Haugianerne og Blaafarveværket

113287

I april i år er det 250 år siden Hans Nielsen Hauge ble født. Mannen som i sin samtid ble beskrevet som den andre reformatoren, kun overgått av Martin Luther.

Hans Nielsen Hauge og Haugianerne – En norsk vekkelsesbevegelse

[1] Hauge mottok et kall i 1796 om å omvende menneskeheten gjennom forkynnelse. Rundt Hauges forkynnelsesarbeid dannet det seg en kristen lekmannsbevegelse, kalt haugianismen. Haugianismen gikk ut på at alle, menn og kvinner, kunne forkynne guds lære, ikke bare prester. Folk flest skulle få lov til å ta mer aktiv del i det religiøse livet i Norge. De skulle ikke lenger være passive tilskuere i kirken. Når det er sagt var Hauge en rettroende protestant, som støttet opp om Den norske kirke. Rettroende Haugianere skulle gå i kirken og motta sakramentet. Sektdannelse eller løsrivelse var ikke Hauges mål.

Hauges lære fremmet også mer verdslige verdier som økonomisk liberalisering, innovasjon og bedring av allmueskolen. Det var et ønske om modernisering og industrialisering av det norske samfunnet. Samtidig ønsket Hauge at verdiskapningen og virksomhetene skulle bygge på etiske verdier som nøysomhet, hardt arbeid og sosial velferd. Nye virksomheter skulle skape arbeid for alle, noe som ville øke velferd og hindre fattigdom. De nye, Haugianske virksomhetene skulle danne såkalte “vennesamfunn”, der trosfellesskap bandt samfunnet sammen. Samfunnets medlemmer skulle støtte hverandre materielt og åndelig, og de forskjellige næringsvirksomhetene, som dannet egne vennesamfunn, skulle bindes sammen til en helhet. Hauge var motstander av kongelige privilegier og den eneveldige dansk-norske stats makt. Han fremmet gründervirksomhet og kapitalisme fremfor monopol og privilegier.

Haugianernes bevegelse fikk mange tilhengere blant norske bønder, fiskere og husmenn. Hauge og Haugianernes økende innflytelsen i det norske samfunnet skapte bekymring blant presteskapet og statsmakten. Hauges lære brøt på noen punkter dansk-norsk lov, deriblant konventikkelplakaten. Denne forbød private, religiøse samlinger, og forbød lekmenn å forkynne. Presten hadde monopol på dette arbeidet. Derfor ble Hauge arrestert da han oppholdt seg i Eiker i 1804. Tiltalepunktene var brudd på løsgjengerloven, brudd på handelsloven, misbruk av trykkefriheten og brudd på konventikkelplakaten.

Rettsaken varte og rakk i mange år. Det var først i desember 1814 at Hauge kunne forlate fengselet for siste gang. Han ble beskrevet som en nedbrutt mann. Både psyken og den fysiske helsen var dårlig.

Hauge giftet seg to ganger og fikk 4 barn, hvorav kun ett vokste opp. Han døde i 1824.

I ettertiden er Hauge og Haugianernes innflytelse vurdert som svært betydningsfull.[2] Hauges bevegelse blir regnet som den “den mest vellykkede vekkelsesbevegelsen i Norge”.[3] Haugianerne bidro til å tilgjengeliggjøre det norske kristenliv, næringsliv og organisasjonsliv for folk flest.

Haugianernes syn på kvinner skilte seg fra datidens kvinnesyn. Kvinnelige forkynnere var viktige for Haugianismens vekst. I Haugianismens samtid hadde ikke kvinner lov til å ta aktiv del i kirken. I kirken skulle kvinnene være passive. Ifølge apostelen Paulus, skulle kvinner tie i forsamlinger. Dette valgte Hauge å tolke annerledes enn kirken. Hauge mente at kvinner, så vel som menn, var gode og egnede forkynnere. Flere sentrale Haugianere var kvinner.[4]

Hauge fikk tilhengere over hele Norge, men noen områder ble viktigere enn andre. Et av disse områdene var Eiker. Her dukket det opp Haugianske bedrifter og ble tilholdssted for flere sentrale skikkelser, iblant dem, Hans Nielsen Hauges bror. En av disse bedriftene ble en handelspartner med en av Norges største bedrifter, Blaafarveværket.

