Kobolt: et strategisk viktig grunnstoff – før og nå

Utsnitt av Gerckes foto 1860-årene foran Ludwig Eugen Stoll, Koboltgruvene.

Så lenge det har vært mennesker har det vært kamp om de ressursene mennesket har utnyttet. I dag foregår deler av denne kampen om sjeldne jordarter. Krav om nullutslipp og teknologisk utvikling har ført til en sterk økning i etterspørselen etter slike sjeldne jordarter. En av disse er kobolt. Koboltens sentrale rolle som katodemateriale i litiumionbatterier og komponent i superlegeringer gjør den uunnværlig i en rekke, sentrale industrier. Men ettersom kobolt kun finnes i drivverdige mengder noen få steder i verden, så er flere nasjoner og verdensdeler svært avhengige av import og handel med et fåtall land for å anskaffe den kobolten de trenger. Skjøre og uoversiktlige handelsforbindelser har ført til etiske og strategiske dilemmaer for europeiske og amerikanske produsenter.  

Denne problematikken er godt kjent i dag, men det interessante er at den ikke er ny. Den går flere hundre år bakover i tid. I denne artikkelen vil jeg kort beskrive dagens koboltsituasjon, for så å sammenligne denne med situasjonen på 17- og 1800-tallet. Situasjonen er nemlig likere enn man skulle tro.

Dagens koboltmarked

Status for dagens koboltmarked kommer an på øyet som ser. I vesten er bildet alt annet enn rosenrødt. Som navnet tilsier, så er kobolt, i form av å være en sjelden jordart, sjeldent. I de geologiske formasjonene der kobolt finnes, så er det ofte ikke nok av den til å drive gruvedrift eksklusivt på kobolt. Mesteparten av kobolten som utvinnes i dag utvinnes som et biprodukt av kobber- og nikkelgruver. Kun 7 % av kobolten som ble utvunnet i 2018 kom fra rene koboltgruver.[1] Dette gjør koboltdrift vanskelig fordi driften er avhengig av etterspørselen etter kobber og nikkel.

En annen ting som gjør koboltproduksjon og distribusjon vanskelig er at den kun forekommer et fåtall steder i verden. I dag er verdens suverent største produsent Den Demokratiske Republikken Kongo. I 2019 stod Kongo for 58 % av verdens koboltutvinning,[2] en andel som økte i 2023 til hele 76 %.[3] Etter Kongo følger Indonesia med 7 %, Australia med 2,2 %, Cuba med 1,9 % og Filipinene med 1,6 %.[4] 2023 er det første året der den årlige globale koboltutvinningen har steget til over 200.000 tonn.[5]

Koboltmalmen som utvinnes blir for det meste raffinert i Kina. I 2023 stod Kina for 78 % av den globale raffineringen.[6] Dette er et resultat av investeringer av kinesiske selskaper i kongolesiske og indonesiske gruveprosjekter.[7]

Krigen i Ukraina har også påvirket koboltmarkedet. Etter invasjonen ble det innført restriksjoner av EU og Storbritannia på import av russiske metallprodukter, deriblant kobolt.[8] Russland har en beregnet koboltreserve på 250.000 tonn[9] og er dermed en betydelig aktør på markedet. Etter invasjonen har også flere land økt forsvarsbudsjettene sine, noe som har økt etterspørselen på kobolt til dronebatterier. Altså mindre russisk kobolt på markedet mens etterspørselen øker.  

Med dette blir det lett å se at koboltmarkedet blir dominert av noen få aktører. Lange forsyningslinjer, ustabilitet og krig fører til usikkerhet rundt de skjøre handelslinjene. Derfor er det en økende tendens til letevirksomhet etter kobolt i vestlige land (og hav). Samtidig som vestlige aktører forsøker å posisjonere seg i Kongo.

