsen i 1776. Muligens hjalp det strenge reglementet, men mer sannsynlig er det at arbeiderne hadde et mer distansert forhold til kobolt. I 1845 ytret en pukkverksarbeider på Blaafarveværket at han «ikke engang skjønner sig noget paa de [blåfarge]».[9]
Første gangen tyveri av smalt blir omtalt var i 1807. I august det året ble det meldt om et tyveri av 100 pund, ca. 50 kg, smalt av typen O.C.B fra «farve Oplaget».[10] Det er ikke spesifisert hvilket fargeopplag det dreier seg om, men det virker sannsynlig at det dreier seg om fargeopplaget i København. Om et slikt tyveri hadde funnet sted i Drammen, så ville det sannsynligvis vært nevnt i avisene.
Her må det tillates meg en liten digresjon. Det eneste tyveriet av en bergverksartikkel som er nevnt i norske aviser i samme tidsrom var tyveri av «7 a 8 Alen Kobberplader» fra taket til Akershus festning, stjålet natt til 10 juni 1807.[11] Kobberplatene fungerte som lynavledere på det nordre taket av festningens kruttårn. Artikkelen spekulerte om tyven var «meget Ond eller meget Dum», ettersom platene var så små og tynne at verdien ikke var verdt det harde arbeidet det måtte ha vært å stjele dem.[12] Uansett…
Smalttyveriet ble meldt av «Sportelkasserer»[13] Eeg. 16 centner, ca. 800 kg, smalt, av typen O.C.B. ankom opplaget i København 1. august 1807.[14] Dette var allerede kjøpt på auksjon av en grosserer. Sannsynligvis var det fra denne forsendelsen tyveriet skjedde. Siden tyven ikke ble tatt var det lite å gjøre med saken. Det ble imidlertid understreket at det måtte gjøres et overslag på
at sætte bemeldte Oplags Huus i saadan Tilstand, at man for Indbrud kan være betrygget.[15]
Etter 1807 er det ikke funnet noen benevninger av kobolttyveri av noe slag før mange tiår senere. Våren 1845 ble en merkelig kriminalsak rullet opp i Modum da Lensmann Paul Wold arresterte løsarbeider Christen Olsen Qværne og beslagla kisten hans.
Falske mynter, metall og blåfarge – saken mot Christen Olsen
Christen Olsen Qværne ble fridd fra bånd og tvang på lensmannsgården Hervig da en ekstrarett ble satt 3. mars 1845. Det var ikke første gangen den 29 år gamle Olsen hadde blitt stilt for retten. Ifølge rettsskriveren hadde Olsen 11 år tidligere blitt dømt for tyveri av bergsølv på Kongsberg,[16] og frifunnet for tyveri i Nummedal og Sandsvær.[17]
Det var ikke småtterier Olsen hadde viklet seg inn i. Lensmann Wold hadde gjort beslag i Olsens kiste. Under landsmannsbesøket hadde dessuten Olsen satt seg til motverget da Wold forsøkte å arrestere han. Arrestasjonen ble foretatt på grunnlag av det Wold fant i kisten. Der hadde det blitt funnet 20 falske fireskillingsmynter, støpeformer, en ekte og en falsk halvspesidaler og en rekke metallklumper av bly og vismut, samt noe sølv.[18] Det var dette bevismaterialet som utgjorde den mest alvorlige delen av kriminalsaken, altså bruk og produksjon av falske mynter, men lensmannen fant noe mer i kisten. Noe som er av større interesse for denne artikkelen. Det ble nemlig også funnet en pose med «Blaafarve».[19]
Kobolt var noe Olsen hadde en viss kjennskap til. Han hadde som 22 åring reist til Modum for å arbeide i Koboltgruvene. Der hadde han blitt i 2 år før han reiste videre. I 1845 var han, sammen med sin kone, kommet tilbake til Modum. Han arbeidet som «dagarbeider» på Blaafarveværket. Det vil si at han ikke var fast ansatt. Han losjerte med kone og to barn hos enken Maren Olesdatter.[20]
Da retten først hadde forhørt seg om hvordan han hadde kommet i besittelse av de falske myntene, så ville de også vite hvordan han hadde fått tak i posen med smalten, eller «Blaafarven», som retten kalte det. Olsen forklarte at han hadde vært på Nymoen lørdag 22. februar 1845 ettersom det den lørdagen ble utbetalt lønn. Han hadde kjøpt noen bakevarer og dermed begitt seg hjemover. Like ved plassen Brua, som lå under gården Strand, fant han en pose liggende i veien. Olsen hadde tenkt å banke på døren til det nærmeste hus og lever osen der, men bestemte seg for å la være ettersom «det var saa seent, at Folk havde lagt sig/:Klokken var nemlig meget over 9:/tog han den med sig hjem».[21]
Olsen hevdet at han ikke viste at blåfargen var «Kobolt-Blaafarve», men antok at det dreide seg om indigo.[22] Ettersom posen ikke kunne leveres bestemte Olsen seg for å beholde den inntil videre.
