ForsidenEt blåfargeverk blir til – Stiftelsen av Det Kongelige Modumske Blaafarveværk

Et blåfargeverk blir til – Stiftelsen av Det Kongelige Modumske Blaafarveværk

1. april 2026 er det 250 år siden Det Kongelige Modumske Blaafarveværk ble stiftet. Vår historiker Lasse H. Bjørnland har skrevet denne artikkelen om stiftelsesprosessen.

I Betraktning af den vigtige Indflydelse, som en Afsettning af Blaafarver udenlands kan her i Tiden have i Statens Balance naar ved de opdagede Cobold-Gange i Buskerud Amt Modum Sogn i Vaart Rige Norge bleve indretted blaae-farve-Værker som Vi allernaadigst besluttet at overdrage til Vores Ober Skatte Direction bemeldte og alle der i Egnen opdagelige Cobolt-Gange, hvorvidt finderen ikke selv under visse Foreskrifter bliver fundet at indrette og drive same for egen Regning.[1]
Christian VII

Slik startet kabinettsordren, 1. april 1776, som slo fast at prøvedriften på kobolt i Modum var avsluttet, og at den dansk-norske staten ønsket å starte omfattende koboltforedling i Modum for egen regning. Dokumentet ble undertegnet av kong Christian 7, men grunnet kongens alvorlige psykiske sykdom, ble dokumentet også signert av Danmark-Norges egentlige leder, Ove Høeg-Guldberg.

Stiftelsesdokumentet, undertegnet av Christian VII

Stiftelsen var en kulminasjon av noen få års lovende prøvedrift på Skuterud eiendom i Modum. I dag kan det virke utrolig at veien fra funn til oppstart kun var 3 år og 5 måneder. Til sammenligning skal det sies at det er drevet moderne prøvedrift på kobolt i Modum siden 2017.[2] Det var nok lettere for en eneveldig kongemakt, som slapp å tenke på miljøhensyn, og starte et slikt foretak, enn en privat virksomhet i et demokrati der mange hensyn må tas.

Selve koboltfunnet er godt redegjort for av Bjørn Ivar Berg i Koboltfunnet på Modum i 1772, Ole Witloch og den første prøvedriften, så det vil ikke oppsummeres her. Allikevel kommer vi ikke helt utenom finneren.

I sitatet fra stiftelsesdokumentet kommer det tydelig frem at den eneveldige staten ikke kunne overkjøre lover og regler som omhandlet finneretten. Bjørn Ivar Berg utdyper dette slik

Kobolt kunne muligens ha vært ansett som regale, tilhørende kronen, slik som blant annet edelmetaller, men en formalisering av driftsrettighetene skjedde ikke under prøvedriften.[3]

Dermed hadde førstefinner en form for rett til funnet.[4] Witloch hadde ikke ytret noe om å hevde sin rett, muting, da han viste frem koboltprøvene i Kongsberg i 1772. Som husmannssønn og tidligere straffedømt ville det vært vanskelig for Witloch å ta opp drift for egen regning. Jeg kan heller ikke tenke meg at han hadde kontakter med personer eller firmaer som var pengesterke nok til å sette i gang drift sammen med han.

Witloch skal ha vist frem koboltprøvene til Overbergamtet på Kongsberg.[5] Overbergamtet hadde ansvaret for holde oppsyn med bergverksnæringen i Norge på vegne av den dansknorske staten.[6] Det var nettopp Overbergamtet som fikk ansvaret for å organisere den påfølgende prøvedriften på Skuterud.

Problemet med rettigheten til selve funnet løste Overbergamtet ved å ansette Witloch som skjerper. Witloch fikk slik lønn for å finne nye forekomster, men som statlig ansatt tilhørte de påfølgende funnene staten.[7] Som ansatt fikk Witloch inntekt og gode ordninger.

