Den utrolige historien om «Postebruer’n»!

Postebruern

Nå er glimt fra arkivet tilbake etter en sesongpause, og vi starter med en karakter som det har vært snakket en del om allerede: verksskolelærer, vaksinatør, Klokker, omgangsskolelærer, skeidegutt, kirkesanger og ungsprenger, Christopher Andersen Postebroe (1812-1893). Da han døde 25. desember 1893 ble det sagt at en av Simostrandas eldste innbyggere var gått bort.[1]

Hvem var Postebruer`n? Og hvorfor var det flere av hans sambygdinger som ikke hadde sansen for han? Det skal du få svar på i dag.

En smart liten fyr – Postebroes første år

Christopher Andersen Postebroe ble døpt 12. februar på Skjelland i Danmark. Han og hans familie reiste til Kongsberg der hans far arbeidet på Sølvverket. 28. mars 1818 ble lille Postebroe vaksinert, altså ble stukket med et stikkeredskap som var infisert med kukopper.[2] Rundt 1823 reiste Postebroefamilien til Skuterud der far og sønn ble ansatt i Blaafarveværkets tjeneste.

Livets harde realiteter traff nok Postebroes tidlig i livet. En gang i løpet av 1823 begynte far og sønn Postebroe å arbeide på Koboltgruvene. Faren, Anders, som sjakthauer, og sønnen som scheidegutt. Postebroe var på dette tidspunktet 11 år gammel. I overgangen august/september arbeidet begge to på sydgruvene.[3] Faren hadde ansvaret for sikringsarbeidet i dagbruddene, det vil si å sette opp sikringsstokker på tvers der bruddet var rasutsatt. Sønnen sorterte ut koboltmalm fra gruveuttaket. Det ser ikke ut som om far og sønn var mye syke eller brøt arbeidsreglementet.

Skolegangen ble gjennomført på Skuterudflatens faste verksskole. Samtidig med ansettelsen som scheidegutt startet Postebroe med lesing og skriving hos verkslærer Nils Hilsen. Hilsen var ikke eksaminert, men i sin søknad som lærer på Skuterudflaten mente han det ikke var nødvendig for å undervise barna til gruvearbeiderne. Han vurderte den 11 år gamle Postebroe som en temmelig god elev i 1823, men hans vurdering av gutten økte til god i første halvdel av 1824.[4]

Postebroe ble konfirmert i Nykirke av kapellan Gude 9. april 1826. Både kunnskaper og oppførsel ble vurdert som gode.[5]

Lærer Postebroe – En paranoid, bevæpnet og sinna fyr

I 1839 ble Postebroe ansatt som skolelærer på Skuterudhøyden skole. I tiden før dette skal han ha arbeidet som omgangsskolelærer i bygden. Skolestuen var da i annen etasje på scheidehuset på Mellomgruvene.

Postebroe underviste elevene i lesing og religion, samt skriving. Han skal ha vært en brutal lærer, med sans for disiplin og fysisk avstraffelse, i alle fall om vi skal tro de muntlige historiene om han etter hans død: «Han høldt nå sånn gresselig orden og var fælt te å slå».[6]

Det var flere historier om hans hardhendte fremferd mot skolebarna på gruvene. Det verserte historier om at det lå igjen hårdotter i skolestuen etter at scheideguttene var ferdig med skole om kveldene. Postebroe skal ha hatt en bjelle som han ringte med tre ganger før undervisningen startet. Første gang skulle barna sette et bein inn ved benken, annen gang skulle neste bein følge, så ved tredje ring skulle eleven sette seg ned.[7]

Den harde fremferden gjorde nok ikke Postebroen til en populær mann blant elever eller foresatte. Det verserte også historier om fedre som konfronterte han med hans hardhendthet.

Det kan virke som om Postebroe heller ikke var redd for å være ganske direkte med sine overordnede heller. I 1844 sendte han et klagebrev til gruvekontoret der han klaget på sin bolig og sine naboer i arbeiderboligkomplekset på Skuterudflaten. Det rimet på innsiden av tømmerveggene på vinteren, leiligheten var mørk og liten, hadde liten lagringsplass og han påstod at hans tjenestepike, som sov i ladebygningen, ble plaget av de uoppdragne og grenseløse unge menneskene som bodde rundt.[8]  

Da verket begynte å gå dårligere på slutten av 1840-tallet ble Postebroe sagt opp. Han gikk videre som lærer på Buskerud gård, samt arbeidet som klokker i Nykirke. Hans klokkeryrke gjorde han nok heller ikke noe mer populær i bygda. Han krevde nemlig inn en del av gårdenes kornavling som klokkerlønn, dessuten måtte menigheten betale inn klokkerpenger. I 1886, da Postebroe var blitt en gammel mann begynte han å kreve inn dobbel betaling, samt han begynte å kreve pant hos de som ikke kunne betale.[9] Saken endte opp med at Nykirke og kommunen betalte Postebroe for å pensjonere seg, slik at den ubehagelige saken kunne avsluttes. I tillegg giftet Postebroe seg med Azora Amalie Christiansdatter i 1880. Hun var 16 år og han var 68. Selv på den tiden ble aldersforskjellen lagt merke til. Da Postebroe døde etterlot han seg Azora med 3 ukonfirmerte barn.