Hva Olsen skulle med smalten kommer ikke frem. Det ble også stilt tvil til hans forklaring om hvordan han hadde funnet den. I samme hus som Olsen losjerte bodde også Amund Helgesen Jahr-Eie. Helgesen arbeidet i ett av pukkverkene ved Haugfoss og var dessuten Olsens svoger. Han hadde, i likhet med Olsen, et kriminelt rulleblad og ble raskt dratt inn i saken som mistenkt for å være delaktig.
Verksarbeiderne Jørgen Hansen, som arbeidet i verkets fargemølle, og fargesikter Nils Fredriksen forklarte begge at Helgesen forsøkte å skaffe smalt på ulovlig vis gjennom dem. Den ulovlige forespørselen hadde skjedd en gang mellom høst og jul 1842.[23] Både Hansen og Fredriksen arbeidet med ferdig smalt og var slik de ideelle personer å spørre, men ingen av dem var villige til å gi Helgesen det han ønsket. Under avhørene fortalte Hansen og Fredriksen at Helgesen ikke oppgav hva han ønsket å bruke fargen til.[24] Helgesen på sin side påstod at han ikke kunne huske å ha ytret noe ønske om smalt, men hevdet at om så var, så hadde han enten «været Beskjenket eller villet havt Narr».[25] Vitnene på sin side påstod at Helgesen hverken fremstod som beruset eller at det virket som han slo an en «Spøg».[26]
To sentrale spørsmål forble ufullstendig besvart: hva skulle Olsen med smalt? Og kunne ikke Olsen, om han ikke hadde funnet smalten langs veien, ha kjøpt den hos en landhandler eller direkte av Blaafarveværket?
Hva ble smalt, pr 1845 brukt til i Norge? Dette har vi vært inne på allerede, men vitneutsagnene gir enda mer detalj. Blaafarveværkets kontorist, Ole Irgens, hevdet at «Lidte eller Intet forbruges paa Landet».[27] Hva Olsen skulle med smalten virket som et mysterie. Sitatet under gir mer detalj:
Retdvidnerne paa Opfordring erklærede, at det ikke er dem bekjendt at Blaafarve af Cobolt haves i Detail-Handelen i Kjøbstederne. Ligesaalidte som nogen i de her omliggende Landdistricter vides at have saadan Farve enten til Brug eller forhandling. Det eneste hvortil saadan Farve, saavidt vides, benyttes heri Landet uden til Papiirfabrikkerne, er til Stivelse og naar Man kjøber saadan erholder man gjerne lidt Farve for at give den et blaaligt Skjær, men samme er saa høyst ubetydlig at 1 Lod [15 gram] kan deles i mangefoldige Portioner. Retsvidnerne antage sig saaledes forvisset om at Ingen i de foranliggende districter kan have andskaffet sig m. saadan qvantitet af Blaafarve som den hos Tiltalte forfundene.[28]
Noen av vitnene hevdet at Olsen måtte ha fått tak i smalten på en «eller anden Uærlig maade».[29] Både verkets bokholder, Nicolai Beck, og Irgens vedgikk at små mengder smalt tidvis ble solgt eller gitt til verkets betjenter, eller personer knyttet til driften, men Beck påstod at det ikke hadde forekommet slik småhandel det siste året.[30] Irgens kunne på sin side si at fargekvaliteten som Olsen var i besittelse av ikke hadde blitt produsert ved verket siden høsten 1843. Smalten kunne, ifølge Irgens, «være Stjaalet da der ved Værket forefindes enkelte smaa Slumper som ved Forpakningen er bleven liggende over».[31]
Slik ble det av vitnene understreket at smalten måtte ha blitt stjålet fra Blaafarveværket. Det som ikke kommer like tydelig frem er hva Olsen skulle bruke smalten til? For å finne svar på dette, må vi se på beskrivelsene av Olsens beslaglagte gods.