Selv om Witloch slik oppgav mye av sin rett, så dukket spørsmål om finnerretten også opp senere i historien. I 1783 bad Witloch om å få gå av med pensjon. Han bad om langt mer enn han hadde krav på. Full lønn resten av livet. Dette fikk han innvilget mot at han frasa seg enhver rett til funnet.[8]

Det var ikke bare bekymringer knyttet til rettighetene til det faktiske funnet, men også usikkerhet rundt koboltforekomstens utstrekning og hva som kunne skje om mer bemidlede mennesker fant nye koboltfunn i omegn? Berg skriver at Overbergamtet gav ordre til Bergamtet, det statlige organet som bevilget mutinger, om å ikke innvilge eventuelle fremtidige mutinger på kobolt i området Modum og Ringerike før Overbergamtet var informert.[9]

Selv om disse juridiske uoverensstemmelsene, samt bekymring for nye koboltfunn, kan ha bidratt til fortgang i stiftelsen, så er det ingen tvil om at hovedgrunnen var de økonomiske mulighetene som lå i koboltprosjektet. Hvorfor var de økonomiske utsiktene gode for et koboltprosjekt?

Kobolt – et ettertraktet produkt

Hva gjorde koboltfunnet i Modum verdt å satse på? Primært handlet det om tre ting: sjeldenhet, bruk og drivbarhet.

Drivverdige koboltforekomster var, pr. 1776, sjeldne. Det var koboltdrift i flere land, derav Spania, Sachsen og Hessen i Tyskland, Bøhmen i Tsjekkia og Sverige, men med unntak av de tyske statene var driften beskjeden.

Det var primært kongeriket Sachsen som drev en storstilt og suksessfull koboltproduksjon. Dette gjorde de gjennom sine såkalte blåfargeverk. Et blåfargeverk var en høyteknologisk hybriddrift, der klassisk bergverksdrift ble drevet sammen med glassproduksjon for å fremstille blå pigmenter. Det som gjorde driften innviklet var at teknologien som krevdes var forsøkt hemmelighetsholdt. Teknologioverføring var slik en komplisert affære der spionvirksomhet ofte var løsningen.

I motsetning til produksjon av kobber, jern eller sølv, bestod koboltproduksjon av å utvinne oksider av koboltmalmen, ikke metall. Faktisk var det ikke kjent før på 1800-tallet at kobolt var et metall. Frem til da antok man at kobolt var et såkalt halvmetall.[10] Koboltoksidet måtte smeltes sammen med glass for å skape blå farge. Dermed måtte en vordende koboltprodusent mestre en komplisert teknologi for å drive med suksess.

Blåfargeverkenes produksjon var primært todelt i 1776. Deres hovedprodukt var smalt. Smalt er et pulverisert koboltfarget blått glass. Pulverets partikkelstørrelse og koboltinnhold gav den forskjellig blånyanser. Disse ble brukt til emaljefarge i glass- og keramisk produksjon, og for å hindre misfarging i papir, tekstil og stivelse. Den ble også noe brukt som malerfarge.

Blåfargeverkene produserte også safflor. Dette produktet var ikke et ferdig pigment, men et koboltkonsentrat bestående av koboltoksid, urenheter av forskjellig slag og pulverisert kvarts. Mange kunder, spesielt de som produserte keramikk og glass, ønsket ikke smalt eller andre, ferdige produkter. De ønsket safflor. Disse anvendte egne, mer eller mindre hemmelige metoder for å foredle saffloren til blå underglasurfarger.[11]

I 1776 var det få pigmenter eller oksider som kunne konkurrere med kobolten. Det nye europeiske prestigeproduktet porselen, samt fajanse og det engelske stentøyet, trengte store mengder safflor til blå dekor. Produsentene strebet for billig og effektiv produksjon for å appellere til en bredere kjøpermasse. En av de billigste og enkleste måtene å produsere dekorert keramikk på var å bruke foredlet safflor (for enkeltheten skyld kalt koboltoksid videre i teksten).

