En romjulshistorie fra Blaafarveværket

Thaulow - Simoa

Nå har julefreden senket seg, og i lys av det, så skal du få en historie fra Blaafarveværket som tar for seg alt det positive og morsomme som skjedde der i gamle dager. Livet til arbeiderne var ikke bare preget av fattigdom, arsenikk og amputerte bein. Det var en grunn til at folk reiste milevis, eller brøt opp og flyttet til Modum med hele familien. Det var nemlig mye positivt med bergverksarbeidet og det skal du få høre om nå.

3 måneders gjensidig oppsigelse – Arbeidsforholdene på Blaafarveværket

Det var en grunn til at menn flokket til Blaafarveværket når verket gikk som best i første halvdel av 1800-tallet. Det som kanskje var viktigst var at Blaafarveværket hadde arbeid å tilby. Spesielt Koboltgruvene hadde i perioder et nærmest umettelig behov for arbeidskraft. Arbeidet trengte ikke mye forkunnskaper, noe som passet de fleste godt, ettersom de færreste på denne tiden hadde en lang og grundig utdannelse. De fleste kunne lese, men ellers var det så som så med resten. Spesielt de som kom fra Sigdal, Hole, Flesberg og Hallingdal o.l. hadde kun fått gå i omgangsskolen. Når det er sagt hadde arbeiderne som vokste opp på Blaafarveværket stort sett gjennomgått en grundigere utdanning, der skriving og regning også inngikk.

Unge menn i Modum og distriktene rundt hadde selvfølgelig andre muligheter enn Blaafarveværket, men de færreste arbeidsplasser, bortsett fra andre bergverk i området, kunne tilby de samme godene. Arbeiderne kunne søke seg plass i arbeiderboligene på verkets grunn. Her var det allerede anlagt brønn, brødbakerovn, en jordflekk til dyrking og arkitekttegnet husly.

Det viktigste var faste lønninger. Hver 4. lørdag i måneden ble det delt ut lønn på Fossum gård, for arbeiderne på fargeverket og Haugfoss pukkverk, og på Skuterud for arbeiderne i gruvene og pukkverkene rundt. Lønnen ble delt ut i kontanter, ikke matvarer og lignende slik det kunne være andre steder. Lønningene var også gode, spesielt når arbeidet krevde ekstra kunnskap, slik som smelter, sjakthauer og håndverker.

Blaafarveværket hadde også eget kornmagasin der arbeiderne kunne kjøpe korn til lave priser. Verket hadde også en egen kornmølle der arbeiderne kunne få malt sitt korn.

Alle arbeidere, både fast- og midlertidige ansatte, både de som bodde på verkets grunn og de som bodde utenfor, hadde krav på skadelønn. Skadelønnen var full lønn i opptil 2 måneder, selv om arbeiderne ikke kunne arbeide grunnet skade under arbeid. Alle fast ansatte som bodde på Blaafarveværkets grunn hadde også krav på sykelønn, det vil si halv lønn i opptil 2 måneder, om de var for syke til å arbeide.

Alle hadde krav på gratis medisiner. Blaafarveværket fikk sitt eget apotek på 1840-tallet, men hadde også god tilgang på medisiner fra apotekene i byene. Apotekene kunne tilby blodigler, spansk flue, urtepreparater og lignende. Når det er sagt ble det også gitt medisiner som faktisk hadde effekt. Kinabark hadde febernedsettende virkning og virkestoffet i barken, kinin, brukes fortsatt i dag mot malaria.

Arbeiderne hadde også tilgang til legehjelp. Legehjelpen ble dekket av et lite lønnstrekk, samt av verkets eiere. Legene som arbeidet som verksleger var ofte anerkjente, slik som Heinrich Thaulow, som åpnet Modum Bad.

Foruten bolig og helsetjeneste, så dannet Blaafarveværket en egen skolekrets. Skolene ved verket hadde ofte godt utdannede lærere, blant dem to som fikk betalt utdannelse i København, av Blaafarveværket. Skoleåret var lengre enn i omgangsskolen, lærermålene ble etter hvert mer omfattende enn det loven krevde og skolelokalene var faste.