Hva er det som driver koboltetterspørselen? Den økende interessen for kobolt har sin grunn i grunnstoffets unike egenskaper. Spesielt koboltens evne som katodematerialet, som nevnt over, gjør den svært viktig i dagens batteriproduksjon. 73 % av all kobolt blir benyttet i produksjon av batterier, og det er batteriindustrien som står for 96 % av økningen i koboltetterspørselen i 2023.[10] Kobolt blir også benyttet i annen industri, men i mindre grad. I 2023 ble kun 9 % av all kobolt benyttet i superlegeringer og, overaskende nok, 3 % til keramisk industri.[11]

Det er med dette liten tvil om at det grønne skiftet som verden skal omstille seg mot, krever mer kobolt for å kunne realiseres. Dette så sant det ikke dukker opp andre stoffer som kan erstatte kobolten i batteriet. Det er nemlig ønskelig å fjerne eller redusere kobolten i batteriene slik at produksjonen blir mindre sårbar, billigere og mer bærekraftig. En av mulighetene kan kanskje være å bruke organisk katodematerialet, noe som har vist lovende resultater.[12] En annen mulighet er kanskje å erstatte kobolt med en kombinasjon av nikkel, mangan, litium, oksygen og silikon.[13]

Ettersom kobolt enda ikke lar seg erstatte, så har det vært fornyet interesse i letevirksomhet, deriblant i Modum. I 2023 ble det rapportert fra det australske letefirmaet KUNIKO at det var gjort lovende prøveboringsundersøkelser som viste forekomster av kobolt og kobber på Saastad, like utenfor Stiftelsen Modums Blaafarveværks eiendomsgrense.[14]

Om koboltdrift i Modum er mulig vil tiden vise. Fra et vestlig perspektiv vil utvilsom koboltproduksjon i Norge ha store fordeler. Gruvedriften kan drives med gode arbeidsforhold. Kobolten kan raffineres på Glencore i Kristiansand eller i Finland, noe som gir mindre forurensning i form av frakt, samt mer stabile forsyningslinjer. Dessuten blir mye av produksjonskraften i Norge generert med vannkraft, noe som er mer miljøvennlig. Det vil gi Norge, Vest-Europa og Nord-Amerika en stabil, etisk og miljøvennlig produksjonslinje.

Men om det blir koboltproduksjon i Modum er foreløpig i det blå. Og det er en god overgang til neste sekvens av denne artikkelen der koboltens strategiske rolle i det gamle verdensmarkedet skal undersøkes.

Hvitt papir og tøy, blått porselen og glass – koboltens strategiske viktighet på 1700-tallets verdensmarked

I løpet av 1700-tallet skjedde det mange teknologiske nyvinninger som også akselererte etterspørselen etter kobolt. Datidens verdensmarked hadde en helt annen interesse enn koboltens metalliske egenskaper. På 1700-tallet var det ingen som viste at kobolt var et metall. Da Georg Brandt først beskrev det han kalte kobolt regulus i 1735, påstod han at det var et halvmetall. På 1740-tallet påviste Brandt at det var kobolten, ikke de andre bestanddelene i koboltmineralet, som gav blå farge. Og det var nettopp koboltens fargeegenskaper, i form av koboltoksid, som gjorde den interessant.

I 1700 var det ingen i Europa som viste hvordan man laget porselen. Det tok enda noen år før europeerne mestret kunsten kineserne hadde mestret i århundrer. Porselenet, om det var kinesisk eller europeisk, ble ofte dekorert med kobolt, men i begynnelsen var det ikke voldsomme mengder det var snakk om. Det europeiske porselenet, som først ble oppdaget i 1709, samt fajanse, stentøy og annen keramikk ble fortsatt håndmalt frem til slutten av 1700-tallet. Håndmaling krevde en erfaren fagperson, mye tid og relativt lite koboltoksid. Slik sett skulle det ta noe tid før den store koboltetterspørselen begynte å melde seg blant europeiske keramikkprodusenter.