På såkalt sintret gods, det vil si keramikk som brennes på opptil 1400 grader,[12] var koboltoksid spesielt nyttig fordi brennetemperaturen ikke påvirket blåfargen. Den kunne slik påføres under glasuren. De fleste andre fargeoksider ble ødelagte av den høye temperaturen under glasurbrenningen. Derfor måtte de påføres oppå glasuren og brennes på nytt ved en lavere temperatur.[13] Dette tok lengre tid, krevde mer kunnskap og kostet mer i brensel enn ved bruk av kobolt.

Dessuten gav kobolt mer farge pr vekt enn de fleste andre dekorfarger. Slik kom fabrikken langt med små mengder. Da trykketeknikken, såkalt transferprinting, ble oppdaget i Storbritannia økte etterspørselen etter safflor. Masseproduksjon av trykkdekorert stentøy ble enklest realisert med koboltoksid fra saffloren ettersom trykket kunne trykkes rett på uglasert keramikk.

Selv om kobolt alltid har vært sterkest forbundet med keramikk og glass, så var det andre industrigrener som var viktigere for blåfargeverkene på slutten av 1700-tallet.

På 1700-tallet vokste lese- og skrivekunnskapen. Dermed økte etterspørselen etter bøker, aviser, skrivematerialet m.m. Dette økte igjen etterspørselen etter mediet som spredte, bevarte og muliggjorde informasjon: papir. Papiret ble frem til 1860-tallet primært produsert av gamle tekstiler av lin eller, etter hvert, bomull. Slike tekstiler var, i takt med at etterspørselen økte, av dårlig kvalitet. De var brune og gule, snarer enn skinnende hvite. Derfor måtte papirmassen blekes og farges for å oppnå hvite ark. Det kan virke lite intuitivt at tilsetning av blått pigment gir hvitt papir, men det kommer av en teknikk som kalles blåning.[14] Ved å tilsette blå pigmenter ble misfarginger nøytralisert og tekstilet så hvitt ut.[15]

I 1776 fantes det flere blå pigmenter som kunne brukes i papirproduksjon, men smalt virker å ha vært foretrukket. Dette fordi smalten ikke ble like påvirket av det sure miljøet i den gjærede papirmassen. Smalten tålte også påvirkningen fra andre tilsetningsstoffer. Det var imidlertid noen bakdeler ved bruk av smalt. Den hadde en noe svak og ujevn dekkevne.[16] Derfor måtte papirmøllene bruke relativt mye av den for å oppnå et godt resultat.

Det at det trengtes store mengder smalt, og at smaltens dekkevne var lite tilfredsstillende, var det lite å gjøre med for papirprodusentene. De måtte pent vente på oppfinnelser av nye pigmenter. For blåfargeverkene var de dårlige sidene ved smalten en gullgruve. Papirprodusentene trengte store mengder smalt for å dekke opp for den ujevne dekkevnen, og de var, tildeles, avhengig av den for å lage hvitt papir.

Av samme grunner ble smalt tilsatt når hvite tekstiler av bomull og lin ble stivet og vasket. Smalten var stort sett allerede tilsatt i stivelse, eller så ble den tilsatt sammen med stivelsen. Både hvit og blå stivelse ble mye anvendt, og det var smalt i begge. Dette var en tid da tekstilbransjen ble mekanisert noe som økte etterspørselen etter stivelse, og dermed smalt.

Som malefarge var smalt mindre viktig pr. 1776, men den hadde et begrenset bruk. Den skapte tekstur, bidro til hurtigere tørking og gav selvfølgelig blå farge. Etter at Thenards blå, (koboltalumina), ble introdusert ved inngang til 1800-tallet minsket etterspørselen etter smalt. Noen saksiske blåfargeverk begynte å produsere Thenards blå, men den ble ikke produsert i Modum.

Alt dette gjorde smalt og safflor til nødvendige produkter for de fleste land og stater i Sentral- og Vest-Europa. Etterspørselen økte i takt med den teknologiske- og samfunnsmessige utvikling på 1700-tallet.

Selv utenfor Europa var det etterspørsel etter europeiske koboltprodukter. Det viktigste markedet var Kina. I motsetning til de fleste, dog ikke alle, europeiske keramikkprodusenter, ønsket kineserne kun smalt til sin porselensindustri. De hadde egne koboltkilder til underglasuren, men benyttet smalt i mer intrikat emaljedekor. Etterspørselen var tidvis svært høy.