Arbeidere som ble fast ansatte hadde 2 måneders oppsigelsestid. Denne oppsigelsestiden var gjensidig, noe som betydde at verket måtte varsle arbeidere som skulle sies opp 2 måneder i forkant.

Det var enda et gode som var spesielt viktig for arbeiderne: pensjon. Blaafarveværket dannet en egen fattigkrets, noe som gjorde at enker, etterlatte barn og arbeidere som ble utsatt for invalidiserende skade, hadde et sikkerhetsnett. Også gamle arbeidere hadde noe å falle tilbake på, ettersom de kunne søke om pensjon når de ble for gamle til å arbeide. Pensjonen var på rundt 1/4 av fastlønn for arbeiderne, mens den var ca. 1/10 av mannens lønn. Enkene fikk også gratis bolig i enkekammersene i arbeiderboligene. Barn fikk også økonomisk støtte når faren døde, men denne mistet de om de ble ansatt av verket eller når de ble konfirmert.

Fest, ferie og kosthold – Livet utenom arbeidet

Det var ikke bare arbeid. Heldigvis hadde arbeiderne noen feriedager i løpet av året. Helligdagene i juletiden var fri for de fleste. Da fikk mannen og skolebarna tilbringe tid med hverandre. Ofte ble en gris slaktet og god mat tilberedt. Kjernefamilien kunne reise på besøk til andre familiemedlemmer, slik som Andreas Nordsiden husket sin barndoms jul på Nymoen da de reiste til besteforeldrene:

Hver første juledag ble de budene på middag [til] Nordsiden [gård i området rundt Nymoen], «og da Bedstefader ofte havde Hest, som vi da fik kjøre med udgjorde ofte denne Tur Glandspunktet i vore Juleforberedelser, ligesom det alltid var os (Børn) Kjært at komme der» […] Besteforeldrene «Stellede meget med os»[1]      

Utenom jul, var det fri i påsken, pinsen, Kristi himmelfart og St. Hans. Skolebarna hadde også sommerferie på opptil 5 uker. Oppbruddet på den harde arbeidsdagen var nok særdeles kjærkomment.

Før jul ble det holdt drikkedag for arbeiderne, det vil si et slags julebord. Her betalte verket for brennevin, øl og kaker til sine arbeidere. Her gikk det lystig for seg med både dans og slåssing.

Arbeiderfamiliene hadde stort sett, ettersom verksarbeidet var godt betalt, i stand til å kjøpe inn store mengder kjøtt. I det hele var kostholdet relativt godt, med mye protein, grønnsaker og korn fra jordlappene og øl og melk. Kaffe ble etter hvert også en nødvendighet på Blaafarveværket. Verkslegen ytret faktisk en liten bekymring for «de uhyre mengder» med svart kaffe som ble konsumert. Kort fortalt vitner kostholdet om gode forhold ved verket.

På 17-1800-tallet var ikke godt helsestell, sykelønn, lønninger i kontant og pensjonsordninger noen selvfølge. Slik ble Blaafarveværket og Norges øvrige bergverk for foregangsbedrifter å regne. Det er viktig å formidle. De mange historier om ulykker og nød stiller ofte de positive historiene i skyggen. Derfor har jeg forsøkt å komme med noen av dem i dag.

Helt til slutt vil jeg trekke frem en liten historie, gjengitt av Andreas Mørch, ifra en sigdøling som arbeidet på Koboltgruvene, Kristoffer Reiersen Eftasbråtan. Reiersen husket tilbake på en siste arbeidsdag før jul:

«Sjefen ved verket kom inn te oss og sa: «så får di ha gledelig jul, da gutter!» «Takk i lige måde!» sa arbeidsførmann Gundersen. Faris håtti den Gundersen! Kristoffer satt og tenkte på hvor djervt det var gjort av Gundersen å svare sjefen slikt, for sjefen sto høgt over de andre»[2]  

Så da gjenstår det bare si: Så får di ha gledelig jul, da! Hilsen alle her på Blaafarveværket.

Kilder:

[1] Kai Hunstadbraaten. «Fra Blaafarveværket for 150 år siden». Gamle Modum 6. årgang. (1991) 12

[2] Mørch, Andreas. Sigdal og Eggedal, bind IV og V: Bygdehistorie. Drammen. Harald Lyche & Co. 1964. 293