Opprettelsen av Blaafarveværkets helsetjeneste 1776-1814

doktorgården

Da Blaafarveværkets revisor, David Eberhardt Bradt, besøkte det nyanlagte verket i 1781 hadde han følgende å si om helsetjenesten på stedet:

Til de allerede ved Blaafarveverket etablerede Indretninger synes en Medicinalforanstaltning højst fornøden […] alle Beskadigede, da de, som nu komme til Skade ved Verket, ej kan bekomme nogen hastig Hjelp, men maae under de ynkeligste Lidelser føres 4 Mile til Kongsberg, hvilket gjør Curen kostbarere for Verkets Kasse og usikrere for den Lidende, end om han fik hastig Hjelp paa Stedet.[1]

Ut ifra dette vet vi at Blaafarveværket ikke opprettet en egen helsetjeneste da verket ble opprettet i 1776. I likhet med skolevesenet, så ble opprettelse av en bedriftshelsetjeneste ikke prioritert i verkets oppstartsfase. Det å bygge opp et komplisert, kjemisk verk fra bunn av krevde alle ressurser, så helse fikk vente.

I dag skal vi se nærmere på hvordan Blaafarveværket fikk sin egen bedriftshelsetjeneste.

Tre dagers reise for akutt førstehjelp – Professor Peter Thorstenson på Kongsberg

Bergverksarbeid har alltid en risiko forbundet ved seg og dette var spesielt tilfelle ved koboltdrift. I likhet med alle andre bergverk, så var gruvearbeidet farlig, men ved Blaafarveværket var bekymringen spesielt knyttet til hyttedriften. Arbeiderne som kalsinerte/røstet koboltmalmen ble utsatt for svært mye arsenikkholdig røyk. Arsenikk er en svært potent gift der 1-3 mg er dødelig dose for et voksent menneske.

Da bedriften så smått hadde kommet i gang, rundt 1779, ble spørsmålet rundt å opprette en egen bedriftshelsetjeneste tatt opp.[2] I første omgang ble det innført en form for nødløsning der Sølvverkets lege, professor Peter Thorstensen, fikk et slags midlertidig overansvar for Blaafarveværkets helsestell.[3]

Som vi har sett i sitatet i innledningen måtte de skadede og syke arbeiderne på Blaafarveværket sendes til Kongsberg for å få hjelp. Thorstensen hadde dessuten ansvaret for en arbeidsstokk som var langt større enn Blaafarveværkets. I 1770 var det nærmere 4000 ansatte ved Sølvverket, så køen inn til Thorstensen kan ha vært lang når de først kom frem.

Etter hvert som hytteproduksjonen kom i full drift, i 1783, ble det tydeligere for ledelsen at professor Thorstensen var for langt borte, og at en lokal helsetjeneste var viktig å opprette slik at skadede og syke verksarbeidere kunne få umiddelbar hjelp.

Det var imidlertid et problem med å ansette en egen verkslege ved Blaafarveværket: det var dyrt. Professor Thorstensen hadde en årlig lønn på 400 riksdaler, samt lønnstillegg for å kjøpe inn skrivematerialer, lønne en tjenestegutt og utlegg for reisekostnader.[4] Blaafarveværkets ledelse anså det som for dyrt å ansette en like kvalifisert lege for å påta seg helsestellet til Blaafarveværkets ansatte. Løsningen ble en mellomting.

En lege og en kirurg – Martini til unnsetning

Etter råd fra Thorstensen selv ble en lokal helsetjeneste på Blaafarveværket opprettet fra begynnelsen av året 1784. Thorstensen fikk overansvaret for helsestellet. Om farlige eller epidemiske sykdommer brøt ut, så måtte professoren dra til verket og få kontroll på situasjonen, men en kirurg skulle ha det daglige ansvaret lokalt. Thorstensen skulle selv utnevne kirurgen, samt utbetale hans lønn. Kirurgen skulle ha en årlig lønn på 150 riksdaler, Thorstensen skulle ha 100 riksdaler årlig for å ha det overordnede ansvaret og Thorstensen skulle få 40 riksdaler årlig i reisepenger. Slik ble den totale kostanden for Blaafarveværkets helsetjeneste 290 riksdaler årlig, altså en del mindre enn helsestellet kostet på Sølvverket.[5]  

I dag har kirurgyrket en høy status. En lege må ha 6 års tilleggsutdannelse for å bli godkjent kirurg.[6] Slik var det ikke på slutten av 1700-tallet. På den tiden var kirurgi ansett mer som et håndverk, altså en som kunne for eksempel amputere lemmer eller behandle ytre skader, men når det kom til behandling av komplekse sykdommer o.l. så var det legen som måtte tilkalles.[7] Legen hadde en langt høyere stilling i samfunnet enn kirurgen.