Slik hadde sakserne tjente seg rik på sine blåfargeverk som årlig pumpet flere hundre tonn smalt og safflor ut på det internasjonale markedet. Både stormakter som Frankrike og Storbritannia, og småstater som (enda pr 1776) Danmark-Norge og Nederland, var helt avhengig av Saksen for å opprettholde sin produksjon av nøkkelproduktene som er beskrevet ovenfor.

Før vi går videre, skal vi kort se på drivbarheten til funnet i Modum. Sett i ettertid er det spesielt en ting som gjorde koboltforekomsten i Modum spesiell. Det var mulig å drive utelukkende på koboltmalm. Det vanligste selv i Sachsen var at koboltmalm ble tatt ut som et biprodukt fra annen gruvedrift. Selv i dag hentes mesteparten av verdens koboltmalm fra gruver som primært drives på annen malm.[17]

Etter knappe 3 år med prøvedrift var det oppdaget flere drivbare koboltforekomster, både i nærheten av funnstedet, men også lengre unna.[18]

Slik lå forholdene til rette for en suksessfull drift i Modum.

Kobolt – selvforsyning og prestige

Et annet, viktig poeng i potensialet til det norske koboltprosjektet var selvforsyning. Året før Blaafarveværket ble stiftet, 1775, ble Danmark-Norges første porselensfabrikk startet. Stifteren, Frantz Heinrich Müller, hadde en noe uvanlig visjon for sin produksjon. Fabrikken skulle ikke fokusere på ekstravagante varer for adel og rikmenn, men snarere varer til «hver Mands brug».[19] Som redegjort for over var blått og hvitt porselen billigere i produksjon enn annet dekorert porselen. Men viktigere enn dette var nettopp det at fabrikken kunne bli selvforsynt med kobolt fra Norge.

Slik ble porselensfabrikken i København og Blaafarveværket i Modum to høyteknologiske industrier som ble tett sammenvevd. De tok begge i bruk ny teknologi og anvendte den for å sammen produsere to sofistikerte varer, porselen og blå farge. Sammen ble det blått og hvitt porselen.

Müller var ikke imponert over kvaliteten på kobolten fra Modum, men han vektla at den allikevel måtte utnyttes fremfor import av bedre varer fra Saksen.[20] I 1776 var det gjeldende økonomiske tankesettet basert på eksportoverskudd og selvberging. Om kvaliteten på koboltproduktene fra Norge var noe lavere enn de fra Sachsen, så hadde det lite å si. Den norske varen skulle anvendes. Müller måtte heller utvikle metoder for å foredle den norske kobolten til et brukbart nivå.

Dette illustrerer hvordan merkantilismen rådet i København i perioden Blaafarveværket ble stiftet.

Kobolt var i seg selv, for å si det på godt norsk, «cuting edge» i 1776. Teknologien som ble anvendt ved blåfargeverkene hadde vært kjent siden 1500-tallet, men vitenskapelig var ikke kobolt som et eget stoff, kjent før i 1735.

Slik kan blåfargeverkene tolkes som et symbol på teknologisk- og vitenskapelig utvikling, fremskritt og informasjonsspredning.

Statlig styring

Kun to dager etter publisering av stiftelsesdokumentet hadde den dansk-norske stat utformet et regelverk for koboltdrift i kongeriket og, mer spesifikt, regelverket for driften av Blaafarveværket i Modum. Regelverket sier mye om hvordan staten definerte sin egen legale rett til koboltproduksjonen, samt dens visjon for rasjonell styring.