Når det er sagt, så hadde kobolt egenskaper som gjorde den helt uunnværlig i keramisk industri. Av oksidene som kunne anvendes under porselensglasuren var kobolt et av få stoffer som tålte brennetemperaturen. Dessuten var blått og hvitt porselen moteriktig ettersom kineserne hadde perfeksjonert denne blåmalte teknikken og gjort den populær. Det var dermed både en praktisk og en kommersiell grunn til dens popularitet.

Oppkommet av porselensfabrikker i Europa økte etterspørselen etter kobolt, men det var først da britene oppdaget kunsten å trykke dekor på stentøy, på 1780-tallet, at koboltetterspørselen akselererte. Trykkemetoden gjorde det nemlig enkelt og billig å masseprodusere dekorerte keramikkprodukter. Et arbeidslag kunne enkelt produsere mange dekorerte artikler hver dag, og viktigere var det at så å si hvem som helst kunne gjøre det. Trykket ble overført via såkalt «transfere paper». Papirtrykket ble smurt med trykkfarge, trykket på uglasert stentøy, stentøyet ble deretter glasert og brent.  

Samtidig som den keramiske industrien var i vekst, så vokste også papir- og tekstilproduksjonen i Europa. For å bevare hvitfargen på disse produkter ble de behandlet med koboltpigmentet smalt. Smaltens blåe farge nøytraliserte gule og brune toner i papir og tøy. Derfor ble den også brukt i blå stivelse for å motvirke misfarging av tekstiler. Det var sannsynligvis først på 1700-tallet at prosessen med å blåne papir og tekstil ble innført ved de fleste papirmøller og tekstilfabrikker.[15] Bedre utdannelse og skrivekunnskap, utbredelsen av aviser og bøker førte til en økning i etterspørselen etter papir, noe som igjen økte papirprodusentenes etterspørsel etter kobolt. Samtidig sørget Sørstatene i USA for billig produksjon av bomull (ved hjelp av slaveri) noe «spinning Jennys» og andre maskiner gjorde det lettere å bearbeide. Industrialiseringen gav produksjonsøkning som igjen gav blåfargeverkene i Europa et oppsving.    

Også glassverk kjøpte kobolt. Forenklede produksjonsmåter og bedre smeltemetoder gjorde det lettere å produsere glass i større mengder på 1700-tallet.[16] Motebildet, der koboltblått glass var viktig, førte også til en økning i etterspørselen fra disse verkene.

Så var det dette med forsyningslinjer og få produsenter. For viss du trodde koboltmangel var et nytt fenomen, så må du tro om igjen. Ved inngangen til 1700-tallet var det primært den tyske staten Sachsen som produserte kobolt gjennom sine blåfargeverk. De eldste av disse hadde vært i drift siden starten av 1600-tallet, men det var på 1700-tallet de virkelig skulle blomstre.

Mot slutten av 1700-tallet var blåning av papir standard ved de fleste papirmøller og trykkdekor av stentøy akselererte den britiske produksjonen i Staffordshire. Ved inntoget til 1800-tallet lå forholdende til rette for en koboltbonanza uten sidestykke. Allikevel skulle 1800-tallet vise seg å bli et vanskelig århundre for koboltindustrien.

Før vi beveger oss inn på 1800-tallet, så skal vi fortsatt dvele litt ved den strategiske viktigheten av kobolt i 1700-tallets Europa. Denne viktigheten kommer tydelig frem i Storbritannia. Britene vokste frem som verdens ledende industrimakt. Kull og damp drev maskiner som spant bomull og drev pumpemaskiner.

Storbritannia var også et av de landene som forbrukte mest koboltprodukter i sin industri. Dette gjorde britene sårbare fordi det ikke var funnet drivverdige koboltforekomster på britisk jord. All kobolt som ble brukt måtte importeres fra tyske stater. Denne importen var sårbar fordi importrutene gikk gjennom, eller i nærheten av, fiender av britene, da spesielt Frankrike. Dessuten kunne uroligheter i tyske områder forsinke eller hindre import.

