Da Edvard Munch besøkte Modum

Ca. 12 minutter lesetid.

Året i forveien hadde de fleste av hans jevnaldrende vært med Frits Thaulow til Modum, der de bodde på Madame Reiffs pensjonat i den gamle byggmestergården ved Haugfossen. Thaulow var i løpet av noen år blitt en kjent kunstner, som med sine franskinspirerte moderne ideer om sannferdighet i kunsten kom til å bety mye for de unge i 1880-årene.

Begrepet Modum

På Høstutstillingen i 1883 ble Modum et begrep, «saa uforskammet, at de bød Folk ‘Tagsten’ sat i Ramme. De malte bare med rent blaat, hvidt og grønt – især blaat», erindret maleren Christian Krohg noen år senere. Munch hadde ikke hatt tid til å være med på turen i 1883, men i året som var gått må han ha hørt mye om Modum. Nesten alle hans jevnaldrende studiekamerater hadde besøkt stedet, og flere fikk malt malerier som vakte oppsikt der.

Den unge Munch var en veloppdragen, litt sjenert mann, med stor tro på sine egne evner som billedkunstner. Hittil hadde han kanskje ikke helt funnet det motivet som gav rom for at hans evner skulle bli nyttiggjort til det fulle. Og på Modum fant han, ifølge et brev han skrev til kollega og venn Olav Paulsen, et motiv som var «altfor vakkert til at jeg kunde undlade at benytte det».

Det er lenge siden Modum hadde vært en landsbruksbygd. Industrien som vokste frem omkring koboltutvinningen gav stedet en tettstedskarakter, med mye liv mellom husene. Den store Haugfossen hadde vært drivkraften for alle de mekaniske prosessene i blåfargefabrikken. Året før hadde Thaulow gjort stor suksess med fossen som motiv, som også medførte at bildet ble kjøpt inn til Nasjonalgalleriets samling.

Thaulow

Frits Thaulow var fortrolig med Modum og Blaafarveværket, så det er ikke så rart at dette ble stedet han valgte for å virkeliggjøre et hamskifte innenfor kunsten. Dr. Heinrich Arnold Thaulow var hans onkel og Doktorboligen på Modum var gjennom over 50 år et møtested for familie og venner av verkslegen. For Munch kom også de fjerne slektningene i legeboligen til å få stor betydning.

Det relativt unge Norge hadde manglet det meste en kunstner kan ha bruk for, foruten motivene som var etterspurt blant et europeisk publikum. Kunstnere som J.C. Dahl, Hans Fredrik Gude og Adolph Tidemand hadde gitt det norske motivet form, men utført bildene sine i utlendighet, i hovedsak for et internasjonalt publikum. Det som fantes av utstillingsmuligheter i Norge var nokså tilfeldig, og for Thaulow – og noen av hans jevnaldrende, som Christian Krohg og Erik Werenskiold, ble første etappe i å styrke kunstforholdene i Norge å få på plass en utstilling, der det kunstfaglige skulle være det viktigste, og evnen til å behage godtfolks behov for å pynte opp underordnet. Høstutstillingen i 1882 ble i så måte et viktig steg på veien, likeså praksisen med at utdannede kunstnere tok de litt yngre inn på atelierene sine eller invitere til malerfellesskap ute i naturen, fremfor at årevis skulle tilbringes hos annenrangs akademikere utenlands.

For Frits Thaulow var «kolonien» på Modum en tid hvor han fikk en kunstnerisk forløsning, og fant frem til en nokså begrenset motivkrets som snart skulle gjøre hans bilder kjent og anerkjent, nemlig vann – fremstilt som om det virkelig kruser seg idet det renner i stillhet forbi oss.

Den egentlige kolonien var over da Thaulow rett før avreise tilbake til Kristiania ved juletider 1883 malte Simoa ved Blaafarveværket og da løste to maleriske utfordringer, nemlig hvordan gi illusjon av bevegelse og hvordan ser hvit snø ut. Med egne ord så:

«var det som en Dæmning gik løs. Jeg malede fra Morgen til Aften. Alt lykkedes for mig, jeg fik en Maaned malet mere end i et helt Aar, jeg glemte alt Andet og var noksaa lykkelig og tilfreds».

Frits thaulow

Dette skrev Thaulow til sin venn Bjørnstjerne Bjørnson.

Edvard Munch vet vi ikke så mye om hva tenkte om alle de andre motivene som kunne være å finne i området omkring Blaafarveværket. Målt etter hva han hittil hadde interessert seg for, så kunne han funnet mange muligheter i løpet av ukene han oppholdt seg på Modum. Året i forveien hadde et 30-talls malerier blitt utført uten i en omkrets på noen hundre meter, uten å likne hverandre. Det var med Thaulows ord «en malerisk egn».

Det er naturligvis viktig at kunstnere har noen motiver de kan male, men samfunnet omkring dem spiller en vel så stor rolle. Som industristed hadde Blaafvarveværket en tradisjon for å ivareta besøkende langveisfra, som for kortere eller lengre opphold trengte losji. Å tilby seng og måltider til reisende foregikk hele tiden, og jo større hus man hadde, jo lengre kunne man vel ha boende folk.