Det viktigste som ble klargjort i reglementet var at staten hadde enerett på alle kjente og ukjente koboltforekomster som tilhørte samme mineralisering som funnet ble gjort på.[21] Om andre drivverdige mineraliseringer ble oppdaget andre steder, så ville finneren få en finnerlønn når denne informerte Blaafarveværkets ledelse om funnet, men finnerretten var sterkt begrenset.[22] Det vil si, Blaafarveværkets ledelse kunne gi tillatelse til private for å drive gruvedrift på kobolt, men uttaket måtte overleveres til Blaafarveværket i Modum. Straffen for å selge koboltmalm til noen andre enn staten kunne i ytterste konsekvens føre til dødsdom.[23] Det ble straffet i henhold til loven mot sølvtyveri anno 27. januar 1736.[24]

Prosjektets viktighet ble reflektert av hemmelighetshold og trusler om strenge straffer ved brudd på taushetsplikten. «Alle Ordres» til betjenter og ledere var konfidensielle og skulle ikke under noen omstendigheter gjentas for uvedkommende. Brud på dette kunne straffes med tvangsarbeid.[25]

Smalt og safflor skulle kun selges fra hovedlagrene i Drammen eller København. Selv salg direkte fra Blaafarveværket var ulovlig. Det var heller ikke mulig for kunder å kun kjøpe safflor. Ved slike kjøp skulle kunden presses til å kjøpe smalt i tillegg.[26]

Alt dette illustrerer viktigheten av verket, men også ledernes uvitenhet rundt koboltmarkedets natur. Det skulle bli en lang og kronglete vei for de norske produktene før de fikk innpass på det internasjonale markedet. Ikke merkelig hadde kravet om tvungent kjøp av smalt ved kjøp av safflor, forsvunnet innen den tid.

Blaafarveværkets øverste styringsorgan var underlagt overskattedireksjonen. Denne direksjonen ble opprettet i 1762 for å få orden på statsgjelden Danmark-Norge hadde opparbeidet seg de foregående år. Navnet kommer av at direksjonens første gjerning var å innføre ekstraskatt.[27] Overskattedireksjonens opprinnelige oppgave var å administrere den ekstra skatteinntekten for å nedbetale statsgjeld.

Da Blaafarveværket ble stiftet hadde overskattedireksjonen fått flere oppgaver. Den skulle også arbeide for å «være statsfinansernes buffer for kommende, uforudsete udgifter».[28] Direksjonens dobbeltrolle som «reservefond og offentlig entreprenør og investor»[29] bidro til at Blaafarveværket skulle styres av denne fremfor Overbergamtet eller andre institusjoner som lå bergverksnæringen nærmere.[30]

Det var også flere grunner til at overskattedireksjonen skulle lede Blaafarveværket. Viktigst var direksjonens leder Heinrich Carl Schimmelmann. Schimmelmann var opprinnelig saksisk statsborger, men hadde tjent store summer under syvårskrigen ved å lure både den saksiske kurfyrsten og den prøyssiske kongen som invaderte og okkuperte Saksen. Da prøyssiske tropper invaderte var Schimmelmann «acciseforpagter» i Dresden.[31] Dette betydde at Schimmelmann arbeidet med innførselstoll. I denne rollen spilte Schimmelmann et dristig dobbeltspill der han tilbød sine tjenester både til Kong Fredrik av Prøysen og kurfyrstens av Sachsen. Han tjente stort på kjøp og salg av porselen fra Meissen, blant annet ved å smugle det til Hamburg.[32]

Slik endte Schimmelmann opp med å tilby sine tjenester til den danske stat. Han fikk barontittel og ble dansk minister i Hamburg i 1761.[33] I 1762 ble han leder for overskattedireksjonen.

Schimmelmanns inngående kjennskap til Saksen og dets handel gjorde det naturlig at han ble involvert i det norske koboltprosjektet. Men, som vi skal se var Schimmelmanns involvering ikke av de positive, kanskje heller tvert imot.

Inspektør Waitz

Det var Schimmelmann som rekrutterte Georg Christopher Waitz til inspektørstillingen i Modum. Det viste seg raskt at det ikke var Waitz fagkunnskaper eller hans lederegenskaper som var grunnen til Schimmelmanns avgjørelse. Waitz sin relativt katastrofale tid på Blaafarveværket kan du lese mer om her.