For å bøte på dette utlovet The Scociety of the Encouragement of the Arts, Manufactures and Commerse i 1756 at den som kunne lage koboltproduktene safflor og smalt, samt fremvise ca. 5 kg koboltmalm, hentet fra en britisk eller irsk gruve ville få utbetalt 50 pund.[17] Dette var en sum penger som i dag ville tilsvare 115 554 kr. The Scociety of Arts, som foreningens navn raskt ble kortet ned til, hadde som formål å tilby pengepriser for å stimulere til «oppfinnelser, oppdagelser og utvikle ny kunnskap».[18] Det at foreningen, som en av sine første utlysninger, fokuserte på kobolt understreker britenes sårbarhet.

Da det kom til kobolt, så var The Scociety of Arts klare i sin begrunnelse for hvorfor de ønsket nettopp koboltoppdagelser i Storbritannia:

From cobalt are produced zaffre and smalt, of which our consumption is very great, and all purchased from foreign parts. We use zaffre in enamelling, and for all the blue colouring on our pottery and china wares. Of that also smalt is made; and smalt (usually called powder blue) is employed in every house for the clearing of washed linen; likewise by bleachers, painters, and in other trades. […] By [perfecting this manufacture] they will have the pleasure of serving the public, and may probably enrich themselves.[19]

Det skulle imidlertid vise seg at koboltproduksjon innenfor Storbritannia eller Irlands grenser, ikke fult ut lot seg gjøre. Det ble funnet kobolt flere steder, deriblant i Cornwall, men drivverdigheten på funnene var dårlig.

Først under Napoleonskrigene, da Storbritannia var avskåret fra markedene på fastlands-Europa, ble en del av disse koboltforekomstene satt i arbeid og britiske blåfargeverk ble etablert. Gruvedriften på kobolt ble raskt nedlagt etter krigen, men blåfargeverkene ble drevet videre. Det ble nok stille erkjent at det ikke fantes gode koboltforekomster i Storbritannia, men ved hjelp av billig import av koboltmalm, safflor og/eller koboltkonsentrat, fortsatte britene blåfargedriften. For å unngå utenlandsk konkurranse innførte britene importtoll på smalt, mens koboltråvarer kunne importeres tollfritt. Dette skapte problemer for mange europeiske blåfargeverk ettersom Storbritannia historisk sett hadde vært en av verdens største konsumere av smalt. Slik forsøkte britiske blåfargeprodusenter å presse de kontinentale blåfargeverkene til å bli råvareprodusenter. Men, råvarer eller ferdig vare, Storbritannia forble i en eller annen form avhengig av koboltimport.  

Selv kineserne ble avhengig av koboltimport fra utlandet. Forskjellen på kinesernes situasjon kontra britene var at fraktavstanden var svært mye lengre. I Kina hadde kunsten å lage porselen vært kjent lenge. Dette porselenet var blått og hvitt, og kobolten som ble benyttet var ofte hentet fra nærområdene, men kunne også bli fraktet fra så langt unna som Iran. Det å raffinere kobolt slik at det kan anvendes under glasuren på porselenet er noe enklere enn når kobolt skal anvendes over glasuren. I Kina hadde produsentene perfeksjonert kunsten å dekorere porselenet både over og under glasuren. Selv om flere brenninger kostet mer penger å produsere, benyttet kineserne seg ofte av denne teknikken. Ved overglasurmaling ble smalt foretrukket for blå farge, og så vidt det vites ble dette koboltproduktet aldri produsert i Kina, kun i Europa. Da kineserne oppdaget at de kunne handle smalt fra Europa og at denne lot seg anvende til overglasurmaling, så startet en storstilt import fra Europa. Selv norsk smalt fant sin vei til kinesiske havner. Den ble fraktet fra Drammen, via tredjeland, til Kanton i Kina, en eksport som tok ca. 1 år. Denne handelen foregikk sporadisk fra 1792 og helt frem til midten av 1800-tallet.

