Påske på Blaafarveværket

Th Kittelsen Nissegruvene

I dag forbinder vi påske med fri fra jobb, skiturer, hytte, marsipan og krim. De fleste av disse tradisjoner er av nyere opprinnelse, foruten fri fra jobb. I «gamledager», det vil si på 17- og 1800-tallet, så var påsken en mer alvorstynget høytid. Det er denne påskehøytiden vi skal se nærmere på i denne utgaven av «glimt fra arkivet».

Påskehøytiden i Norge og Modum på 17- og 1800-tallet - Stille ettertanke og blodpølse 

Når Jakob Samuelsen samlet inn folkeminnene fra Modum, så ble påsken beskrevet som en tid for stille ettertanke. I forkant av påsken skulle det ikke fråtses eller festes. Fastetiden startet på askeonsdag og endte på påskeaften. Fasten ble avskaffet med reformasjonen, men en asketisk og nøktern levemåte ble fortsatt praktisert i fastetiden i tiden etter at Norge ble et protestantisk land. Maten i denne tiden skulle være enklest mulig.  

På skjærtorsdag og langfredag var det viktig at moingene var tidlig oppe og riset kuene sine, og på langfredag skulle det spises blodpølse. Hvorfor kuene skulle rises gir ikke Samuelsens informanter noen forklaring på, men i norsk folketro skulle bjørkeris kunne drive bort skadelig magi. Piskingen kan også ha sammenheng med Jesus lidelse og død. På langfredag var det lenge tradisjon i Norge å gi «folk og fe» påskeris. Risingen skulle skape et lidelsesfelleskap med Jesus lidelseshistorie.  

Natt til påskeaften var det mange som holdt våkenatt. Denne natten ble det trodd at overnaturlige vesener var mer aktive enn vanlig. En effektiv måte å beskytte seg mot disse var å innlede påskehelgen med å skyte i luften. Moinger og sigdølinger var overtroiske folk, så bekymringen for nøkken, troll, nisser, hulder o.l. kan ha vært stor denne natten.  

Det var selvfølgelig også tradisjon at nordmenn besøkte kirken i påsken. Det blir hevdet at kirken var best besøkt under helligdagene i påsken. 

Vi har til nå sett hvordan påsketradisjonene var i Modum og Norge. Nå skal vi se nærmere på hvordan påsken ble praktisert på Blaafarveværket.  

Arbeidsfri - Et kjærkomment avbrekk for slitne kropper 

Påsken var nok kjærkomment for Blaafarveværkets arbeidere. Slitne gruve-, pukk– og smelteverksansatte, samt tømmermenn og møllere, så nok frem til noen feriedager. Det var nemlig slik at arbeiderne på Blaafarveværket hadde noen feriedager i løpet av arbeidsårets 13 måneder (ja, bergverksåret var delt opp i 13 måneder. Hver bergmåned var på 4 uker, noe som gjorde det lettere å holde oversikt). 

Arbeidernes påskeferie gjaldt skjærtorsdag, langfredag og første-, og andre påskedag. Her skal det sies at ferie ikke var et krav, men et tilbud. På smelteverket var det flere som valgte å arbeide både skjærtorsdag og langfredag påsken 1839. Dette gjaldt primært kalsinererne og smelterne. Kalsinerer Hendrik Hansen stod i arsenikkrøyken, mens Halvor Matthisen smeltet koboltblått glass, av typen FC. Utrolig nok valgte de samme også å arbeide på første, – og andre påskedag. For oss i dag kan det virke uforståelig at mennesker som arbeidet 12 timers skift 7 dager i uken under svært krevende og skadelige omstendigheter, ikke benyttet sjansen til å få noen dager fri. Her dreide det seg nok om fristelsen av å tjene litt ekstra. Dessuten kan vel en farlig, slitsom og lang arbeidsdag anses som en, med datidens øyne, verdig måte å tilbringe påskedagene på. På Koboltgruvene kan det ha vært noe annerledes. I påsken i 1833 var det ingen arbeidere som jobbet på helligdagene.

Fridagene ble nok benyttet til å gå i kirken. Kirke og religion var en viktig del av bergmannslivet, og påsken var en høytid som i stor grad ble markert i kirken. Snarum kirke og Nykirke ble nok fylt opp av store og små fra gruve- og smelteverkssamfunnet.  

For kvinnene i verkssamfunnene gikk tiden frem mot påske med til det vanlige arbeidet i hjemmet. Mange steder ble det vasket ekstra og kanskje ble det hentet inn bjørkekvister til å pynte opp i hjemmet med. Den tunge børen som lå på kvinnene til vanlig ble ikke mindre når høytider stod for døren. Når det er sagt, var det sikkert kjærkomment å ha litt mer tid sammen med deres samboere.  

Barna fikk fri fra skolen i påsken.11 Fritiden ble nok imidlertid fylt med husarbeid for å avlaste moren. De fleste guttebarn arbeidet fra de var 11 år, mens jentene fikk oppgaver i hjemmet fra de var små. Noen barndom i en moderne forstand var det nok ikke, ei heller i påsken. Av aktiviteter i husholdet var det nok dårlig med skiturer og påskeegg. Det strak seg nok til salmesynging og bibellesning.  

Påskeoffer – Kollekt til presten 

I forbindelse med påsken var det tradisjon at arbeiderne ble bedt om å gi en donasjon, et høytidsoffer, til presten og kirken. Det var «frivillig» å gi, og blant flere var det nok sårt å gi fra sårt tiltrengt lønn, men det var nok ikke lett å nekte. Den sosiale kontrollen var sterk på Blaafarveværket. Offerlistene noterte hvem som gav og hvor mye. Det ble selvfølgelig også notert hvem som ikke gav.  

Den 17. mars 1842 ble offerlisten for påsken levert inn til Skuterud gruvekontor. Fra denne kan vi se at det til sammen ble samlet inn 108,16 spesidaler til presten. De fleste arbeiderne gav mellom 12 og 18 skilling, noe det ser ut til at oppsynsmenn og stigere også holdt seg på. Dette tiltros for at disse tjente mer enn de vanlige arbeiderne. Det ser ut til at de ugifte arbeiderne vanligvis gav 12 skilling, mens de gifte arbeiderne gav 18. 

Ikke overaskende var det de som tjente minst som oftest unnlot å gi. Scheidegutt på Mellomgruvene, Ole A. Skuterudfladen, tjente kun 1 spesidaler og 114 skilling i forkant av påsken. Gutten mente nok at han ikke kunne avse 12 av disse skillingene til presten. Det var det flere av hans unge arbeidskamerater som var enige i.    

Religion var noe det ikke ble tatt lett på blant arbeiderne. Derfor gav de fleste arbeiderne offerpenger av det lille de hadde.  

Når offeret var gjort, eller ikke gjort, så kunne påskefreden senke seg over gruvene. Knallene fra hundrevis av sammenstøtet mellom tunge feisler og jernbor stilnet. Dundringen fra kruttsprengning stoppet opp og larmen fra hammerslagene i Scheidehusene gav seg. Det var kun røyken fra kalsinerovnene og smeltediglene ved Haugfoss som fortsatte inn i påskenatten. Ro og fred var kommet til Blaafarveværket, i alle fall for noen dager.  

Da gjenstår det kun å ønske deg en riktig fin påske fra alle oss på Blaafarveværket.