Det eneste som her skal sies om Waitz var at arbeidet med å erstatte han ikke satte i gang før Schimmelmann døde i 1782. Innen den tid var verkets ledelse tynnslitt av krangling, og selve verket ved Haugfoss var i så dårlig forfatning at det sjokkerte Waitz sin etterfølger. Schimmelmann hadde vernet Waitz selv om han flere ganger beviste sin inkompetanse. Derfor var det ikke mulig for det lavere lederskapet å sparke Waitz før Schimmelmann døde.

Etter Schimmelmann skjedde det flere, positive endringer. Overskattedireksjonen ble nedlagt, så styringen av Blaafarveværket ble overført til bergverksdireksjonen.[34] Bergverksdireksjonen viste seg som et langt mer kompetent styringsorgan og satte raskt i gang med å få driften på rett sjøl. De sikret finansiering av spionasje ved blåfargeverkene i Hessen, rekrutering av nye kompetente ledere, og organiserte eksportforsøk til Frankrike, Holland og Storbritannia. Dette gav, etter hvert, verket inntekter.

Spørsmålet som står igjen, blir om Blaafarveværket var en lønnsom investering?

Hvordan gikk det så?

Det er viktig å huske på at 1. april 1776 var Blaafarveværket kun et navn på et stykke papir. Verket bestod kun av en del grunne huller i bakken på eiendommen til Helge Kittilson Skuterud.

Hvor et eventuelt blåfargeverk skulle ligge og hvordan teknologien som trengtes skulle anvendes var da åpne spørsmål. Men det som lå klart var at et blåfargeverk skulle bygges, gruvedriften skulle utvides og samfunnet rundt verket, når man viste hvor det skulle ligge, måtte rustes for storinnrykk av arbeidere. Visjonen var med andre ord klar, men alt annet hang i luften.

Faktisk var det seriøse planer om å anlegge et blåfargeverk ved Syslebekken, på Skuterudflaten eller ved Kaggefossen. Disse stedene lå i nærhet til gruvene, men ingen av plassene ble ansett å være ideelle.[35]

Slik bestod Blaafarveværket i 1776 kun av en del skjerp på det som i dag utgjør Nordgruvene og Middagshvile. Arbeiderne måtte slik pendle fra sine hjem eller leie losji hos grunneieren. Staten eide ikke Skuterud gård.

Arbeiderne hadde i teorien rett på helsehjelp, men den var sterkt begrenset i den helt første tiden. Det er faktisk uvisst hvordan ledelsen løste dette det første driftsåret.

Jeg understreker dette fordi det var en omfattende jobb som lå til grunn for at Blaafarveværket, som vi kjenner det i dag, skulle blomstre. Statsinvesteringene i prosjektet var store. Det ble gjort feil på feil, slik det ofte er i slike anleggelsesfaser, før de ble korrigerte. Dessuten skapte internasjonale uroligheter, Napoleonskrigen, store vanskeligheter for et verk som var så avhengig av eksport.

Allikevel er det for enkelt å hevde at den statlige oppstarten kun var en ineffektiv periode som endelig ble forløst av privatisering i 1822. Det er ikke sikkert Wegner og Benecke hadde gått løs på prosjektet hvis de kun kjøpte retten til noen hull i bakken på et avsides sted i Modum. Den statlige oppstarten kan slik ha vært premisset for den blomstrende driften som fulgte, så selv om den dansk-norske stat ikke fikk nyte godt av sine investeringer var den like fullt viktig for historien som fulgte.

Selv etter privatiseringen beholdt de fleste norske og tyske fagpersonene jobbene sine. Hyttemester Poulsen, Geschvorne Gulbrandsen og hyttemester Klem var alle godt etablert på Blaafarveværket i 1822, og de ble værende etter eierskiftet. Slik ser vi en kontinuitet fra verkets første tid inn i det som skulle bli verkets gullalder på 1820-40-tallet.