Nedturen – Syntetiske pigmenter og globalisering

Akkurat som i dag, der det forsøkes å lage batterier som ikke inneholder kobolt, så ble det på 1800-tallet forsøkt stimulert til oppfinnelser av blå pigmenter som ikke inneholdt kobolt. Den franske søsterorganisasjonen til The Society of Arts, Société d’encouragement pour l’industrie nationale, utlovet en slik dusør. I 1828 kom resultatet med syntetisk ultramarint. Dette pigmentet var en blanding av svovel, kaolin, kvarts, soda og kull. Dette gav en sterk blå farge med langt bedre dekkevne enn smalt. Det at syntetisk ultramarint i starten var dyrere enn smalt spilte liten rolle ettersom man trengte mindre mengde for å få samme effekt.[20]

Introduksjonen av syntetisk ultramarint på verdensmarkedet førte til en krise blant koboltprodusenter. Rundt slutten av 1840-tallet var mange papir- tekstil og stivelsesprodusenter gått over til syntetisk vare. Samtidig var det globale markedet i tilbakegang. På toppen av det hele var det kommet flere koboltprodusenter inn på markedet de siste tiårene.

Resultatet ble at mange av de etablerte blåfargeverkene i Europa forsvant. Her i Norge ble Blaafarveværkets lokale konkurrent, Snarum Koboltverk, nedlagt i 1848. I Sachsen tok de det et steg videre da Schindlers Blåfargeverk la ned koboltdriften for i stedet å produsere syntetisk ultramarint. De andre Sachsiske blåfargeverkene slo seg sammen til et firma for å møte krisen sammen.

I 1850-årene var den globale koboltetterspørselen sunket kraftig. Det var så dårlig stilt at følgende ble anbefalt å gjøre med de få koboltforekomstene som fantes i datidens USA:

It is evident that in the present state of the cobalt business, the demand for this metal being so limited, it will be impossible for manufactures, on any considerable scale, to compete with the European establishments already built, and supplied with an abundance of ore, where the labour is much cheaper and the skill greater than here.[21]

Det eneste unntaket var om det fantes nikkel i koboltmalmen. Om så var tilfelle, så kunne det startes en lønnsom gruvedrift ettersom nikkeletterspørselen var sterkt stigende.[22] Slik var koboltdrift delvis redusert til en biproduksjon.

Mange av de blåfargeverkene som overlevde gjorde det nettopp ved å endre eller legge om produksjonen. Ettersom etterspørselen etter smalt sank, så forsvant ikke etterspørselen etter koboltoksid til keramikkindustrien. Ultramarint var ikke egnet til keramisk dekor og det var enda etterspørsel etter blått og hvitt.

Utviklingen i den metallurgiske industrien i England gjorde det mulig fra starten av 1840-tallet å produsere et såkalt «kjemisk rent koboltoksid». Utviklingen skjedde da britiske nikkelprodusenter oppdaget en enkel måte å skille kobolten ut (i nikkelproduksjon var kobolt regnet som et avfallsstoff som skadet nikkellegeringen). Dette oksidet ble produsert ved å tørrkoke koboltkonsentrat i svovelsyre, dette ble deretter kalsinert, kokt og filtrert ut. Den utfiltrerte massen ble blandet med natriumkarbonat slik at kobber- og jernsulfat kunne filtreres bort. Det utfiltrerte koboltsulfatet ble blandet med mer natriumkarbonat, filtrert, vasket og varmet i en smeltedigel.[23] Den ferdige varen var et koboltoksid som var av langt høyere kvalitet enn de som tidligere hadde vært mulige å produsere.

De gjenværende blåfargeverkene spesialiserte seg i større grad til å produsere kjemisk rent koboltoksid, noe som krevde færre ansatte og færre maskiner. Samtidig gikk mange av de tidligere koboltprodusentene over til å lage nikkellegeringer. De gamle glassmelteovnene slukket gradvis ut på kontinentet.