Haugianerne og Blaafarveværket – Gjensidig handel

I 1801 gikk Hans Nielsen Hauge i spissen for å starte opp Egers papirmølle.[5] Hauge hadde stor interesse for industri, deriblant papirindustrien. Han studerte denne i København før han satte i gang arbeide med å opprette en mølle i Norge. I Eiker skulle Hauge få mange tilhengere. Hans tilhengere der gikk sammen om å starte opp foretaket, samtidig som en gunstig eiendom i nærheten av Vestfossen, med tilhørende vannfall, ble stilt gratis til disposisjon for foretaket av de omkringboende grunneierne. Dette sier mye om Hauges stilling blant bøndene i Eiker.[6]

Det skulle ta noen år før bedriften kom ordentlig i gang, men da produksjonen kom i gang fikk møllens papirprodukter et godt rykte. Hans Nielsen Hauge hadde lite med selve driften å gjøre, men hans bror, Mikkel Nielsen Hauge, ble medeier og leder sammen med Torkel Olsen Gabestad. Mikkel og hans kone, Inger Marie Olsdatter, kalt «mor Inger» av møllens arbeidere, bodde og arbeidet i fellesskap med sine ansatte. De spiste, ba og levde sammen i et vennesamfunn som var sentrert rundt møllens drift, og et religiøst felleskap.

I oppstartsfasen av møllevirksomheten mottok ikke arbeiderne lønn, men fikk kost og losji for sitt arbeid. Denne ordningen ble det etter hvert slutt på da arbeiderne heller ønsket utbetaling i penger.[7] Det virker som om møllen ble et slags religiøst sentrum for Haugianere i området, og de som reiste forbi. Hans Nielsen Hauge besøkte møllen flere ganger.

I amtmann Blom sine beretninger over Buskerud amt fra 1835, ble møllens årlige drift gjort rede for. For året 1834 hadde møllen produsert 2200 “riis” papir.[8] Riis, eller ris, var den gamle måleenheten for papir, der 1 ris tilsvarte 500 ark, eller nok til 20 bøker med ca. 25 sider i hver bok.[9]  Møllens tekniske drift ble også beskrevet. Den ble drevet ved vannkraft, men vannfallet, som genererte kraftoverføring til møllen, ble ansett som utilstrekkelig for helårsdrift. Derfor stod møllen stille på vinteren. Arbeidsstokken bestod av 24 faste- og 6 løse arbeidere. De faste arbeiderne “have sin Underholdning af Fabrikens Drift, og disses øconomiske Stiling er i det Hele god”.[10]

Det mest interessante med Bloms beretning er oversikten over materialene som ble brukt i produksjonen. I 1834 hadde møllen et forbruk på 21/5 Centner kobolt (altså ca. Litt over 100 kg).[11]  Kobolten, eller rettere sagt det blå koboltpigmentet smalt, var viktig i papirindustrien på denne tiden. Egers papirmølle produserte papir av brukte, hvite tekstiler, såkalt “klutepapir”. Disse tekstilene var, eller ble, som oftest misfargede. Derfor ble det smalt tilsatt tekstilmassen for å bleke papiret, en såkalt optisk bleking, eller farge papiret lyseblått.

For å kunne produsere et papir som tilfredsstilte kundenes krav, måtte Egers papirmølle ha smalt til bleking og farging. Ubleket papir gulnet og var derfor uønsket blant de fleste papirforbrukere. Ettersom Blaafarveværket lå i nærheten av møllen var det naturlig at smalten ble kjøpt fra Blaafarveværket. Smalten ble levert i Hokksund der personer fra møllen kunne avhente den.