Thorstensen fikk i ansvar å ansette og lønne en eksaminert, flink og kyndig kirurg. Professoren skulle få utbetalt 290 riksdaler årlig, derav 150 skulle betales til kirurgen. Valget falt på den, etter kildene å dømme, ikke-eksaminerte kirurgen, Johann Michael Martini.[8]

Fra 1784 fikk altså Blaafarveværket sin egen kirurg.[9] Martini fikk bosted ved Haugfoss i en bolig som ble omtalt som «den gamle Grise-Bygningen».[10] Da Thorstensen døde i 1792, søkte Martini om fast ansettelse ved verket, noe som ble innvilget. Berghauptmann Brunnich og Blaafarveværkets betjenter utrykket at «paa det bedtste anbefalet for Fliid og Duelighed saavel ved udvortes, som ved invortes Sygdomme».[11] Samtidig ble det også lagt vekt på at ettersom Martini ikke var eksaminert som kirurg, så trengte de ikke lønne han deretter. Den ikke-eksaminerte kirurgen fikk derfor fortsatt kun 150 riksdaler i året, men fikk i tillegg gratis bolig (vel å merke i et oppgradert og ombygd grisehus som ble flyttet fra Haugfoss til plassen Gata i 1793).[12]

Meget trængende omstændigheder – Familien Martinis videre liv på Blaafarveværket

Kirurgen og hans hustru, Giertrud Nielsdatter, fikk mange barn. I 1801 oppholdt det seg 4 barn i deres hus, derav 3 var hjemmeboende.[13] Ifølge overberghauptmand Brunnich levde familien under «meget trængende omstændigheder» i 1804.[14] Derfor ble det innvilget Martini årlig å få 10 lakter ved og 6 bismerpund talglys av verkets kasse.[15] I en tid der det ikke var elektrisk lys og all matlaging, oppvarming og vasking trengte ved til fyring, så gikk det mye penger til talglys og ved. Det å få noe av dette dekket kom nok godt med, men om 10 lakter (1 lakter tilsvarte 2,22m3)[16] dekket familiens årlige behov for ved er usikkert. Da læreren på Skuterudflaten skole, Nils Hilsen, søkte om lønnsøkning i 1828, hevdet han at hans 10 favner (favner tilsvarte det samme som lakter)[17] kun holdt til et halvt års forbruk.[18]

Da det oppstod militære trefninger mellom dansk-norske og svenske tropper langs den norsk-svenske grensen, ble Martini utkalt til tjeneste som feltkirurg.[19] Bortsett fra dette holdt familien Martini seg i Modum.

De senere verkslegene ved Blaafarveværket tilhørte verkets øvrighet. De tjente som regel relativt godt og deres barn slapp å gå ut i tungt manuelt arbeid når de enda var småbarn. Ettersom Martini aldri avanserte nok i lønn, grunnet at han ikke hadde formell kompetanse, så måtte hans barn tidlig ut i arbeid. En av sønnene, Ferdinand Martini, fikk jobb på Blaafarveværket allerede som 13-åring i 1796.[20] Arbeidshverdagen som møtte unge Ferdinand var nok hardt. 6 skift i uken (mandag til lørdag) fra kl. 05.00 til kl. 17.00.[21]

Verkskirurg Martini vedble i sin stilling frem til sin død, våren 1813.[22] Hans kone overlevde sin mann med flere år. Giertrud ble innvilget pensjon av Blaafarveværket og fortsatte å bo i det ombygde grisehuset på plassen Gata. I 1823 mottok hun beskjedene 15 spesidaler og 72 skilling i årlig pensjon.[23] Til sammenligning fikk materialforvalterens enke en årlig pensjon på 28 spesidaler og 98 skilling. Enda satt Giertrud bedre i det enn de fleste andre enker, som tjente noe mellom 5 og 6 spesidaler årlig.[24]   Kirurg Martini var Blaafarveværkets første, stedsboende helseperson. I så måte innledet han et arbeid som ble fortsatt av hans etterkommere i over 100 år. Den siste verks- distrikts- og badelege, Hans Gabriel Sundt Dedichen, bodde på Nymoen frem til 1880-tallet. At Martini var uutdannet kan så være, men han foretok seg mye som kjennetegner hans mer utdannede etterfølgere. Kirurgen vaksinerte barn i Modum allerede i 1804, 6 år før koppevaksinen ble obligatorisk i Norge.[25] I samråd med overberghauptmand Brunnich, ble det innført gratis medisin for fast ansatte verksarbeidere, samt for koner og barn som bodde på verkets eiendom.[26] Ikke verst for en som aldri fullførte en medisinsk utdannelse.