Modellen Thora Emilie Dahlen

Byggmestergården lå med utsikt over Haugfosstråkka. En omfangsrik bygning, som byggmesterens enkefrue Anne Kirstine Reiff (1825-1903) så muligheten for å benytte som pensjonat etter sin manns død. Toget fra vestbanen tok daglig mennesker til Åmot stasjon, og mange av disse trengte både bevertning og overnatting. Modum skulle også oppleve å bli gjenstand for en stadig økende turisme i årene som skulle komme.

I et av brevene Edvard Munch skrev hjem til familien så forteller han om alle vanskelighetene han har hatt med maleriet sitt. Han er i tvil om hvorvidt bildet blir godt nok for utstilling, men er samtidig glad for ukene han tilbragte på Modum, «da jeg tror jeg har havt meget godt af opholdet».

Det er en tjenestejente i Madame Reiffs pensjonat som sitter modell for ham. Hun heter Thora Emilie Dahlen og var oppvokst i en verksarbeiderfamilie. Det er bevart en muntlig tradisjon om at fru Reiff nektet alle malerne å ha malersakene sine inne i huset. Hun ville slettes ikke ha terpentinlukt eller malingsflekker på gulvene, men for Munch må det ha blitt gjort et unntak. I maleriet Morgen ser vi Thora sittende på et av pensjonatets værelser, mens hun trekker en strømpe på seg. For 1880-årene et svært intimt motiv. Visstnok skal den 16 år gamle Thora ha hatt sin mor som anstand mens malingen foregikk.

Munch var svært nøye med modellstudiet i denne tiden. Fra brev kan vi se han beklager seg over at modellen er blitt svært kostbar, og at det har vært stadig gjentatte sittinger Thora har måttet ha for Munch. Helt til siste dag på Modum har han henne foran seg.

Motivet viser morgenlyset, og alle de hvite detaljene i motivet – laken, pute, underkjole, gardiner og duk – gir en sterk kontrast til den koboltblå veggen, som så ofte i Blaafarveværkets embedsmannsboliger var bundet til veggen som limfarger skapt av vann, hornlim, kritt og pigment. 

For noen år siden laget Blaafarveværket utstillingen «Munch og malervennene på Modum», som gav en god indikator på hvilke motiver som ble skapt på Modum i 1880-årene. Vi har allerede nevnt Thaulows vannskildringer og Munchs interiører, mens et overblikk over de andre kunstnernes motiver kan også være av interesse. Både hva som ble malt, og kanskje enda mer: hva som ikke ble malt. Det finnes mange skildringer av det kuperte landskapet, med sine typeproduserte arbeiderboliger beliggende naturskjønt langs elven Simoa, fra kunstnere som Harald Bertrand Hansen, Lorentz Norberg, Andreas Singdahlsen og Jørgen Sørensen. Det er bare Gustav Wentzel som malte inne i en av arbeiderboligene, der en eldre kone sitter ved rokken i et hus tydelig preget av sin 100 år lange historie som bolig. Det er enkelt, men smakfullt innredet i boligen hennes. Kalle Løchen – som besøkte Modum og Blaafarveværket en lang rekke ganger – malte for Høstutstillingen 1883 et viktig motiv kalt Malerskolens atelier på Modum, forestillende et bryggerhus i Madame Reiffs pensjonat, der malersaker og halvferdige lerreter minner om at man på Modum kunne male på høyde med internasjonale idealer, selv om både «skolen» og «atelieret» lite minnet om de internasjonale forbildene.

På Blaafarveværket er det en nokså begrenset drift i 1880-årene, etter at de siden 1860-årene hadde konsentrert seg om å lage halvfabrikata. Det rent maleriske i en slik unik bygningsmasse med kontinental karakter fra 1700-tallet virker å ha interessert malere i påfallende liten grad. Fra vårt ståsted er dette nokså forunderlig. Burde ikke dette være anledningen til å male modernitet og tristesse på samme tid? Det er bare Thorvald Torgersen som maler et motiv som direkte knytter seg til Blaafarveværkets industribygninger, ved et maleri som forestiller en mølle som hadde brent året i forveien.

Miljøet i Doktorgården

På kveldene har Edvard Munch ofte vært buden til doktor Dedichen i Doktorgården. Dr. Hans Gabriel Sundt Dedichen var gift med dr. Thaulows datter Henriette, og etterfulgte sin svigerfar som verkslege etter at Modum Bad ble en permanent forpliktelse for Thaulow-familien. Det skal ha vært Kalle Løchen som var likeså god venn med Dedichen-sønnene, som med Munch, som åpnet dørene til Dedichens hjem. De fire sønnene Henrik, Hagbart, Lucien og Georg fikk alle sine ungdomsår gjennomlevd i en kombinasjon av studier i hovedstaden og avbrekk lagt til barndomshjemmet på Modum. Ofte tok de med seg venner til det romslige hjemmet doktoren kunne by.