Det ble funnet en «Form af Tre» i Olsens kiste. Olsen påstod selv at han skulle bruke denne til å støpe et lodd til en «Skaalvegt».[32] Hvorfor treformen var full av inntørket smalt var mindre intuitivt.
Hvorledes Blaafarven er kommen did i den, kan han ikke sige. Retten bemærkede, at Formen indeholder en Firkantet Hulning og at den deri værende Blaafarve, der næsten fylder Hulningen paa den ene Side, maa være indlagt i fugtig Tilstand, da den klæber sig fast til Treet[33]
Irgens ble spurt om dette og funderte på at smalten var lagt fuktig inn i treformen for å lage avtrykk av ekte mynter, for slik å kunne lage støpeformer til å produsere falske.[34] Om Irgens hadde rett i sine antagelser vet vi ikke. Retten kunne kun konstatere at smalten i treformen ikke inneholdt noen myntavtrykk.[35]
Etter måneder med rettsak ble dom avsagt i ekstraretten på Enger. Dessverre kommer det ikke tydelig frem i kildematerialet hva straffen ble. Det eneste som kommer frem er at retten i liten grad var opptatt av det påståtte smalttyveriet. Det var kun produksjon og sirkulering av falske mynter som ble lagt vekt på.
Den 9. juli var analyseresultatet av de falske myntene klare. Olsen hadde metallstykker i sin besittelse som også fantes i de falske myntene. Retten anså seg «overbevist om at have forfærdiget Falske Mynter».[36] Det virker sannsynlig at Olsen ble dømt til straffearbeid i tukthuset, uten at dette kan sies for sikkert. Retten stilte seg imidlertid tvilende til at smalten hadde vært brukt til noe kriminelt, og det ser ikke ut til at de har klart å bevise at den ble stjålet.[37]
Etterord
Det vil kreve en enda større studie for å finne det totale omfanget av kobolttyveri i Norge (og Danmark) i perioden Blaafarveværket var i drift. Allikevel er det lite som tyder på at det var et stort problem. Ved gjennomgang av Blaafarveværkets egne rettsprotokoller for perioden 1780-1822 (se: Eiker, Modum og Sigdal sorenskriveri, Modum Blaafarveværk, tingbok nr. V 1, 1780-1813, og V 2, 1813-1822) er det ikke oppdaget et eneste tilfelle.
Tilslutt i dag vil jeg komme med en liten appell til personen som stjal en klump med koboltmalm fra Scheidehuset på Koboltgruvene, en eller annen gang i løpet av sesongen 2023. Det var et stort tap for oss som bedriver formidlingsarbeid, og et tap for de mange barn som ikke lenger får kjenne hvor tungt kobolt kan være. Om du skulle finne det for godt, så hadde jeg satt stor pris på at du returnerte denne til oss på en eller annen måte. Du vil ikke bli straffet i henhold til «Inquisitions-Forordning af 27 Januarii 1736 om Sølv-Tyveri».
[1] Berg, Bjørn Ivar. Sølvtyverier på Kongsberg 1623-1861. Trondheim: Museumsforlaget, 2020. s. 12
[2] Ibid.