For flere historier fra arkivet, klikk her!


Kilder:

[1] Bradt, David Eberhard: »Kort beskrivelse over det Kongelige Modumske blaafarveverk i Buskeruds amt 1781». Utg. NTH-trykk. 1966. s. 37-38 se: https://www.nb.no/items/de366844ccb8060dd67b77ed4fc7aaf0?page=39&searchText=Blaafarveverk

[2] RA, Rentekammeret, Renteskriverkontorene, M/Mf/Mfa/L0005: Resolusjonsprotokoll med register (merket RK 54.5), 1783

Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/rk20120907611468

[3] Ibid.

[4] RA, Rentekammeret, Renteskriverkontorene, M/Mf/Mfb/L0001: Relasjons- og resolusjonsprotokoll med register (merket RK 54.7), 1791-1792

Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/rk20120907612272

[5] RA, Rentekammeret, Renteskriverkontorene, M/Mf/Mfa/L0005: Resolusjonsprotokoll med register (merket RK 54.5), 1783

Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/rk20120907611471

[6] Schlichting, Ellen: kirurgi i Store medisinske leksikon på snl.no. Hentet 11. januar 2022 fra https://sml.snl.no/kirurgi

[7] Skålevåg, Svein Atle: medisinsk historie i Store medisinske leksikon på snl.no. Hentet 11. januar 2022 fra https://sml.snl.no/medisinsk_historie

[8] RA, Rentekammeret, Renteskriverkontorene, M/Mf/Mfb/L0001: Relasjons- og resolusjonsprotokoll med register (merket RK 54.7), 1791-1792

Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/rk20120907612274

[9] RA, Rentekammeret, Renteskriverkontorene, M/Mf/Mfb/L0002: Relasjons- og resolusjonsprotokoll med register (merket RK 54.8), 1793-1795

Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/rk20120907620047

[10] RA, Rentekammeret, Renteskriverkontorene, M/Mf/Mfb/L0002: Relasjons- og resolusjonsprotokoll med register (merket RK 54.8), 1793-1795

Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/rk20120907620049

[11] RA, Rentekammeret, Renteskriverkontorene, M/Mf/Mfb/L0001: Relasjons- og resolusjonsprotokoll med register (merket RK 54.7), 1791-1792

Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/rk20120907612274

[12] Ibid.

[13] Folketelling 1801/0623P Modum/tellingskrets: 001/bosted land: 0166 Pladsen Gata/pf01058274004527 se: https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01058274004527

[14] RA, Rentekammeret, Renteskriverkontorene, M/Mf/Mfb/L0006: Relasjons- og resolusjonsprotokoll med register (merket RK 54.12), 1803-1804

Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/rk20120907631226

[15] RA, Rentekammeret, Renteskriverkontorene, M/Mf/Mfb/L0006: Relasjons- og resolusjonsprotokoll med register (merket RK 54.12), 1803-1804

Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/rk20120907631227

[16] Holtebekk, Trygve; Hofstad, Knut: lakter i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 12. januar 2022 fra https://snl.no/lakter

[17] Holtebekk, Trygve; Hofstad, Knut: lakter i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 12. januar 2022 fra https://snl.no/lakter

[18] RA/PA-0157/G/Gg/L0371/0002 – «Ærbødigst Ansøgning!» – Nils Hilsen, 26.04.1828

[19] Kiær, F.C.: »Norges Læger i det nittende Aarhundrede». Utg. Alb. Cammermeyer. 1890. s. 86

[20] RA, Rentekammeret, Renteskriverkontorene, M/Mf/Mfb/L0003: Relasjons- og resolusjonsprotokoll med register (merket RK 54.9), 1796-1798

Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/rk20120907620744

[21] Ibid.

[22] Kiær. Op.cit. s. 86

[23] RA, Modums Blaafarveværk, G/Gb/L0068: –, 0001: Kopibok, ført ved Bokholderkontoret, 1822-1824, s. 52

Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/db20120821620052

[24] Ibid.

[25] Se tidligere innlegg: https://blaa.no/vaksinasjon-pa-blaafarvevaerket/

[26] RA, Rentekammeret, Renteskriverkontorene, M/Mf/Mfb/L0010: Relasjons- og resolusjonsprotokoll med register (merket RK 54.16), 1811-1812

Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/rk20120907641019