Vi kan ikke sikkert vite noe om samværet på Doktorgården og den betydning det hadde for Edvard Munch, men vi vet en del om familien, som gjør at vi kan forestille oss et stimulerende miljø.

Eldste sønn Henrik forbindes gjerne med institusjonen som han grunnla med tanken om at «de sindssyge bedre taaler at sees paa vrangen end mange saakaldte normale, og at ufornuften mangen gang er lige saa stor udenfor som i sindssygeanstalterne». Det er verdt å merke seg at psykiatrien fortsatt var en ung disiplin, som Henrik Dedichen kom til å forme en fremtid for. Hagbart kom til å virke som jurist og iniativtaker til kraftverk i Modum, mens Lucien ble lege i Kristiania, som beholdt relasjonen til Modum gjennom tuberkulosehjemmet han grunnla i 1908. Den som kom til å stå Edvard Munch nærmest var kanskje Georg, som blant annet utviklet Dronningsjokoladen, Firkløver og Monolit i tiden han arbeidet for Freia.

Det moderne virker å ha vært et gjennomgående tema, ikke bare hos familien Dedichen-Thaulow, men i en stor del av Modums historie i denne tiden.

Da koboltmalmen ble oppdaget i Skuterudåsen høsten 1772, så var det et fremmedartet behov som kunne dekkes. Nye varer som porselen og fajanse fikk sine dekorasjoner i koboltblått, som gav borddekkingen en kjølig eleganse. Hjemmet og dets innhold ble en viktig markør for modernitet og sosial posisjon. Blaafarveværket sendte snart pigmenter utover til den store verden, og til tross for skiftende markedsgrunnlag var bedriften på Modum i flere omganger Norges største arbeidsplass. Koboltutvinningen skulle senere erstattes av tremasseindustri, som på en liknende måte er et uttrykk for sin tids moderne fremskritt.

Familien Thaulow er nært knyttet til balneologien, altså læren om betydningen «bad» har. Modums Bad ble grunnlagt i 1854, tuftet på en vannkilde som var knyttet til Hellig Olafs navn, men som raskt fikk et nokså moderne tilbud til et stadig voksende borgerskap som trengte til «en kur». Badeanstaltene må kunne sies å være utgangspunktet både for vår tids spahotell, kulturturisme og psykiatriske behandlingssteder i ett. Naturligvis ble også Modum bad en institusjon som hadde offentlighetens interesse, og tiltrakk seg kulturpersonligheter av mange typer gjennom lang tid. Edvard Munch anbefalte absolutt sin søster Inger å ha et opphold er.

Morgen

Det er omkring fem uker Munch hadde til disposisjon for å male Morgen. Ifølge ham selv malte han knapt noe annet enn dette ene verket, som han ikke engang er sikker på at virkelig kan bli et bilde for en juryert utstilling i hovedstaden. Flesteparten av den unge Munchs malerier var malt for venner og bekjente, og først noen år senere skulle det være full enighet om at han var sin generasjons sterkeste utøver – og en kunstner man enten beundret eller foraktet.

Morgen ble vist på Høstutstillingen i 1884. Bildet ble kjøpt av Frits Thaulow, som betalte generøst. Så kom Munch inn i samlingen til en av tidens viktigste smaksdommere. To år senere kjøpte Christian Krohg Syk pike. Innen århundret nådde sin ende var Munch en av Europas mest omtalte billedkunstnere.

Kanskje er det riktig å si at den unge Munchs bestrebelser nådde sin høyde og fullendelse ved oppholdet på Modum, at han nå mestret gjengivelsen av alt som øyet kan se. Thora som sitter på sengen ser mot lyset, i en positur som avspeiler et menneske preget av robusthet og tilstedeværelse, selv om det bortvendte blikket også får romme en drøm. Munch hadde i alle fall helt rett: «Motivet var altfor vakkert til at jeg kunde undlade at benytte det».

Bildet var i Thaulows eie til hans død i 1907 og ble da kjøpt av Rasmus Meyer, som nærmest hadde ambisjoner om å bygge et eget nasjonalgalleri for vestlendingene. Ved hjelp av gode rådgivere og store økonomiske midler bygget han i løpet av noen få tiår opp en samling som hadde dybde og bredde i et slikt monn at den i mange deler overgikk det offentliges samlinger. Av Munch fantes 32 malerier. I forbindelse med et foredrag holdt i 1937 regnet daværende direktør i Nasjonalgalleriet, Jens Thiis, sammen hvor mange som fantes i Nasjonalgalleriet. Og der var det ikke flere enn 30 malerier.

Morgen har deltatt på noen av de viktige Munch-utstillingene i utlandet gjennom 1900-tallet, men har ellers til gode å vises i andre deler av Norge, før det nå kommer «hjem» til Blaafarveværket i anledning feiringen av 250 års kontinuerlig ressursutnyttelse på Modum.

Mer om sommerens kunstutstilling på Blaafarveværket her.

Bilder:
Edvard Munch – Morgen
Madame Reiffs Pensjonat / Byggmestergården, foto: Præsterud
Interiør fra Søndre Dahlen (Blaafarveværkets ubetjente museumsbygg ved foten av Haugfossen.