Som ikke trykket fra syntetiske farger var nok, så ble det også gjort store kobolt og nikkelfunn på Stillehavsøyen Ny Caledonia på 1860-tallet. Da produksjonen kom ordentlig i gang rundt 1880 ble det da allerede begrensede markedet oversvømt av kobolt. Dette gjorde sitt til at Blaafarveværket i Modum stengte ned produksjonen i 1898.

Etterord

Det blir ofte sagt at historien ikke gjentar seg, men den rimer. Kobolt har av forskjellige grunner, til forskjellige tider, vært en ettertraktet vare. Samtidig har dens sjeldenhet og de kronglete forsyningslinjene dette medfører, stort sett ført til at produsenter og oppfinnere har forsøkt å bytte ut kobolt med billigere substitutter som er enklere å få tak i.

Syntetiske pigmenter fortrengte delvis kobolt rundt midten av 1800-tallet. Muligens vil organiske katoder fordrive kobolt fra fremtidens batterier. Men en ting er sikkert. Kobolt er et seiglivet grunnstoff. Omtrent rundt tiden der de siste blåfargeverkene stengte sine dører, ved inntoget til 1900-tallet, så ble kobolt-krom-legeringen stellite oppdaget. Etterspørselen begynte igjen å stige, men for en helt annen grunn enn fargekvaliteten.

Det skal allikevel sies at koboltens fargeegenskaper fortsatt er ettertraktet. Den brukes fortsatt som dekorfarge på keramikk. Som en liten kuriositet på dette feltet, så skal det sies at så sent som i februar 2024 ble det meldt at forskere hadde klart å fremstille en ny type blåfarge til bruk i keramisk industri.[24] Men selv denne, basert på et bariumfeltspat-mineral, inneholder fortsatt kobolt. Den eneste forskjellen er at det er langt mindre kobolt enn tidligere. Selv ikke som komponent i blå klarer vi å utrydde kobolten helt.

Slik sett lurer jeg på om vi noen gang vil klare å fri oss fra denne gnomen (ordet kobolt kommer faktisk fra det tyske kobold, navnet på en sachsisk gnom). Kanskje vil den finne sin vei tilbake til våre produkter på en eller annen måte, selv om det kanskje hadde vært ønskelig at vi kunne latt den ligge urørt i fjellet. Det skulle ikke forundre meg om vi må bryne oss på koboltens vanskeligheter enda en stund til.      

(Hentet fra: https://energyindustryreview.com/wp-content/uploads/2021/08/world-cobalt-production.jpg)


[1] www.single-market-economy.ec.europa.eu. 2023. “Critical raw materials factsheets”. s. 134

Lenke: https://single-market-economy.ec.europa.eu/sectors/raw-materials/areas-specific-interest/critical-raw-materials_en (Lest 18.09.2024)

[2] Ibid. s.

[3] www.cobaltinstitute.org. 2023. «Cobalt Market Report 2023 – Infographic»

Lenke: https://www.cobaltinstitute.org/wp-content/uploads/2024/05/Cobalt-Market-Report-2023-Infographic.pdf (Lest 18.09.2024)

[4] «Cobalt Market Report 2023 – Infographic», op.cit.  

[5] Ibid.

[6] www.cobaltinstitute.org. 2023. «Cobalt Market Report 2023». s. 31

Lenke: https://www.cobaltinstitute.org/wp-content/uploads/2024/05/Cobalt-Market-Report-2023.pdf (Lest 18.09.2023)

[7] Ibid. s. 28

[8] www.legislation.gov.uk. 2023. «The Russian (Sanctions) (EU Exit) (Amendment) (No. 4) Regulations 2023» Lenke: https://www.legislation.gov.uk/uksi/2023/1364/schedule/2/made (Lest 18.09.2024)

[9] www.cobaltinstitute.org. 2023. «Cobalt: Powering the Green Economy»

Lenke: https://www.cobaltinstitute.org/wp-content/uploads/2023/02/cobalt_institute_fact_sheet_2023.pdf (Lest 18.09.2024)

[10] www.cobaltinstitute.org. 2023. «Cobalt Market Report 2023». s. 3

Lenke: https://www.cobaltinstitute.org/wp-content/uploads/2024/05/Cobalt-Market-Report-2023.pdf (18.09.2024)

[11] «Cobalt Market Report 2023 – Infographic», op.cit.