Smalten var så sentral i møllens produksjon at det ofte var hastverk med å få varen til møllen. Sommeren 1832 skrev Mikkel selv at “Vi maa bemerke at jo før jo heller At Cobolten blive sendt”.[12] Bare 6 dager senere ble smalten hentet av møllens ansatte i Hokksund. Da oppstod det imidlertid et annet problem vedrørende betaling. I det første brevet forsikret Mikkel at betaling skulle sendes med en gang smalten ble hentet, men prisen var tydeligvis høyere enn Mikkel hadde sett for seg. Den 18 juni samme år måtte han spørre så ydmykt om en betalingsutsettelse ettersom møllen ”for Øyeblikket ikke har saa mange Pænge”.[13]  Mikkel og hans kompanjonger møtte nok ikke den samme velviljen fra Blaafarveværkets ledelse som de gjorde blant sine tilhengere, men betalingsutsettelsen ser ikke ut til å ha påvirket forholdet nevnverdig.

Møllen benyttet seg primært av en type smalt som var spesielt finkornet. Denne hadde betegnelsen FFFE.[14] F`ene stod for fargekvaliteten. Jo flere F`er, desto mørkere og finere blåfarge. Skalaen gikk fra 1F til 5F. E`en stod for teksturen på pulveret som utgjorde pigmentet. E var den fineste teksturen, omtrent som et finkornet pulver, mens C var noe grovere og betegnelsen “skrivesand” var grov. Det fine kornet gjorde det nok lettere å blande pigmentet inn i papirblandingen. Et problem som ofte oppstod når smalt ble benyttet til farging av papir, var at papiret ble ujevnt farget. Dessuten kunne grove smaltkorn føre til at tuppen på fjærpennen brakk.[15] Allikevel ble smalt mye brukt i papirindustrien frem til slutten av 1840-årene, da syntetisk ultramarint overtok markedet.

Handelen mellom Blaafarveværket og Egers papirmølle var imidlertid ikke ensidig. Blaafarveværket kjøpte også papir fra møllen. For å holde oversikt over bedriftens forretninger og administrasjon trengtes store mengder skrivepapir. Hovedbøker, korrespondanse både internt og eksternt, sykesedler og lignende ble ført med penn og papir. Blaafarveværkets papirbehov begrenset seg imidlertid ikke bare til skrivepapir, men også såkalt “skytepapir”.

Skytepapiret ble benyttet til å lage papirpatroner for sprengning i gruven. Frem til slutten av 1800-tallet ble det benyttet svartkrutt til bergbrytning i norske gruver. Fra Blaafarveværkets start i 1776, frem til slutten av 1820-årene, ble det kun boret hull med håndbor, så ble krutt helt rett ned i hullet og antent. I koboltgruvene, der det meste av brytning foregikk under åpen himmel i dagbruddene, var det et stort problem at kruttet ble vått i forkant av sprengningen. Dette skjedde spesielt vår og høst når det regnet mye. Vått krutt gav dårlige resultater, førte til forøket kruttforbruk og skapte farlige situasjoner når kruttet ikke sprengte.

For å effektivisere og bedre sprengningsarbeidet ble det gjort forsøk med kruttpatroner. Disse patronene skulle pakkes i 3-4 lag med grovt papir, noe som førte til at papirlagene beskyttet kruttet i midten og holdt det tørt. Daværende bergmester, Karl F. Böbert, kunne, etter en prøveperiode i 1832, konstatere at kruttforbruket sank til ¼ av hva det hadde vært tidligere.

Papiret som ble benyttet til å lage patroner skulle være grovt og så vannavstøtende som mulig. Blaafarveværkets ledelse tok kontakt med Egers papirmølle i forkant av patronforsøkene for å forhøre seg om hvilke papir som egnet seg. Møllen sendte to prøver med egnet papir. En prøve på det såkalte skytepapiret, og en prøve på et papir kalt “karduus”.[16] Skytepapiret var allerede brukt i Sølvgruvene i Kongsberg, noe møllens ledelse hevdet var fordi “det er limet og staar imod vand saa længe Til det Bliver afskudt i Berget”.[17] Det ser ut til at Blaafarveværket gikk for skytepapiret. Skytepapir ble benyttet ved kruttsprengning i koboltgruvene i tiden etter 1832. Arkivet dokumenterer at papiret ble kjøpt inn fra Eger papirmølle til langt inn på 1840-tallet.