[1] Brev datert 01.04.1776 signert av kong Christian VII og Ove Høeg-Guldberg. Dokument finnes i kopi ved Blaafarveværkets arkiv og bibliotek. Transkribert av meg, Lasse H. Bjørnland

[2] NGU Rapport 2020.023. Mineralressurser i området Kongsberg- Modum- Ringerike, Buskerud. s. 29

Lenke: https://static.ngu.no/upload/Publikasjoner/Rapporter/2020/2020_023.pdf

[3]Berg, Bjørn Ivar. Koboltfunnet på Modum i 1772, Ole Witloch og den første prøvedriften (Kongsberg. Norsk Bergverksmuseum. 2021) s. 47

Lenke: https://www.nb.no/items/add8a5c85d6b7bf18a12056035cdcb0e?page=47&searchText=muting

[4] Ibid.

[5] Berg, op.cit.

[6] Viken, Øystein Lydik Idsø; Berg, Bjørn Ivar: Bergamtet i Store norske leksikon på snl.no. Henta 4. februar 2026 frå https://snl.no/Bergamtet

[7] Berg, op.cit.

[8] Ibid. s. 63

[9] Ibid.

[10] Ibid. s. 24-25

[11] Se for eksempel Dorenfelt, Lauritz G. Kongelig dansk : blåmalt porselen fra Den Kongelige Porcelainsfabrik. [1] : 1775-ca 1820 (Oslo. C. Huitfeldt Forlag. 1998). Vedlegg 4, Müller, Frantz Heinrich, s. 102-103 «Om Kobolt Ertzens Tilbredning til Blaa Farven»

Lenke: https://www.nb.no/items/fd39d2344aeb7e0f0389cd1267d8a747?page=105&searchText=Kongelig%20Dansk%20Porselen (Lest 04.02.2026)

[12] Opstad, Lauritz: keramikk i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 4. februar 2026 fra https://snl.no/keramikk

[13] Opstad, Lauritz: porselen i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 4. februar 2026 fra https://snl.no/porselen

[14] blåning i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 19. februar 2026 fra https://snl.no/bl%C3%A5ning

[15] optisk hvitemiddel i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 19. februar 2026 fra https://snl.no/optisk_hvitemiddel

[16]

[17] U.S. Geological Survey, Mineral Commodity Summaries, January 2024

Lenke: https://pubs.usgs.gov/periodicals/mcs2024/mcs2024-cobalt.pdf (Lest 12.03.2026)

[18] Berg, op.cit. s. 60

[19] Grandjean, Bredo L. Dansk porselen, norsk blåfarve : en utstilling av blåmalte stell fra Den kongelige porcelainsfabrik i perioden 1776-1856 (Modum. Stiftelsen Modums Blaafarveværk. 1979) s. 9

Lenke: https://www.nb.no/items/ef0494e747ea535233c93af6a6d6865f?page=9&searchText=Kongelig%20Dansk%20Porselen

[20] Dorenfelt, op.cit.

[21] Lindeman, op.cit. s. 9 I reglementet opereres det med «fulde Strygende» noe jeg tolker til det mere moderne samme mineralisering.

[22] Ibid.

[23] Heltzen, A. M. «Synspunkter på sølvtyveriene ved Sølvverket». Langs Lågen (kvartalsvis) : natur og kultur fra Larvik til vidda. 1999 Vol. 21 Nr. 2

Lenke: https://www.nb.no/items/9fc43c9d2ed6961d797f5771e93e2e7a?page=25&searchText=s%C3%B8lvtyveri (Lest 04.02.2026)

[24] Lindeman, op.cit.

[25] Ibid.

[26] Ibid.

[27] Det gamle veldet : norske finansar 1760-79

https://www.nb.no/items/af3579e9ff85765ff925adb5e9a198e6?page=9&searchText=overskattedireksjonen

[28] Christensen, Dan Ch. Det moderne projekt – Teknik & Kultur i Danmark-Norge 1750-(1814) – 1850 (København. Gyldendal. 1996) s. 382

[29] Ibid.

[30] Ibid.

[31] Ibid. s. 410

[32] Ibid.

[33] Det gamle veldet : norske finansar 1760-79 s. 83