[12] Trafton, Anne. 2024. «Cobalt-free batteries could power cars of the future». MIT News. 18.01.2024 Lenke: https://news.mit.edu/2024/cobalt-free-batteries-could-power-future-cars-0118 (Lest: 26.09.2024)

[13] Nguyen, Britney. 2023. «Researchers Create Cleaner Alternative To Using Cobalt In Batteries». Forbes. 19.10.2023.

Lenke: https://www.forbes.com/sites/britneynguyen/2023/10/19/researchers-create-cleaner-alternative-to-using-cobalt-in-batteries/ (Lest 26.09.2024)

[14] www.kuniko.eu. ? «Skuterud Project»

Lenke: https://kuniko.eu/projects/skuterud/ (Lest 18.09.2024)

[15] Bruckle, Iren. 1993. «Historical Manufacture and Use of Blue Paper». The Book and Paper Groupe Annual. Vol. 12.

Lenke: https://cool.culturalheritage.org/coolaic/sg/bpg/annual/v12/bp12-02.html (Lest 01.10.2024)

[16] Christiansen, Dan Chr. 1996. Det Moderne Projekt. København: Gyldendal. s. 396-397

[17] ?. 1762. Premiums, offered by the Society Instituted at London for the Encouragement of Arts Manufactures and Commerce. London: Printed by order of the society. s. 24

Lenke: https://www.google.no/books/edition/Premiums/nt1bAAAAQAAJ?hl=no&gbpv=1&dq=British+cobalt&pg=PA24&printsec=frontcover (Lest 19.09.2024)

[18] www.thersa.org. ?. «RSA History».

Lenke: https://www.thersa.org/about/our-story/history (Lest 20.09.2024)

[19] Shipley, Vm. 1756. «Craigs Court, London, Jan. 28. 1756». The Scots Magazine. Vol. XVIII. S. 82-83

Lenke: https://www.google.no/books/edition/The_Scots_Magazine/Pl0AAAAAYAAJ?hl=no&gbpv=1&dq=cobalt+zaffre+smalt&pg=PA82&printsec=frontcover (Lest 20.09.2024)

[20] ?. 1832. «Ultramarint, anvendt til at give Papiir blaat Skjær». Norsk Handels Tidende. 07.01.1832

Lenke: https://www.nb.no/items/7ddac49b2cf52db76b2d5bcfac65ae46?page=5&searchText=%22ultramarin%22 (Lest 27.09.2024)

[21] Whitney, Josiah Dwight. 1854. The Metallic wealth of the United States, described and compered with that of other countries. Philadelphia: Lippincott, Grambo & Co. s. 499-500

Lenke: https://www.google.no/books/edition/The_Metallic_Wealth_of_the_United_States/fMEJAAAAIAAJ?hl=no&gbpv=1&dq=cobalt+USA&pg=PA497&printsec=frontcover (Lest 01.10.2024)

[22] Ibid.

[23] Bjørnland, Lasse H., Degryse, Patrick, Schibille, Nadine, Ermin, Katherine, Walton, Marc Sebastian, Gratuze, Bernard, Braekmans, Dennis og Shortland, Andrew J. 2024. “The production of smalt, and other cobalt Cobalt Compounds at the Blaafarveværket, Modum, Norway”. Forensic Archaeology, Anthropology and Ecology. 2.2 (6)

Lenke: https://journal.equinoxpub.com/FAAE/article/view/26631    

[24] www.technologynetworks.com. 2024. «Vibrant Blue Pottery Pigment – Now With Less Cobalt». 23.02.2024.

Lenke: https://www.technologynetworks.com/applied-sciences/news/vibrant-blue-pottery-pigments-now-with-less-cobalt-384133 (Lest 30.09.2024)