Som vi allerede har vært inne på kjøpte Blaafarveværket inn vanlig skrivepapir fra møllen.[18] Her dreide det seg oftest om trykkpapir og ”Konsceptpapiir», det vil si skrivepapir. I desember 1828 kjøpte Blaafarveværket inn 7500 ark fra møllen.[19] Kanskje er det nettopp disse arkene jeg har holdt i min hånd i Riksarkivet. Lyseblå ark med oversikter over koboltprodukter som ble solgt til Kina, oversikt over hvor mange gruvearbeidere som ble bøtelagt for regelbrudd, eller hva blodigler kostet på apoteket i Christiania i 1835. I dag består det som er bevart av arkivmaterialet av ca. 500.000 håndskrevne sider, der noe av papiret antageligvis ble laget av møllen. En haugiansk bedrift i Eiker.

Slik kan vi se at forholdet mellom Blaafarveværket og Egers papirmølle var et godt og gjensidig handelsforhold. Faktisk kan vi se at møllen antageligvis var en av Blaafarveværkets, geografisk sett, nærmeste kunder. Samtidig hjalp møllens produkter Blaafarveværket å utvikle sitt sprengningsarbeid, samtidig som de produserte råmaterialet som i dag utgjør et lite stykke norsk arkivhistorie. Antageligvis er mesteparten av arkivmaterialet denne lille Facebookartikkelen baserer seg på, produsert av Egers papirmølle under Mikkels og mor Ingers kyndige ledelse.

Bilde: Adolph Tidemand – Haugianerne, 1848. Foto: Nasjonalmuseet / Lathion, Jacques

[1] Se Store Norske Leksikon, “Hans Nielsen Hauge” https://snl.no/Hans_Nielsen_Hauge

[2] Se Store Norske Leksikon, «Haugianere” https://snl.no/haugianere og “Hans Nielsen Hauge” https://snl.no/Hans_Nielsen_Hauge

[3] Se Store Norske Leksikon, «Haugianere” https://snl.no/haugianere

[4] Ibid.

[5] Papirmøllens navn kan skrives på mange måter. Ekers/Eikers/Egers papirmølle er alle gyldige skrivemåter, men Eger er valgt her fordi det er slik navnet er skrevet i Blaafarveværkets arkiv

[6] Se Lokalhistorie.no, “Ekers Papirfabrik” https://eikerarkiv.no/hans-nilsen-hauge-og-eikerbygdene/

[7] Se “Hans Nielsen Hauge og Eikerbygdene”, Eikerarkiv.no

[8] Se ssb.no, “Beretninger om Den oeconomiske Tilstand m.m. i Norge ved Udgangen af Aaret 1835 ” https://www.ssb.no/a/histstat/nos/st_23b_1835.pdf

[9] Se Store Norske Leksikon, “Ris (papirmengde)”

[10] Se ssb.no op.cit

[11] Ibid.

[12] RA, Modums Blaafarveværk, G/Gb/L0107: –, 1831-1832, s. 183

Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/db20120823690183

[13] RA, Modums Blaafarveværk, G/Gb/L0107: –, 1831-1832, s. 182

Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/db20120823690182

[14] RA, Modums Blaafarveværk, G/Gb/L0076: –, 1838-1839, s. 300

Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/db20120821670300

[15] Se Tomlinson, Charles. ”On the manufacure of smalts”. The Pharmaceutical Journal and Transactions, volume X (1851) s. 503-518

[16] RA, Modums Blaafarveværk, G/Gb/L0107: –, 1831-1832, s. 186

Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/db20120823690186

[17] Ibid.

[18] RA, Modums Blaafarveværk, G/Gb/L0070: –, 1828-1829, s. 338

Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/db20120821630338

[19] Ibid.