Til slutt i dag skal jeg trekke frem et særs spesielt minneord som ble publisert i Kongsberg Adresse i januar 1894. Her kommer det frem noen ville detaljer om Postebroe som, om de stemmer, beskriver en bevæpnet, paranoid og særdeles lite likt mann. Hele minneordet, litt modernisert i språket, er verdt å gjengi i sin helhet:

Fra Modum.

En av Simostrandas eldste innbyggere, gamle kirkesanger Chr. Andersen, er i disse dager død.

Han var født 1812 på Faksjø i Skjelland, men fulgte som barn sine foreldre til Kongsberg, hvor hans far ble stiger ved Sølvverket. Som ung mann fikk han her på Modum ansettelse som omgangsskolelærer først ved Buskerud bruk, deretter ved Blaafarveværket oppe på Skuterudflaten. Da han for nesten 50 år siden ble klokker ved Nykirke, sluttet han som lærer.

Altså i nesten et halvt århundre har Nykirke menighet sett og hørt den kjekke Andersen som klokker i Nykirke.

Andersen hadde som datidens lærere slett ingen eksamen, men han eide mange kunnskaper og var en meget belest mann. Fr tidlig kveld til ut på morgenkvisten kunne man ofte se lyse fra Andersens vinduer, han satt og grublet over sine bøker.

Gamle Andersen var på mange måter en original. Han abonnerte aldri på aviser. «Hvorfor skulle jeg det?», sa han «å lese om ulykkestilfeller interesserer meg ikke, og dessuten vet jeg ikke hva de kunne finne på å innbille meg. Det eneste måtte være «Verdens Gang», den vet jeg da hva er, løgn og sannhet i et virvar, for sånn er «Verden og dens gang».

Andersen gikk alltid bevæpnet. Over hans seng hang en gammel sabel og en ladd toløps pistol, og når han gikk ut hadde han alltid en revolver i lommen. Om noen spurte han hvorfor han gikk bevæpnet her i vår fredelige bygd, sa han bare: «ingen vet hva hende kan!»

En liten morsom historie, som han fortalte meg, vil jeg fortelle til leseren.

På en tur til Drammen, hvor han skulle oppholde seg et par dager, hadde han tinget losji på et lidte privathotell. Om kvelden ble han vist sitt rom ovenpå, og Andersen hadde allerede sovnet da han ble vekket av snakk i etasjen under.

«Tror du han har sovnet» spør en dyp stemme.

«Det har han sikkert», svarer en annen, som ut ifra stemmen hørtes ut som verten, «det er så stille».

«Ja, da får vi ta han» sier den dype stemmen.

«Se for sikkerhets skyld etter», blandet en kvinnestemme inn, «det er ikke sikkert at han har sovnet enda».

Også hørte Andersen til sin forferdelse at det kommer skritt oppover trappen.

Han opp av sengen, griper stoler, bord, og alt han kan finne og barrikaderer seg ved døren, mens han med revolver i hånd avventer situasjonen.

«Er De oppe enda Andersen?» spør det utenfor, men Andersen svarer ikke, han legger bare all makt mot døren. Så tusler det nedover trappen igjen.

«men i all verden, hva var det for bråk der oppe?» spør den kvinnelige stemmen nedenunder.

«Vet ikke. Han svarte ikke da jeg spurte om han var våken. Vi får uansett ta han».

Straks etterpå hørte Andersen et skrik ute fra gårdsplassen, og så ble det stille. Men skriket kom riktig nok fra en gris! Verten ville ikke forstyrre Andersens søvn.

All bitterhet ender ved døden, og at flere næret slike følelser mot gamle Andersen, er rimelig nok; da han ikke tok i folk med silkehansker når han mente han hadde rett. En to-tre prosesser med hadde han i sin tid med menigheten.

Men som sagt, all bitterhet jevnes ut når døden har lagt sin kalde hånd på pannen, og Nykirke menighet vil, når de leser navnet på støtten over hans grav også minnes at han hadde sine gode, lyse sider.

Han etterlater seg en ung enke med 3 ukonfirmerte barn.

Flere herredsstyrelsesmedlemmer ble sett i likfølget.


[1] Kongsberg Adresse, No. 8, 20 januar 1894, «Fra Modum»

[2] Modum kirkebøker, SAKO/A-234/F/Fa/L0005: Ministerialbok nr. 5, 1824-1841, s. 489-490

Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/kb20051109021110

[3] Modums Blaafarveværk, RA/PA-0157/G/Gd/Gdd/L0255/0001: — / Regning over gruver pukkverk m.v., 1823-1826, s. 31

Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/db20120810640031

[4] Modums Blaafarveværk, RA/PA-0157/G/Gi/L0381: –, 1823-1848, s. 84-86

Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/db20120127610086

[5] Modum kirkebøker, SAKO/A-234/F/Fa/L0005: Ministerialbok nr. 5, 1824-1841, s. 489-490

Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/kb20051109021110

[6] Samuelsen, Jakob Andr.: »Gamle moinger og andre følk». Utg. Lokalhistorisk forlag. 1991. s. 119-120

[7] Hagen, Ingerid: Blåfargen fra Modum. Storhetstiden. Blaafarveværket 1822-1848. (Modums Blaafarveværk: 2022) s. 257-258

[8] Ibid. S. 257

[9] »Nykirke 150 år». Utg. Nykirke menighetsråd. 1997. s. 21