[3] Ibid. s. 9
[4] Ibid. s. 13
[5] Eiker, Modum og Sigdal sorenskriveri, AV/SAKO-A-123/F/Fc/L0013: Ekstrarettsprotokoll – Sigdal, 1841-1848, s. 153
Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/rg10311212040157
[6] Berg, Bjørn Ivar. Koboltfunnet på Modum i 1772, Ole Witloch og den første prøvedriften. (Norsk bergverksmuseum. Kongsberg. 2021). s. 34
[7] Lindeman, Thorvald. Modums Blaafarveverk. Et bidrag til dets historie. (Stiftelsen Modums Blaafarveværk. Drammen. 1993) s. 10
[8] Moen, Kristian. Kongsberg sølvverk 1623-1957. (Sølvverksmuseets venner. Kongsberg. 1978). s. 137
Lenke: https://www.nb.no/items/552d5378cfc90c4a860c731555c1adcd?page=137&searchText=s%C3%B8lvtyveri%201736 (Lest 21.11.2024)
[9] Eiker, Modum og Sigdal sorenskriveri, AV/SAKO-A-123/F/Fc/L0009: Ekstrarettsprotokoll – Modum, 1841-1847, s. 204
Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/rg10311211270208
[10] Rentekammeret, Renteskriverkontorene, AV/RA-EA-3115/O/Om/Oma/L0005: Kopibok D, 1807-1813, s. 22-23
Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/db60207255000040
[11] Christiania Intelligenssedler, fredag 12 juni 1807
Lenke: https://www.nb.no/items/0ccec223956b939df3cbfa7848f2277f?page=7&searchText=Tyveri
[12] Ibid.
[13] Sportel var en avgift som ble betalt til offentlige ansatte.
[14] Rentekammeret, Renteskriverkontorene, AV/RA-EA-3115/O/Om/Oma/L0005: Kopibok D, 1807-1813, s. 20-21
Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/db60207255000039
[15] Rentekammeret, Renteskriverkontorene, AV/RA-EA-3115/O/Om/Oma/L0005: Kopibok D, 1807-1813, s. 22-23
Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/db60207255000040
[16] Berg, 2020, op.cit. s. 564, «Sjeider Kristian Olsen Myra (Gravningsmyra)» dømt for sølvtyveri 24.20.1832
[17] Eiker, Modum og Sigdal sorenskriveri, AV/SAKO-A-123/F/Fc/L0013: Ekstrarettsprotokoll – Sigdal, 1841-1848, s. 152
Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/rg10311212040156
[18] Ibid.
[19] Ibid.
[20] Ibid.
[21] Ibid.
[22] Eiker, Modum og Sigdal sorenskriveri, AV/SAKO-A-123/F/Fc/L0013: Ekstrarettsprotokoll – Sigdal, 1841-1848, s. 152
Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/rg10311212040156
[23] Eiker, Modum og Sigdal sorenskriveri, AV/SAKO-A-123/F/Fc/L0009: Ekstrarettsprotokoll – Modum, 1841-1847, s. 208
Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/rg10311211270212
[24] Ibid.
[25] Ibid.
[26] Ibid.
[27] Eiker, Modum og Sigdal sorenskriveri, AV/SAKO-A-123/F/Fc/L0013: Ekstrarettsprotokoll – Sigdal, 1841-1848, s. 153
Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/rg10311212040157
[28] Eiker, Modum og Sigdal sorenskriveri, AV/SAKO-A-123/F/Fc/L0009: Ekstrarettsprotokoll – Modum, 1841-1847, s. 211
Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/rg10311211270215
[29] Eiker, Modum og Sigdal sorenskriveri, AV/SAKO-A-123/F/Fc/L0009: Ekstrarettsprotokoll – Modum, 1841-1847, s. 209
Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/rg10311211270213
[30] Ibid.
[31] Eiker, Modum og Sigdal sorenskriveri, AV/SAKO-A-123/F/Fc/L0009: Ekstrarettsprotokoll – Modum, 1841-1847, s. 206
Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/rg10311211270210
[32] Eiker, Modum og Sigdal sorenskriveri, AV/SAKO-A-123/F/Fc/L0013: Ekstrarettsprotokoll – Sigdal, 1841-1848, s. 152
Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/rg10311212040156
[33] Eiker, Modum og Sigdal sorenskriveri, AV/SAKO-A-123/F/Fc/L0013: Ekstrarettsprotokoll – Sigdal, 1841-1848, s. 153
Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/rg10311212040157
[34] Ibid.
[35] Ibid.
[36] Eiker, Modum og Sigdal sorenskriveri, AV/SAKO-A-123/F/Fc/L0009: Ekstrarettsprotokoll – Modum, 1841-1847, s. 232
Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/rg10311211270236
[37] Eiker, Modum og Sigdal sorenskriveri, AV/SAKO-A-123/F/Fc/L0009: Ekstrarettsprotokoll – Modum, 1841-1847, s. 216
Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/rg10311211270220